tirsdag 4. august 2015

"I dag" på baksiden av Klassekampen 04.08.2015

Sukkeladedudl då sa dudl då


På T-skjorta mi står det «Strunkeveko». Ikke mange i urbane strøk vet hva det er. Barn og ungdom har mange tilbud om sommeren. Det meste koster penger. Mange penger. Fornøyelsesparker og badeland. Diverse sommerleirer. Alt er bedre enn å sende fjortisene til ulike festivaler der fest – og dermed alkohol/stoff-faktoren er høy.
Heldige de ungene som holder på med musikk. I Valdres er det både Sommersymfoni og Strunkeveko. Det siste er en folkemusikkleir. Unger innlosjeres på folkehøgskole og avfinner seg med et strengt regime, frokost, undervisning, matpakkelunsj, øving, middag, mer øving, et og annet avbrekk som natursti og/eller bading, kveldsmat, og ro på området fra klokka elleve. De største (over 14 år) får ha Krullarkro, et slags nachspiel, halvannen time til. Så er det bysselalle for alle. Og alt er strengt alkoholfritt. Men litt snop i kiosken blir det jo.
Så blide, aktive og iherdige unger ser en sjelden i skolen. Men dette har de valgt selv. Undervisningen foregår i små grupper, etter instrument og nivå. Lærerne er i toppsjiktet i folkemusikken. Til deres egen kappleik får de sukkelade (valdresdialekt for sjokolade) som premier. Det er en årlig opptakt til Jørn Hilme-stemnet, landets eldste folkemusikkfestival. I år var den også Landskappleik. Flere av «strunkene» stilte i C-klassen, både i hardingfele, flatfele, langeleik, torader, dans, vokal og samspill. Snakk om innsats, lagånd og konkurranseånd. De gjør hverandre større. Det er nettopp det: Når unger får velge selv, er det ikke grenser for hvor mye de anstrenger seg for å nå målene sine. Med stor glede.
«Det likaste eg veit er å spele torader», sa pluggen på nesten tolv, som ellers liker seg best i fjøset eller i skogen. «Dyr er snillere enn folk», sier han. Toraderkompisen hans elsker å mekke gamle biler, har en boble stående som han gleder seg til å kjøre når han får lappen om noen år. Men ingen av dem gleder seg spesielt til skolen begynner igjen. For da skal de presses inn i en form og helst score høyt på mattetester for at det skal gå dem vel her i landet. Men noen av dem blir mesterspelemenn og –dansere likevel. På trass.
Ser du jenta kost ho linka seg,
Ser du guten kost han linka seg,
Ho e lita men vågar seg,
Han e sprek og god, det er STRUNKEBLOD.
Sa dudl dei då, sa dudl då ….

Lillibeth Lunde
I år kioskdame på Strunkeveko og landskappleikdeltaker.

onsdag 7. januar 2015

"I dag" på baksiden av Klassekampen 07.01.2015

Overgrep


«Offentlige sykehus kan gjennomføre rituell omskjæring av guttebarn med statlig refusjon». Dette er tilfelle fra og med 1. januar 2015. I Norge. Vedtatt i Stortinget. Lov om forbud mot kjønnslemlestelse av kvinner trådte i kraft 1. januar 1996, og straffenivået er senere blitt skjerpet. I 2004 fikk loven en tilføyelse slik at helse-, skole og barnehagepersonale har plikt til å prøve å avverge at slike handlinger finner sted. Mens guttebarn altså nå lovlig og statsstøttet skal kunne lemlestes. Her har vi altså gått baklengs og tillater forhistoriske overgrep mot småbarn som pant i en politisk hestehandel.
Jeg ser på den sprellende lille kroppen til mitt livlige, blide, friske, tre måneder gamle barnebarn. Hvis en i hans familie var av jødisk eller muslimsk opphav skulle de altså med loven i hånd kunne forlange og gjennomføre at en liten kroppsdel av ham skal kuttes av, uten noen som helst annen begrunnelse enn at dette er rituelt. Jeg finner ikke en eneste formildende omstendighet. Argumentet om at dette ellers vil skje under uhygieniske og medisinsk uforsvarlige forhold er like gjeldende for jentebarn. Men vi markerer altså tydelig gjennom lovgivningen at dette tillater vi ikke. Det skulle bare mangle. Men guttebarn skal altså ikke ha denne beskyttelsen. Det gis statlig refusjon for å foreta lemlestelsen. Som om det dreide seg om å fjerne en vorte. Jeg kan ikke forstå dette knefallet for en tradisjon som respekteres bare fordi den er gammel. Man påberoper seg «hygieniske hensyn». Ok, der det er mangel på rent vann og muligheter for å vaske seg, må voksne mennesker gjerne gjøre dette med seg selv. Men ikke mot bittesmå barn som ikke kan forsvare seg.
Kom ikke her og påstå at «de er så små, de merker det nesten ikke». En liten baby merker alt som er sårt og vondt. Og det meste går over, så klart, men sår og skader er uhell vi forsøker å hele. Sykdom prøver vi også å verge barna mot. Barn som av en eller annen grunn må gjennom et kirurgisk inngrep glemmer det aldri. Ta mandlene f. eks. Leger skal helbrede og redde liv. Men med vitende og vilje skjære i en frisk barnekropp og fjerne noe som det ikke er noe galt med, bare fordi en eller annen tradisjonell eller religiøs overbevisning tilsier det, det skulle en tro ikke gikk an i et opplyst samfunn.

Lillibeth Lunde
Farmor