lørdag 22. november 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 22..11.2014: "Kulturarv".

Kulturarv


En norsklærers viktigste oppdrag, etter at mysteriene omkring det å kunne lese, skrive, lytte og snakke norsk er løst og beherskes av elevene, er å bringe kulturarven videre. Etter hver læreplanreform lages nye læreverk som forsøker å gjøre dette på nye måter, med nye vinklinger, nye tekstutvalg og vektlegging av nye aspekter ved norskfaget. Nye tekstformer dukker opp raskere enn sopp i en søkkvåt septemberskog. Det er ikke lenge siden jeg hørte en eldre kollega ytre indignert på et seminar: «Hva er en blogg? Hva er en database? Elevenes database er inne i mitt hode!» Han har sluttet nå.
Jeg synes det er spennende å utforske dette, bruke begrepene, bruke nye verktøy som elevene i de fleste tilfeller behersker bedre enn jeg selv, utfordre dem på deres egne arenaer. Til gjengjeld blir de storøyde og interesserte når jeg forteller om min tid på «gymnaset», et ord de ikke kjenner. Når jeg bringer videre biter av min kulturarv. Som bør være en del av deres også. Betre byrde du ber ‘kje i bakken enn mannevit mykje. Håvamål holder mål fortsatt. Mye av vår kulturarv er forbløffende slitesterk og tåler stadig gjenbruk, gjerne i helt nye sammenhenger. Det gjelder å se linjene, sier jeg. Både de lange og de korte. På langs og på tvers. Og i spiral.
Den norske kulturarven er ikke særlig svær. Vi er et land med liten befolkning og liten betydning kulturelt sett i verden, til tross for at mange nordmenns norske selvbilde er nærmest sprekkeferdig. Eller til å spy av. Og det gjør de da også, når de drar til land der alkoholen er billig. For drikkekultur har nordmenn i alle fall ikke.
Nå i det siste har det vært viktig for noen å snakke om den kristne kulturarven vår. For å demme opp for skummel innflytelse fra andre verdensanskuelser. Den delen av kulturarven som hører kristendommen til er også import, eller rettere sagt invasjon. Den gangen var det svært blodig, så det er ikke så rart man er redd for en ny runde religionstvang. Men det rare er jo at disse farlige folkene fra fremmede kulturer ikke vil påtvinge oss sin religion, bare få lov å beholde sin. Aasmund Olavsson Vinje skrev i diktet «Nasjonalitet» i 1860:

Dei største tankar vi alltid få
av verdens det store vit;
men desse tankar, dei brytast må,
lik strålar av soli, som alltid få
i kvar si bylgje ein annan let.

Lillibeth Lunde
Norsklektor med «ekeløv og stjerne» (tilleggsutdanning)

mandag 29. september 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 30.09.2014

Breaking bad


Jeg ble hekta på denne serien, og har sett hele. Den har et plot og et persongalleri som er troverdig og gir ettertanke. En tilsynelatende snill og ærlig familiefar og kjemilærer får en alvorlig kreftdiagnose, har ikke råd til behandling og ikke noen oppsparte midler som kone og barn kan arve. Hans tenåringssønn har CP og kommer til å trenge hjelp hele livet, faren vil han skal kunne skaffe seg en utdannelse. Kona er på vei med et attpåklatt, som han også ønsker å trygge økonomisk. Så han setter i gang med methamfetaminproduksjon sammen med en tidligere elev som er kjent i narkomiljøet. Meningen var å tjene nok til å trygge familien sin og så gi seg. Men bordet fanger, det kommer fort til situasjoner med vold og drap, alt eskalerer, og den snille kjemilæreren utvikler seg til en iskald psykopat av en narkokonge som vil ha markedet for seg selv.
Jeg trekker paralleller til andre kartellvirksomheter. Multinasjonale selskaper. Skruppelløse bedriftsledere som setter inntjeningen foran alt. Om det så koster liv. Så lenge de beskytter seg og sitt. Det er ikke stor forskjell på en brutal massakre der en narkokonge utsletter den andre og dennes folk, og teppebombing av et område der «våre» fiender befinner seg. Det tas ikke hensyn til om familiefedre og –mødre og uskyldige barn går med. I siste tilfelle kalles det collateral damage. Den lille gutten som tilfeldigvis ble vitne til noe i TV-serien ble skutt med kaldt blod. Shit happens.
Våpenindustrien. Verdenspolitiet USA vil løse alle problemer militært. Som om dette noen gang har utslettet ekstremistgrupper. Som om folk blir tryggere av å kjenne bomber regne rundt seg. Som om motstandsbevegelser blir svekket av det. Alt eskalerer. De store våpenprodusentene gnir seg i hendene. Vi er med. War is business.
Oljeindustrien. Fundamentalistiske oljesjeiker som tvinger sine kvinner til å gå i niqab er våre venner så lenge de leverer varene. Uansett om de også praktiserer sharialover med halshugging, steining og avkutting av kroppsdeler, som de ekstremistene vi slåss mot. De som vil beholde inntektene og makten i sin egen region.
Legemiddel- og matvareindustrien. Nestlé vil ta patent på rent vann. De dumpet morsmelkerstatningen sin med massiv markedsføring i deler av Afrika der vannet er forurenset, og spebarn døde som fluer. Breaking bad.

Lillibeth Lunde

onsdag 20. august 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 20.08.2014

Krullarkro på Strunkeveko


En ellevill jamsession er i gang. Pianisten improviserer briljant over en vamp, en hardingfele og to vanlige feler følger opp og lager sprelske riffs, toraderen finner riktig dur og pianisten tilpasser seg, gitaristen snur harpa og bruker den som tromme. Takten er gangar, eller nærmere halling. Med synkoper. Tralling og klapping. Flere lange tynne ungdommer kommer ramlende inn døra, ikke på normalt vis, nei de gjør sin entre med å slå stiften på ei hand og må ta et hallingkast på vei over gulvet. Hele stua gynger.
Bråstopp. En dame strener rett inn i den jammende flokken, som responderer med et unisont protesthyl. Men det er ingen bønn. Hun får med seg den lille pianisten, som med et lett triumferende smil følger henne uten å mukke. Han er knapt tolv år. Aldersgrensen for å være med på Krullarkro er fjorten, de yngre må være på rommene sine halv elleve. Alle vet det, alle respekterer det. Men denne pianovirtuosen greide å lure seg unna og drøye en halvtime, til alles begeistring. Krullarkro er nachspiel etter dagens undervisning, øving og konserter. Alt er fullstendig alkoholfritt.
Lav mumling et par minutter før ungdommene over fjorten trekker inn i stua ved siden av og begynner på nytt, nå med improvisert tevling i halling, både gutter og jenter, diverse instrumenter. I neste stue finner flere hardingfeler hverandre. Langeleikene finner bordene i den nå forlatte stua.
Intens musikalsk livsglede i halvannen time. Ved midnatt er det slutt, for det er frokost dagen etter halv åtte, deretter fellesmøte, så gruppeundervisning hele dagen. Ingen skulker, ingen saboterer. 84 ungdommer VIL. Her utvikles nye mesterspelemenn og dansere med dype røtter i folkemusikken. Strunkeveko er like før Jørn Hilme-stemnet, og den er bare for ungdommer, fra 10 år og helt opp til 21. De kommer tilbake år etter år. Jeg spurte en gutt hvor lenge det var til han kunne være med på Krullarkro. To år. Han gleder seg til det. Men han er med på Strunkeveko fordi det er moro å spille. Strunkeveko er fra gammelt uka rett etter slåtten, før skurden. På Hedmarken heter den Blåklokkevikua, da tjenera hadde fri og kunne gå på dans. Strunkene både spiller og danser. I alle stuene på Valdres folkehøgskole. Sjokoladekappleiken er høydepunktet. I år var den på Prøysens hundreårsdag og derfor viet ham. Den skulle’n vært på.

Lillibeth Lunde
Prøyseninspirator

onsdag 28. mai 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 28.05.2014



Eit sidemålssprang

Å rette – rettar – retta – eg har retta fleire hundre elevtekster siste år. Om lag ein tredjedel av dei har elevane skrive på nynorsk. Trur dei. Viss dei ikkje har skreve, da. For det gjer dei. Å skrive - skriver – skrivde - har skreve er ein av dei mange variantane dei byr på. Det synest heilt umogleg å få inn i haudet - hugu – hovudet korleis ein bøyer verba. Eller substantiva. Det må jo høyrest merkeleg ut, ellers er det sikkert ikkje nynorsk, tenkjer dei. Dei vel seg eitt tema – ja, tenk, berre eitt – av dei alternativa som oppgåvesettet byr – bjur – bauer på. Ser ikkje skilnaden på artikkel og talord, det gjer dei heller ikkje i bokmål. Og dei skriv i veg. Laust og fast. Dei er opptekne av at alle menneskjar – menneskane – folka skal få skrive kva dei vil, om all ting. Så det gjer dei. Det speler inga rolle kva oppgåveordlyden er. Om dei skal analysere og peike på verkemidla – eller virkemedela – eller kva det no heiter – i ei novelle eller eit essay, det går for det same, viss dei meiner noko anna enn det forfattaren meiner så skal dei sanneleg skrive det, det er mykje viktigare enn dei kjedelege verkemidla. Det verkar mykje betre, tenkjer dei, om dei skriv kva dei tenkjer sjølve. For det har læraren sagt, at det er viktig med evne til vurdering og refleksjon, det står i læreplanen.  Så det så.

Denne forhatte nynorsken. Det blir svesismer og andre merkverdigheitar. For nynorsk er jo mest svensk, er det ikkje? Og ingen snakkar nynorsk i dette landet her, så koffor – kvarfor eller kva søren det heita – ska me skriva det då? Og han derre Asen eller Åsen var jo ikkje nordaførr Trondheim! Dei snakka vel ikkje dialekt i nord då, eller? Kan vi ikkje heller lære eit språk til? Seier dei.

Eg skjønar problema deira. Det er eit tankekors at vi i dette lille landet skal halde på i halvtanna hundre år å krangle om to jamstilte formar av eit språk som knapt fem millionar menneske i verda brukar, alle norske. Stabeiser sit framleis i kvar sin ende og drar i språktauget til det ryk og alt blir engelsk. Enn om dei hadde blitt einige i 1938!

Det hadde verkeleg vore nyttigare om ungdomane lærte kinesisk. Eller swahili, som er lingua franca i det meste av Austafrika, offisielt språk i 5 land og blir brukt av over 140 millioner menneske. Men verda sett frå Noreg er jo litt annleis.

Lillibeth Lunde
Norsklærar i utlendigheit

onsdag 9. april 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 09.04.2014


På flukt niende april


På denne dagen for 74 år siden var mine besteforeldre på flukt med sin datter på 15 år, min mor. De var blant mange de dagene som fulgte, til fots, på lasteplaner og med annen haik nordover fra Oslo. Også vår daværende konge, Haakon 7., han med «Alt for Norge» første gang, flyktet. Han kom seg trygt til England og ble der til okkupasjonsmakten var ute av landet vårt igjen fem år senere.

Mine besteforeldre havnet i Hakadal. Gode venner ga dem husly. Alle hjalp hverandre. Mange hjalp også de som var i virkelig livsfare over grensen til Sverige. Mine besteforeldre hadde grunn til å være redde. De var begge sosialister, aktive i fagbevegelsen og under hele okkupasjonen med i motstandsbevegelsen, med tilgang til radio, trykking og spredning av løpesedler. De hjalp også med å skjule ei lita jødisk jente. Jeg vet ikke helt hva som skjedde med henne. En av min bestemors brødre var kommunist, en annen var medlem av NS og truet hele familien med å angi dem.

Min mor gikk på Nissen Pikeskole, først middelskolen, senere gymnasiet. Men hun fikk ikke vært russ. Det var strengt forbudt. Røde luer og flagg. Lalla Carlsen sang «Norge i rødt, hvitt og blått», fra Nationaltheatrets scene 17. mai 1945, i fotsid hvit kjole og med en 17.maisløyfe som rakk til gulvet. Selve frigjøringssymbolet. Moren min fortalte meg om de elleville frigjøringsdagene. Men hun har ikke fortalt så mye om de fem tunge årene, hennes ungdomstid.

Mange flykter fra tilsvarende og verre tilstander i sine hjemland for tiden, Syria, Libya, Afghanistan, krigssoner som våre våpen har vært med på å skape. Likevel strammes asylpolitikken vår ytterligere. Vi fyller ikke engang flyktningekvoten FN har pålagt oss. Barn sendes tilbake til fattigdom og krig. Selv om snille folk gjerne vil beholde dem her.

Mange nordmenn er også på flukt nå. Vi kaller oss klimaflyktninger, fordi det er så kaldt i vårt land. Mange har råd til å reise nær sagt hvor de vil, danner kolonier med egne skoler, butikker, kirker og helsesentre. Våre ungdommer kan være russ overalt. Det er jo flott at det går an. I land med over 30 prosent arbeidsløse tar befolkningen oss imot med høflighet og vennlighet, lett forvirret over de underlige skikkene vi fører med oss, glade for det økonomiske bidraget turismen gir til deres land. Selv om de blir invadert. Igjen. Av nordeuropeere.

 

Lillibeth Lunde

Norsk klimaflyktning

mandag 24. februar 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 24.02.2014



Klimaflyktning


Akkurat nå snør det. Som for tre dager siden, det gikk over i slaps som ble regn som vasket bort det meste av snøen. Så har det vært bart noen dager, til og med litt sol, nesten vårlig. Kjøttmeisen er begynt med sitt ti-ti-tuu. Litt forsiktig, kan ikke på noen måte sammenliknes med den intense kvitringen fra alle småfuglene i Arguineguin i solnedgangen. Men de er jo i bur og skriker desperate om hjelp til å slippe ut i det fri. Kjøttmeisene er frie. Til å nesten sulte eller fryse i hjel når senvinterkulda virkelig setter inn. Hvis den gjør det da. Hvis den ikke rett og slett har forflyttet seg til helt andre breddegrader for godt. «The day after tomorrow» er idag. I California fryser folk i hjel. På Kanariøyene ligger snøen i fjellområdene, nå etter mandelblomstringen. Spanias høyeste fjell, vulkanen Teide på Tenerife, 3717 m. o .h., ser ut som den har melisglasur der den karakteristiske pupp-silhuetten trer fram over havflaten i vest. Minusgrader i fjellområdene også på Gran Canaria er fatale for det lille som er igjen av landbruk. Men turistene som vralter fra solsenga til bassenget og opp igjen til baren på hotellene langs sydkysten av øya merker ikke noe til det. De vet knapt om det. De er kommet for å nyte sol og billig alkohol, nada mas, på Playa del Ingles («Pleya’n», som nordmenn sier) og Playa de Amadores («Armageddon», som en kollega kaller den).
De er klimaflyktninger, sier de. Tar med seg pensjonen sin og evnt. de svarte pengene sine og legger dem i all-inclusive-turoperatørers kasse. Og synes at disse spanjolene burde lære seg litt norsk siden de får så mange norske gjester.
Jeg er også klimaflyktning. Mine helseplager var en viktig faktor da jeg søkte om jobb på den norske skolen der. Etter tre år er det over og ut, da vil de ha nye krefter inn til å undervise alle de blonde barna og ungdommene med diverse helseplager og velstående foreldre. Det er helt fint å jobbe og bo der. Men i vinterferien havnet jeg i Norge, og det så ut til å være et klokt valg i forhold til klima i betydning værlag, i år. Men ellers ser Norge ut til å by på enda mer kulde for de som prøver å flykte hit. På ingen måte all-inclusive. Jeg kan velge. De norske klimaflyktningene og andre turister kan også det. Men ikke de VIRKELIGE flyktningene.

Lillibeth Lunde
Norsk-kanarisk klimaflyktning

torsdag 16. januar 2014

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.01.2014

Ubunden tid


Hvor kommer den fra, denne blinde troen på at økt kontroll fører til større arbeidsinnsats, arbeidsmoral og resultater?


Det er jo snarere tvert om. Når man utsettes for en eller annen form for overvåkning blir man flinkere til å se ut som om man gjør noe, holde tider og frister, dokumentere. Arbeidsmoralen svekkes. Arbeidsmiljøet forsures. Arbeidsgleden reduseres. Pliktetikken går foran både intensjonsetikken og konsekvensetikken. Jeg var der da jeg skulle, men hva gjorde jeg? Skrev en rapport …


Selv vet jeg at jeg jobber best som lærer med forberedelser til undervisning og prøver, oppfølging, retting og karaktersetting når jeg får konsentrere meg og være i fred. Det er ikke midt på dagen på skolen eller på møter. Det er helst på ettermiddagen/kvelden, gjerne en helg, eller en formiddag hjemme når jeg ikke har timer før sent på dagen. Får tid til å lete etter en ny innfallsvinkel og nytt stoff som kan gjøre faget fengende for elevene, bygget på de erfaringene jeg har gjort med andre ting. Skal jeg sitte på skolen i bunden tid blir det å snu bunken. Og det er nettopp det de fleste kontrollerte vanemenneskene gjør. De er IKKE de beste lærerne. De er ofte lite endringsvillige, fastlåste i gamle mønstre. Skolen blir en plikt og elevenes glede ved å lære forsvinner ut av vinduet, hodet skrus av så fort det ringer, stoffet er gjennomgått og oppgaver levert så de kan glemme det.


De lærerne som huskes, av oss alle, er de som hadde sin egen vri, som gjorde noe utradisjonelt, som fikk lærestoffet til å bli interessant på en annerledes måte. De satt ikke og så på klokka når de planla undervisningen. Eller hadde samtaletid en time i uka.


Selv er jeg tilgjengelig for elevene så å si 24/7 via sosiale media. Elevene vet de kan komme med et spørsmål og få svar ganske raskt, ikke måtte vente til neste skoletime i faget. Alle lærere må ikke være sånn, men muligheten for å være sånn må finnes.


Noe av det fineste på en arbeidsplass, særlig en skole, er å bli verdsatt for den jobben man gjør, ikke NÅR man gjør den, at lærerne nyter ledelsens tillit og har stor pedagogisk frihet. Kontrollregimet er drepende for kreativiteten. Elevene taper.


Mens samfunnet ellers åpner for fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsmåter, vil skolen stramme inn og gå baklengs.


Lillibeth Lunde
Nyslått lektor med tilleggsutdanning
bettamor@hotmail.com