lørdag 11. august 2012

Innlegg på debattsidene i Klassekampen 09.08.2012.

Alt var ikke bedre før

«Hva må skje med skolen for at elevene lærer noe særlig av det de skal utfra skolens målsetting?» spør pensjonert lektor Asbjørn Geithus i Klassekampen mandag 06. august. Jeg har undervist i videregående skole i 12 år etter 26 år i NRK, her er det jeg tenker:

Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida. Lærerne må slutte å sutre. Alt var ikke bedre før. Elevene satt stille og fulgte med, eller lot som, og læreren hadde kontroll. Men lærte de noe? De svarte kanskje «riktig» på alle spørsmål, men hadde lærdommen noen relevans for deres egne liv, interesser og ønsker for framtida? Var det kunnskap de tenkte over og satte i sammenheng?

Jeg svarer nei, med meg selv som referanse. Jeg var skoleflink og prektig, rakte opp hånda, svarte riktig og fikk gode karakterer helt ut gymnaset, men ikke gode nok til å studere medisin som var planen, så jeg begynte på Blindern og tok fag etter fag, med middelmådige karakterer, elendige studievaner og svært få forutsetninger for å kunne vurdere og implementere alt jeg leste slik at det ble mening i det. I dag kan jeg ganske mye om mange ting, det meste har jeg lært i livet etter skolen.

De som derimot var uoppmerksomme, leste andre bøker under pulten, fulgte med i aviser om hva som rørte seg i samfunnet, og gjerne forstyrret undervisningen ved å stille impertinente spørsmål, hadde nok mer utbytte av skoletida.

Mine egne barn som nå er voksne sier også at det de lærte på skolen, spesielt ungdomsskolen, så å si var lik null. På barneskolen lærte de grunnleggende ferdigheter, men når de behersket dem var det smått med utfordringer videre. Det de kan har de lært på egen hånd, bl a ved utstrakt bruk av Internet.

Her er en av nøklene. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn den lille biten som står i lærebøkene. Det finnes mange, varierte og gode lærebøker, ja, men det finnes mye mer kunnskap, uendelige aspekter ved den. «Ikke læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge» sa Ibsen. Der er lærernes utfordring i dag. Hjelpe elevene å øve opp kritisk evne, vurdere all kunnskapen de har tilgang til. Det er ikke noe mål at alle svarer likt på en prøve, selv ikke i matematikk. Det er mange veier fram til riktig svar. Og i humaniora finnes ingen fasit.

Jeg er en hengiven Facebookbruker. Takket være diversiteten i vennelista får jeg masse informasjon som jeg ellers neppe hadde fått. Noe sprer jeg videre, det meste sjekker jeg, og som oftest vil jeg vite mer.

Og jeg bruker Facebook i undervisningen. Lager egne grupper for klasser og fag, der vi kommuniserer, jeg legger ut diskusjonsoppgaver og elevene svarer. Det fungerer fabelaktig. De mulighetene fins også på læringsplattformene som de videregående skolene er pålagt å bruke, mye mer tungrodde, og elevene logger seg ikke inn hver dag. Men på Facebook er de. Jeg velger å møte dem der også.

Jeg har så å si ikke disiplinærproblemer, elevene irettesetter gjerne hverandre hvis noen forstyrrer. De vil ha med seg det jeg sier, for de skjønner det kan være viktig. De reflekterer og stiller spørsmål. Og lærer. Masse. Har mye mer peiling på verden enn jeg hadde da jeg var ung.

Ved forsentkomming og fravær bør de oppleve at de har gått glipp av noe. Den læreren som har kontroll ved bruk av anmerkninger oppnår kanskje ro i timene, men skaper lydige øyentjenere, ikke kunnskapsugne, våkne ungdommer med god ballast for framtida.

Lillibeth Lunde
Norsklærer i videregående skole og voksenopplæring


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar