tirsdag 14. august 2012

"I dag" på baksiden av Klassekampen 14.08.2012.

Glasset sprakk, men porselenet holdt.

Hjørnesteinsbedriftene i et lokalsamfunn som har bygget opp formuen til sine eiere og er livsgrunnlaget for folk som bor der kjøpes opp og legges ned. I Skien/Porsgrunn f eks: Trio, Union, Rec og nå sist erværdige Porsgrunds Porselænsfabrikk. En merkevare, selve symbolet på byen Porsgrunn, logoen, et anker med en P på hver side, fra den aller eldste produksjonen brent inn i blått under glasuren, så grønt, senere med en ring rundt og utenpå glasuren, skal nå produseres i lavkostland.

Flinke folk som har passet på hver eneste dreide kopp, sjekket hanker, forsiringer, glasurer og dekorremser, eller dekorert produktene for hånd, passet ovnene, voktet blandemaskinene med den suppetynne leiren som gir hvitt, løvtynt, råsterkt men likevel skjørt gods etter nøyaktig brenntid og temperatur, laget glasuren som gjenstanden dyppes i etter første brenning, folk som står i utsalget og sorterer og pakker ned med nennsom hånd, alle må nå finne seg noe annet å fylle tida og lønnskontoen med. Selv om det er porselen de kan. Alt om.

Godt at bestefaren min ikke fikk oppleve dette.
Han jobbet mange år på PP. Først i produksjonen, senere som vaktmann. Jeg måtte alltid være stille når jeg kom hjem fra skolen, for bestefar lå ofte og sov etter nattskiftet. Bestefaren min var en usedvanlig snill, blid, arbeidssom og tålmodig hedersmann. Med lang fartstid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Tranmæl-tilhenger. Jobbet med illegale aviser under krigen. Han var bondesønn, hadde jobbet som hestedrosjekusk, drosjesjåfør i T-Ford med girstangen utenpå karosseriet, han hadde vært kjellermester på Bristol og lagerformann i Jacobsens Farvehandel mens de bodde i Oslo, før han kjøpte et gammelt hus hjemme i Skien, der vi alle kunne bo. Og da begynte han på Porsgrund. Det ble mange juletrefester med enten et barnekrus eller en nissetallerken i posen sammen med appelsinen og rosinpakka. Turene til UTSALGET en gang i året var spennende. Sekundavarer med bare en liten skjønnhetsfeil til en billig penge, eller ansattrabatt på feilfritt servise. Barndomshjemmet mitt bugnet av nydelig Porsgrund Porselæn. Sekundavarene til hverdags, de fine til jul og selskaper. En jul stod en glassbolle og et porselensfat på stekeovnen mens platene ble skrudd på. Glasset sprakk, men porselenet holdt.
Jeg har flere av de gamle servisene ennå. Og snur alltid kopper, asjetter o l når jeg er på loppemarked. For å se etter PP-merket under. Men vår nåværende, sosialdemokratiske rødgrønne regjering toer sine hender mens vår industrikultur forsvinner og de historieløse turbokapitalistene tjener mer og mer.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

lørdag 11. august 2012

Innlegg på debattsidene i Klassekampen 09.08.2012.

Alt var ikke bedre før

«Hva må skje med skolen for at elevene lærer noe særlig av det de skal utfra skolens målsetting?» spør pensjonert lektor Asbjørn Geithus i Klassekampen mandag 06. august. Jeg har undervist i videregående skole i 12 år etter 26 år i NRK, her er det jeg tenker:

Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida. Lærerne må slutte å sutre. Alt var ikke bedre før. Elevene satt stille og fulgte med, eller lot som, og læreren hadde kontroll. Men lærte de noe? De svarte kanskje «riktig» på alle spørsmål, men hadde lærdommen noen relevans for deres egne liv, interesser og ønsker for framtida? Var det kunnskap de tenkte over og satte i sammenheng?

Jeg svarer nei, med meg selv som referanse. Jeg var skoleflink og prektig, rakte opp hånda, svarte riktig og fikk gode karakterer helt ut gymnaset, men ikke gode nok til å studere medisin som var planen, så jeg begynte på Blindern og tok fag etter fag, med middelmådige karakterer, elendige studievaner og svært få forutsetninger for å kunne vurdere og implementere alt jeg leste slik at det ble mening i det. I dag kan jeg ganske mye om mange ting, det meste har jeg lært i livet etter skolen.

De som derimot var uoppmerksomme, leste andre bøker under pulten, fulgte med i aviser om hva som rørte seg i samfunnet, og gjerne forstyrret undervisningen ved å stille impertinente spørsmål, hadde nok mer utbytte av skoletida.

Mine egne barn som nå er voksne sier også at det de lærte på skolen, spesielt ungdomsskolen, så å si var lik null. På barneskolen lærte de grunnleggende ferdigheter, men når de behersket dem var det smått med utfordringer videre. Det de kan har de lært på egen hånd, bl a ved utstrakt bruk av Internet.

Her er en av nøklene. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn den lille biten som står i lærebøkene. Det finnes mange, varierte og gode lærebøker, ja, men det finnes mye mer kunnskap, uendelige aspekter ved den. «Ikke læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge» sa Ibsen. Der er lærernes utfordring i dag. Hjelpe elevene å øve opp kritisk evne, vurdere all kunnskapen de har tilgang til. Det er ikke noe mål at alle svarer likt på en prøve, selv ikke i matematikk. Det er mange veier fram til riktig svar. Og i humaniora finnes ingen fasit.

Jeg er en hengiven Facebookbruker. Takket være diversiteten i vennelista får jeg masse informasjon som jeg ellers neppe hadde fått. Noe sprer jeg videre, det meste sjekker jeg, og som oftest vil jeg vite mer.

Og jeg bruker Facebook i undervisningen. Lager egne grupper for klasser og fag, der vi kommuniserer, jeg legger ut diskusjonsoppgaver og elevene svarer. Det fungerer fabelaktig. De mulighetene fins også på læringsplattformene som de videregående skolene er pålagt å bruke, mye mer tungrodde, og elevene logger seg ikke inn hver dag. Men på Facebook er de. Jeg velger å møte dem der også.

Jeg har så å si ikke disiplinærproblemer, elevene irettesetter gjerne hverandre hvis noen forstyrrer. De vil ha med seg det jeg sier, for de skjønner det kan være viktig. De reflekterer og stiller spørsmål. Og lærer. Masse. Har mye mer peiling på verden enn jeg hadde da jeg var ung.

Ved forsentkomming og fravær bør de oppleve at de har gått glipp av noe. Den læreren som har kontroll ved bruk av anmerkninger oppnår kanskje ro i timene, men skaper lydige øyentjenere, ikke kunnskapsugne, våkne ungdommer med god ballast for framtida.

Lillibeth Lunde
Norsklærer i videregående skole og voksenopplæring


onsdag 8. august 2012

"I dag" på baksiden av Klassekampen 12.07.2012

Været

Å gå en tur på stien og føle skogens ro er ikke som i min barndom å høre en gjøk som sa ko-ko og andre skogsfugler. Hettemåkene invaderte min lille skog for lenge siden og øker i antall. Jeg hører bare de iltre skrikene deres, en starter og så er hele koret i gang. Gang på gang. De har reir på de flytende øyene ute i mitt lille vann. Den største av disse er ikke flytende lenger, det er flere bjerker på den, røttene har bitt seg fast i bunnen. Vannet krymper.

De stakkars endene som forsøker å svømme stille ved øens høye kyst har ikke tjangs til å få tak i noen av brødbitene som barna kaster ut, måkene stuper og snapper godbiten rett for nebbet på dem. Eller så kommer et gåsepar hvesende og strekker den lange halsen sin før anda klarer å nå fram. Det er fullstendig ubalanse i økosystemet her. Og det fortsetter å regne i Norge.

På min lille øy utenfor Sahara har det ikke regnet så lite på 65 år. De majestetiske palmene langs motorveien blir gule og brune og knekker i den kraftige, sandfylte vinden, calimaen, som ikke har vært så sterk så lenge noen kan huske. Noen ganger faller en palme over en turist eller en bil, da kommer det i avisen.

Den lille brakkvannssjøen nede ved den gyllengule, berømte sandstranden er sunket minst en meter siste år, får ikke noe tilsig og blir stående å råtne. Død fisk langs bredden beviser elendigheten. Alle duene som har gitt stranden navn blir bare fler og fler. Men her er også svarte sothøns, hvite småhegrer, storspover og den store hegren Garza Real. Trekkfuglene bruker sjøen som hekkeplass. Det er færre av dem i år. Turistene kaster ut brødbiter som ødelegger økosystemet. Nylig er det gravet en kanal ut til havet så innsjøen får nytt oksygen. Men den blir saltere da.

Mest bekymring vekker den enorme manetinvasjonen på nordsiden av øya, for den er en trussel mot turismen, for tida øyas sårbare monokultur. Ryker den får folk det ennå verre. Flerfoldige tonn av den lille, farlige rosa maneten Pelagia Noctiluca er blitt samlet opp siden mars i år, det har aldri vært så voldsomt før. Varmere hav gjør forholdene ideelle for denne maneten.


Vi har funnet «The God(damned) Particle». Vi utforsker universets ytre grenser og jordens indre. Men vi klarer ikke å flytte luftstrømmer slik at vann, varme og tørke fordeles på en måte som er til gavn for livet på jorden.


Lillibeth Lunde
verdensborger