søndag 31. desember 2017

Nyttårsaften 2017

Nyttårsaften 2017

Det er jo bare en dato. Ingenting magisk skjer, det er ikke noe vendepunkt. Noen bestemte en gang at vi skulle følge den gregorianske kalenderen. Nærmere bestemt var det pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585) som innførte dette i Roma i 1582. Det hele basert på forutsetningen om en spesiell dato for da Jesus bel født. Kalenderen overtok etter den julianske, som Julius Cesar innførte i år 46 før Kristus (stadig ifølge den gregorianske kalenderen). Og den stemte visst ikke helt på minuttet etter det tropiske året, faktisk var det allerede blitt et avvik på nesten ti døgn, derfor hoppet man ganske enkelt over ti dager i oktober da den gregorianske kalenderen ble innført. I Norge/Danmark ble den innført først i 1700, og da korrigerte man ved å sløyfe de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars. Alt for å få til at vårjevndøgn skulle falle på eller rundt 21. mars, for det hadde det økumeniske konsilet i Nikea bestemt i 325. Alle de kristne biskopene, altså. Alt dette fant jeg på Wikipedia. En kan vel trygt si dette var et religiøst kupp, en kristnifisering av dimensjoner de ikke kan forestille seg en gang, de som babler om islamisering. Nuvel.

Dette har altså hele verden måttet forholde seg til «ever since». Selv om en del samfunn holder på sine egne, spesifikke tidsregninger og kalendre, helt uavhengige av profeter og påståtte gudesønner. Joda, noen er bygget på andre religiøse forestillinger, denne altomfattende trangen til mystikk hos menneskene er ubegripelig. Mens noen, kanskje noen bortgjemte, mer eller mindre «sivilisasjonspåvirkede» folkegrupper fremdeles holder seg til naturfenomenene, som sol og måne, stjerner og andre legemer i universet vi er en del av. Selv om kanskje ikke alle har like stor astronomisk kunnskap. I persisk tradisjon, uavhengig av religion og politisk tilknytning, feires nyttår ved vårjevndøgn. Den kinesiske kalenderen, som gjelder ufattelig mange mennesker, er helt annerledes enn den gregorianske, selv om de innordner seg den internasjonale konsensus. Uansett burde det, etter min ringe oppfatning, være slik at årets lengde og oppdeling i døgn og måneder (ja, nettopp MÅNEder) regnes utfra nettopp vår klodes og disse himmellegemes bevegelser i forhold til hverandre, og da synes det naturlig å regne solverv som starten og slutten på et år. Kanskje ville det bety at året snus på hodet ved ekvator, at en har omvendt tidsregning nord og syd for dette? For meg starter definitivt det nye året når vi passerer vintersolverv.

Så denne dagen, nyttårsaften, som altså skal være felles for hele kloden, er bare staffasje. Det skjer ikke noe magisk klokka tolv i natt. Det er ikke en gang samme tidspunkt rundt om på kloden, igjen pga klodens bevegelser og rotasjon. Vi kan se via Internett de ulike festfyrverkeriene på de ulike stedene, det begynte da vi kunne få satellitt-TV-overføringer fra f. eks. Sidney. Først da innså vi at at Nyttårsaften er Nyttårsaften, jada, men den varierer et helt døgn etter hvor vi befinner oss. Forstå logikken i dette den som kan.

Så egentlig er det altså bare en dato.

Likevel henger magien i. Folk feirer og ønsker hverandre alt godt for det nye året, oppsummerer og lager nyttårsforsetter og planer. Enda årsskiftet, ifølge jordrotasjonen og jordens bane rundt sola, de facto skjedde ti dager tidligere. Javel, vi trenger riter og tradisjoner. Men når det går så dypt at ensomheten ikke blir til å bære for de som ikke har noen å feire med akkurat denne datoen, da er det gått for langt. Og der er vi. Jeg sitter her smokk mo aleine, og føler meg helt forlatt og glemt av verden, enda jeg vet det ikke er sånn. Det er bare slik at jeg ikke får vært sammen med noen jeg er glad i akkurat i kveld. Jeg har en sekskilos kalkun til tining, etter min egen tradisjon, og jeg kommer til å steke den sent i kveld, og lage sausen, men neppe spise noe av den før i morgen. I morgen vet jeg at jeg kommer til å være sammen med noen som kommer til å sette pris på den, og jeg skal kjøre langt av gårde med den. Derfor lager jeg ikke waldorfsalaten før i morgen formiddag, og gjør heller ikke klar poteter og grønnsaker før da. Så hva spiser jeg selv i kveld, i min ensomhet? Et-eller-annet. Ikke viktig. Kjøleskapet er fullt, jeg lider ingen materiell nød.

Men hvorfor ber jeg ikke noen hjem til meg på nyttårsaften da, så jeg slipper å sitte alene, og kan dele denne digre kalkunen med noen? Det er dessverre mange, komplekse grunner til at jeg ikke kan det. Og dem kan jeg ikke gå inn på. Jeg kan rett og slett ikke snakke med noen om dem. Hvis jeg skulle be folk til meg ville vi jo ønske å snakke sammen. Så jeg må nøye meg med mitt eget selskap, min egen ensomhet, mitt eget savn, min egen sorg. Jeg må bære det selv. Og det er jo bare en vanlig dag, så hvorfor lage noe melodramatisk ut av det? Selvsagt fordi HELE VERDEN … osv.
Jeg har kjøpt en pakke stjerneskudd, slik vi hadde da jeg var barn. Den gangen var det ikke mye fyrverkeri, men vi kledde godt på oss, lillesøsteren min, moren min og jeg, og gikk ut i gaten fem på tolv for å kunne se det som måtte være. Og vi tente våre stjerneskudd med valne fingre, skrev «Godt nyttår» i luften med dem. Klemte hverandre og ropte «Godt nyttår» til naboer og forbipasserende som var ute i samme ærend. Det var stemningsfullt, og det var preget av savn. Fordi faren vår ikke var der. Han var på sjøen. Savnet, sorgen, følelsen av forlatthet, er ikke ny. Men vi hadde da hverandre. Og besteforeldrene våre, som bodde i samme hus. Vi spiste og feiret sammen, men de gikk ikke ut. De så ut av vinduet.

Jeg pleide å lage min egen markering, symbolsk, som ingen så eller hørte, men jeg visste om den. Jeg hadde en vanlig vekkerklokke, en slik hvor du trekker opp, med trekkoppskruer, både for viserne og for alarmen, og setter et tidspunkt for alarmen. Den stilte jeg på kl. 12. Og så laget jeg to kort, det ene med det nye årstallet på, dobbelt og brettet slik at det sto, og et med det gamle årstallet, enkelt, slik at det hvilte på det andre og dekket det. Begge var omhyggelig tegnet og fargelagt og utstyrt med hurra og godt nyttår og forsøksvis gnistrende fyrverkeri. Vi hadde ikke glitter og klistremerker på den tiden, tidlig 60-tall. I det gamle årets kort laget jeg et hull i det ene hjørnet og festet en hyssing. En lang hyssing, nøyaktig tilpasset hvor mange runder trekkoppskruen til alarmen ville gå, og festet hyssingen i denne.  Jeg testet at den satt så hardt at den ville vikle opp hyssingen. Så stilte jeg det hele opp på kommoden på rommet mitt. Der tikket det gamle året ut mens vi spiste nyttårsmiddag, pratet sammen, spilte spill eller sang sanger, senere så på TV (som vi fikk i 1963) og til sist gikk ut i gaten med stjerneskuddene. Det første jeg gjorde når vi kom inn igjen var å løpe ut på rommet mitt for å se om det hadde virket. Det hadde det. Hver gang. Det gamle året hadde falt, hyssingen var snurret opp, det gamle året falt ned og det nye året kommet fram. Immanuel Kant, gå og legg deg. Det skjedde, selv om ingen så det.

Og nyttårsforsetter? Joda, vi lovet alle å bli snillere mot hverandre. Søsteren min lovet å bli flinkere på skolen og jeg lovet å bli flinkere til å rydde rommet mitt. Og mamma lovet å slanke seg noen kilo. Og vi gjorde så godt vi kunne det følgende året, alle sammen.


Det er det eneste jeg kan love nå også. Å gjøre så godt jeg kan. På alle områder.

søndag 19. november 2017

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 6. juni 2011.

De hører ikke til her 
  - Kan vi ikke bare bli enige om å fjerne dem, alle sammen. De er så mørke og truende. Og de hører ikke til her i det hele tatt. Han sa det med dypt alvor, Olsen. Andre mente at det måtte da bli opp til enhver å velge sine omgivelser. Men mørke og truende kan de se ut, det var alle enige om, når det er mange av dem og det er mørkt. Høye og sterke står de der, i klynge, som en vegg du helst går utenom.
Men hva med de derre fargerike, bråkete nomadene som gjør rent bord der de kommer og fortrenger alle andre? Står der og gjør seg til i sin høylydte, spjåkete fargeprakt, de skulle aldri vært sluppet inn i det hele tatt! Det verste er jo at man har åpnet grensen og spredd dem utover bevisst! Sånn som de formerer seg! Og stjæler!
Men de arbeidssomme bleke vil vi ha! De kan godt være brune utenpå, men de må være hvite inni. Det er jo de som har bygget landet, med sin flittige nøysomhet. De har alltid kunnet slå rot i den karrigste jord, forbedrer den og formerer seg passelig. De strutter av velvære om sommeren, men resten av året holder de seg i ro innendørs og sørger for at vi overlever. I alle fall var det sånn før. Men nå har det vært så mye innavl på dem at de råtner innenfra. Så vi må sette inn tiltak for å holde dem rene og friske, få dem til å bli flere, større og mer hardføre. 
Ja, vi må rett og slett krysse dem med andre sorter, flytte på dem, ikke drive ensidig potetdyrking, variasjon og mangfold er viktig. Poteten har ikke vært i dette landet mer enn ca 250 år, likevel er den heilnorsk. 
Den fargesprakende lupinen var en ettertraktet staude, den selges også til høye priser i hagesentrene. Min mormor elsket den og ville ha alle varianter. Men at den ble sådd i mengder langs tørre motorveiskråninger, som utover sommeren eksploderer i alle nyanser fra hvit via rosa til lilla og blå, det irriterer mange. Fordi det tuslete norske ugraset bukker under.
Og selv om granen er eldre i landet enn poteten, og blir importert fra Danmark for å stå og drysse i stuene våre til jul, er den også fremmed når den brer seg naturlig i norsk natur fordi den tar utsikten fra hytteeierne. Naturlig lagring av CO2? Ozonproduksjon, friskere luft? Granskogsus? Bare tull.
Nei, vekk med dem, alle sammen. Inntrengerne. La oss være enige om det. Steng grensene.

Lillibeth Lunde
Verdensborger

fredag 17. november 2017

Fra arkivet; "I dag" på baksiden av Klassekampen 28. november 2008. Min første selvstendige tekst på trykk i denne spalten. Ali Esbati var debattredaktør, Hilde Reinertsen red. sek. for spalten.

MASKEN

  • Følg med nå. Det der har tatt lang tid.


Idet bussen stanser på holdeplassen bemerker hun dette. Han nikker, han har også sett den unge jenta som står der i høstkvelden. Busslyktene fanger langt, lyst hår omhyggelig dandert i sirlige lange lokker og en glatt lugg over pannen til den ene siden, alt fiksert med spray. Ansiktet lyser hvitt. På nærmere hold ser man omhyggelig nappede øyenbryn markert lett med grå blyant, diskret highlighter under, som umerkelig går over i nydelig avbalansert øyenskygge mot vippekanten, den er også markert med grå kajal, nesten usynlig. Foundation og lett rouge jevner ut alle fargeforskjeller i huden, som ser helt glatt ut under det lette, lyse pudderet. Ubevegelig munn med nøyaktig opptegnet amorbue og diskret rosa lipgloss. Øynene er store og åpne og ser tomt rett framfor seg idet hun entrer bussen forsiktig så ingenting skal komme i uorden, verken håret, den lille lekre kjolen, de svakt skimrende strømpene eller de blanke, høyhælte skoene med sløyfer øverst på hælen. 2008-Oslo-utgaven av Prøysens Jinte i Sønnavind.

  • Og så er resultatet så begredelig.
  • Å pynte seg til fest er ingen spøk. Jeg har også stått i timevis foran speilet for å få alt perfekt. Dyrt er det også. Vi snakker både hair-extension og kostbar make-up her. Kanskje en peeling.
  • Hun er jo så ung. Hva skal hun med det.
  • Det står så mye på spill. Masken må være gjennomført.
  • Hun ser jo helt isdronning ut.
  • Tenk om masken sprakk opp, om hun gned seg i øynene, pusset nesen, spiste mango med hele fjeset og vinden rev i stykker hengekrøllene så håret stod fritt til alle kanter.
  • Da ville hun blitt vakker.
  • Katastrofe. Tenk om noen lo.
  • Iallfall ville noen turt å smile til henne.
  • Dette er blodig alvor. Det er en uendelig sårhet, redsel og usikkerhet i denne masken. Hva har hun å beskytte seg med? Hva kreves av henne? Hun må se sånn ut, ellers vet hun ikke hva hun har eller hvem hun er. Se på plakatene rundt omkring her. Dette skal hun leve opp til. Det er ingenting å smile av.
  • Men all denne omhyggelige makeup'en gjør henne anonym. Til tross for at hun er et blikkfang.
  • Nettopp. Det er hele poenget. Like perfekt som alle de andre.

Bussen stopper, isdronningen går av og vakler ut i høstmørket på sine høye, tynne hæler. 




Lillibeth Lunde
lærer Ski vgs 

torsdag 16. november 2017

Fra arkivet: "I dag" fra Klassekampens bakside 21. september 2010.

Morra di!


Vi fablet om det. Å sende en hilsen til NRK-ledelsen på lufta den dagen vi sluttet. Vandrehistorien om den danske hallomannen som avsluttet sendinga med å be alle sammen kysse seg i røven verserte. Men ikke trodde vi noen virkelig kom til å gjøre det.

Håper Pia Beathe Pedersen har andre jobber i sikte. Tilbake til NRK kommer hun neppe. Kritiserer du arbeidsplassen din, må du omskolere deg. Men som Astrid Lindgren sa: «Noen ganger må man gjøre ting selv om de er farlige. Ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.» 

Jeg skrev en semesteroppgave om tvilsomme holdninger i en skole for mindreårige asylsøkere, publisert på Skolenes Landsforbunds nettside. Ingen vits i å søke jobb i det skoleslaget i den kommunen mer. Men jeg er stolt av å ha skrevet dette, og følger opp i masteroppgaven.  Hensikten er selvsagt å oppnå en forandring, en forbedring.

Det tror jeg også er motivene til PBP.  Noen erklærer at hun må ha problemer med seg selv. NRK avfeier det hele som en personalsak. Men det hun sa og skrev er at forholdene vikarer jobber under er ille og sliter for mye på folk. Kjente toner. NRK er en attraktiv bedrift, man får høre at om du trekker deg gjør det ingen ting, det står hundre i køen bak deg. Slik at du smiler og bukker og neier og står på til du enten stuper eller klarer å sjarmere deg inn i lederstilling.

Jeg var «fast vikar» fra 1975 til 1987. Det ga ikke ansiennitet, NRK fikk ingen forpliktelser overfor meg. Dette var i stillingsstoppens tid. Endelig ble en stilling ledig, NRK delte den i to halve, vips to halve vikarer i tillegg. Etter 3 år plusset en redelig redaksjonssjef på den halve jeg fikk med 20%. Men rett til 100% ? Glem det.

En gang kalte den nye, unge red.sjefen meg inn. Han mente at det tradisjonelle programmet jeg da ledet trengte en ansiktsløftning, og selv om jeg kunne ha vært mora hans var det han som hadde makta. En annen gang, da jeg ikke møtte til et sjampisseminarcruise på fjorden på min fridag, ble det personalsak. Den unge damen som ordnet det fikk en nyopprettet stilling som Kompetansesjef, og fortalte meg i 2001 at de ikke lenger hadde bruk for min spesielle kompetanse. Tilegnet gjennom 26 trofaste år i Huset. Det var bare å ta imot den lille deltidssluttpakka og tusle ut. Farvel men ingen takk. 


Lillibeth Lunde
(nå i både full og fast stilling i vgs.)

lørdag 11. november 2017

Kommentarer fra arkivet

To kommentarer til Lillibeths tekst
"Søster Elisabth visste"
fra henholdsvis
forfatteren Dag Skogheim og
medisineren Hans Christofer Børresen


Emne:Honning
man 9. nov 2009 


Kjære Bettamor
Dette var bra!
Direkte ut fra praksis med solid
begrunnelse.
Om du fortsatt er i praksis på sykeavdelinger ville det være på sin plass å høre mer fra deg.
Beste ønsker
Dag Skogheim


Emne: Honning
ons 11. nov 2009


Takk for artig artikkel om honningens antibakterielle effekt i KK 9. November!
Her er en kommentar: Jeg har ikke tid til noen egentlig gjenvisitt til vårt antibakterielle førstelinjeforsvar nå, men jeg var borti dette feltet for 5 år siden.

Disse små bakteriedrepende peptidene er visstnok insektenes eneste forsvar mot mikrober. Hos oss utgjør de (defensiner osv.) det såkalte konstitutive (medfødte) førstelinjeforsvar på slimhinner og i morsmelk. Dette visste man intet om i min studietid i 1950-årene.

Annenlinjeforsvaret består av bakteriedrepende celler og proteiner som kastes frem dit hvor mikrobene har trengt inn gjennom hud eller slimhinner.

Tredjelinjeforsvaret er da det adaptive immunsystem (antistoffer og celler). I min studietid kjente man bare den del av dette som virker inne i kroppen.

I 1960-årene og senere oppdaget man at det største adaptive immunsystem virker utenfor kroppen, nemlig på slimhinner og i morsmelk (sekretorisk immunglobulin A).

Vårt forsvar mot mikrober er altså organisert etter typiske militære prinsipper! Jeg tror at det pågår utviklingsarbeid med sikte på å renfremstille defensiner og lignende, og da må honning være aktuelt som råstoff!

Brannskader (og liggesår) må være et meget aktuelt innsatsområde. Det er påfallende at bakterier ikke kan bli resistente mot de små peptidene. Kan jeg ta meg tid til det, skal jeg søke litt på internett. Vet du noe nærmere om det?

Vennlig hilsen fra
Hans Christofer Børresen
(dr. med., tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo)

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 16. mars 2009

Utenpå hodet eller inni – hva er viktigst?

Jeg kan ikke på noen måte forstå hvorfor det er så forferdelig viktig for så mange å bry seg om hva andre har på hodet. Som lærer på mange ulike videregående og ungdomsskoler de siste årene har jeg sett utallige variasjoner over temaet, fra hijab i alle farger og størrelser via diverse caps og luer med symboler og merker på til trendy, strømpeliknende pannebånd i alle farger, det siste mest på gutta.

Jeg har aldri sett på noen av disse hodeplaggene som undertrykkende, bortsett fra at de fleste caps og luer gir uttrykk for vår vestlige verdens største religion, konsumismen, der det gjelder å ha den hotteste "brand" godt synlig i panna. Markedsliberalismens diktatur. Men dem om det.

Jeg tenker heller at disse usikre ungdommene leter etter en måte å vise sin identitet på, sin tilhørighet, et signal til de andre elevene om hvilken "klan" de tilhører, og den kan fort endre seg. Ofte kan det også være greit å skjule håret en ikke fikk dreis på denne morgenen. Og a propos det, hvorfor reagerer ingen på de store mengder stylingprodukter de stakkars ungdommene tror at de trenger å lesse oppi mankene sine, for at den skal se stivt rufsete ut på den rette måten akkurat nå? Jeg synes det er mye viktigere hva folk har inni hodet enn utenpå. Og min erfaring er at mange jenter med hijab har atskillig mer av det første enn jevnaldrende gutter med hårgelé. Og det har de tenkt å bruke. Hvis denne tøylappen gjør det lettere for jentene å delta i utdanning og samfunnsliv der de kan få brukt evnene sine, så halleluja og insh’Allah fra meg!

Kors og jesusbilder har jeg sett nok av gjennom min egen skolegang. De kristifiserte meg ikke. Unge høyre-jentene i klassen hadde høyhalsede cardigansett med emalje-snøkrystall på. Det fristet heller ikke. Lederen for det fysikalske trimsenteret mitt bærer et digert halskjede, et kors dekorert med mangefargede steiner. Jaja, det er hennes kors. Og Mona Levin og andre kan gå med det diskréte lille jødestjernesmykket sitt så mye de vil for meg. Har det forresten noen gang vært undersøkt om jødiske politimenn bærer den lille kalotten sin under uniformscapsen? Ville det påvirke jobben de gjør?

Lillibeth Lunde snikslamatør – eller snikislamatrise ?
bettamor@hotmail.com

torsdag 9. november 2017

Jeg fant en tekst som sto på Klassekampens bakside under vignetten "I dag" 9. november 2009. Altså for åtte år siden. Den passer i dag, det er forkjølelsestid på denne tiden av året hvert år, og jeg har "hanglet" en stund men står på som aldri før, det er jeg helt nødt til med den livssituasjonen jeg har akkurat nå. Denne teksten ble skrevet før alt hendte, før jeg ante at jeg kom til å bo og jobbe tre år på Gran Canaria, det var mye jeg ikke ante kom til å skje. Hadde jeg ant ville jeg sannsynligvis forsøkt å ta grep for å hindre det. Men jeg vet jo ikke om jeg hadde kunnet gjøre noe. Det meste vet vi ikke.

Men jeg vet en ting: Honning hjelper mot alt. Akkurat nå har jeg forkjølelsessår i nesa. Litt honning via fingertuppen både lindrer, smører og løser opp skorper. Særlig når honningen jeg ennå har litt igjen av er helt ren, original, ubehandlet, kjøpt direkte fra en småbruker på Cuba. Ikke visste jeg heller at jeg skulle komme meg dit, den gangen jeg skrev følgende tekst:

Søster Elisabeth visste.



Jeg har en tendens til å samle opp aviser og bla gjennom dem i ettertid før de havner i papirinnsamlinga. I Aftenposten for 21.04.2009 finner jeg følgende notis: "Sterilisert norsk skogshonning kan drepe gule stafylokokker som er blitt motstandsdyktige overfor antibiotika, viser en studie som er utført ved Ullevål universitetssykehus (...)"

Etter hjelpepleierskolen i 1971 jobbet jeg i ferier og helger mens jeg studerte. Min mentor i praksisperioden var søster Elisabeth, en erfaren Røde Kors-sykepleier som liknet Askepotts gudmor i Disneyfilmen, liten, rund og grå, kvikk i svingen og med gode, ofte ureglementerte løsninger på akutte problemer. "Ha på jod", sa hun. På den kirurgiske poliklinikken var det nemlig ikke noe som het engangs. Sprøyter og spisser ble lagt i bløt i såpevann, spylt gjennom med varmt vann flere ganger for hånd og sjekket om de fortsatt var spisse og hule før vi pakket og autoklaverte dem for ny bruk. Samme prosedyre for skalpeller. Vi både stakk og skar oss, men aldri fikk vi infeksjoner. Vi husket å jodde.

Ofte hadde jeg fastvakter på nettopp Ullevål. Det handlet mest om å snu tunge, slagrammede pasienter flere ganger i døgnet for å unngå liggesår. Likevel oppsto slike trykksår ofte, fordi blodsirkulasjonen er lav hos sengeliggende. Vi renset og vasket og smurte sårene med sinksalve med og uten tranvitaminer, men hadde først et liggesår etablert seg var det så å si uråd å bli kvitt. Skrekken var at det skulle gå "sykehusbakterier"i det. Jeg husket et annet søster-Elisabeth-råd: "Ha på honning" Vi prøvde dette og konstaterte at etter en natt med honning ble sårene rene og friske, nekrosen i kantene var hvit og vi snakket om hva som kunne være grunnen. En av teoriene var at sukkeret i honningen var mat for friske celler som fremmet tilhelingen av sårene. Men hvorfor ble de ikke infiserte? Senere lærte jeg om propolis, det stoffet biene selv produserer og smører rundt kubeinngangen for å stoppe bakterieangrep.

Om morgenen fikk vi skjenn av dagsykepleieren for uhygienisk søl. Turnuslegene smilte overbærende av vår overtro. Men nå er virkningen vitenskapelig dokumentert - og sterilisert, norsk skogshonning kjøpes på apotek. En kan ikke bruke helt vanlig honning må vite. Sånn som søster Elisabeth lærte meg i 1971.



søndag 2. juli 2017

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 16. november 2010

Jakkemerket

En lastebil var følgebil for oss. De yngste, eller de eldste, som ble slitne i bena, kunne få sitte på lasteplanet en del av strekningen. Jeg ble spurt flere ganger, men takket nei. Jeg var 12 år og ville gå sammen med mormoren min, mektig stolt over at hun var en av dem som arrangerte dette. Atommarsjen fra Porsgrunn til Skien i 1963. Hun og jeg gikk på studiesirkel, en av forløperne til organisasjonen Nei til atomvåpen, som ble stiftet i 1979 med Ole Kopp i spissen. Gruelig stolt fortsatt er jeg over at mormor var før ham. Hun holdt hovedtalen foran rådhuset i Skien etter marsjen.

Hun hadde en merkelig hatt på den tiden, i gult og svart flettet strå med svart slør og en knapp midt foran som så ut som en liten lykt eller et øye. Min mormors tredje øye. Hun var ganske spesiell,  mormor, på godt og vondt, ørlite manisk-depressiv, teosof, rasende på Moralsk Opprustning (MRA), opptatt av politiske spørsmål og stor beundrer av Martin Luther King Jr. Hun hadde bakgrunn i Mot Dag-bevegelsen og illegalt motstandsarbeid under okkupasjonen, med en bror som var medlem av NS og en annen som var erklært kommunist.

Fra studieheftene og flimrende svarthvitt-bilder på TV av soppskyene over Hiroshima og Nagasaki fikk jeg inngående kunnskap om effektene av disse våpnene. Mennesker innen en viss radius fordampet rett og slett, lenger unna ble folk brannskadde, blindet, stråleskadde og led en langsom død. Barn ble senere født med misdannelser. Jeg var livredd og er det fortsatt. Drømte om natten om atomeksplosjoner, sjokkbølgen, den intense heten som ville følge, alt som kom etterpå. Jeg syntes bomberommene på skolen var utrolig teite. Dusje av seg atompartikler, liksom. I radioaktivt vann-?

I år er det 65 år siden USA brukte disse våpnene mot mennesker. 200 000 – 300 000  mennesker drept pga to smell. Siden har ingen turt. Men uhyggelig mange land har dem, eller ønsker å ha dem, fortsatt. Til tross for at den kalde krigen tok slutt i 1986. Da var det anslagsvis 70 500 atomvåpenstridshoder i verden, nok til å utslette verdens befolkning 25 ganger. Nå finnes det rundt 27 000. Men noen gir ikke opp kampen. Norske Leger mot Atomvåpen. International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW). Der leder min venn Bjørn internasjonalt råd. Og har et jakkemerke med samme symbol som den nålen mormor og jeg bar i 1963.

Lillibeth Lunde
bettamor(at)hotmail.com

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 27. april 2009

Peter Pan og vi


- Jeg tror på alver! ropte den spinkle 16-åringen ved siden av meg. Da spratt tårene. Peter Pan hadde nettopp bedt tynt om noen i salen kunne si at de gjorde det, slik at Tingeling slapp å dø. Dermed løsnet det. Alle barna i salen på Det Norske Teatret ropte om kapp at de trodde på alver. Elevene fra videregående også. Og vi velvoksne damene satt altså og grein så det sprutet over dette banale grepet. Tingeling, som bare var et lysglimt, kviknet til og fortsatte med sine kjærlige rampestreker rundt Peter.

Og eventyret fortsatte å utspille seg på scenen, om denne gutten som neppe finnes men kanskje er vår alles drøm om det selvstendige, uavhengige og ubesudlede mennesket, som har mot nok til å tenke på de andre før seg selv, som nekter å bli voksen men tar ansvar for de tapte guttene. De mangler en mor, det er derfor det står så dårlig til med dem.

Selv den fryktelige Kaptein Krok er blitt sånn fordi han ikke vet hva omsorg er, han kjenner bare grådighet og makt og selvforherligelse. Han er omgitt av øyentjenere og tosker, ikke ulikt maktpersoner fra den virkelige verden. De farlige sjørøverne er bare dumme og feige, indianerne er skumle men harmløse, og de tapte guttene er tøffe, men snille som bare det når noen bryr seg om dem.

Denne fortellingen, hundre år gammel og forlengst disneyfisert, har fremdeles magien i seg til å vekke nye tanker. Så enkelt er det egentlig: Mangelen på omtanke, mot og galskap til å leve ut drømmene våre uhindret av konvensjoner er den viktigste grunnen til at vi er utrygge, blir grådige og gjør stygge ting mot hverandre. Vi trøster oss med Gud, Allah eller Snåsamannen for å finne mening i vårt miserable liv og verdens elendighet. Istedetfor å våkne opp og ta ansvar for de andre. Derfor spretter tårene når en 16-åring uten å blunke tror på alver for å få historien på rett kjøl. Slik at Kaptein Krok, den narraktige, hevngjerrige og selvopptatte mannen som er ensom og venneløs fordi han ikke bryr seg, blir slukt av den enorme krokodillen, selve manifestasjonen av grådigheten.

Og da er det morsomt når dumme sjørøvere går planken, de tapte guttene blir med hjem til familien Darling og finner en mor, indianerne får territoriet sitt tilbake og Peter Pan svever over oss alle sammen med Tingelings stjernestøv.

Lillibeth Lunde

Fra arkivet: "I dag" på Klassekampens bakside 12.januar 2009

Vår hjelpeløse, sårbare nakenhet


Badedrakten min er utslitt, elastikken borte. Det som en gang var en stram, lekker sak, dvasker rundt kroppen og er delvis gjennomsiktig. Ikke at det gjør noe. Vi står med vann til haka og bokser med tomme Milo-flasker ned mot bunnen. Bare badehetter og skuldre synes, kun én mann blant alle vi som får fysikalsk opptrening i vann.
- Sett bort flaskene og ta en pølle i hver hånd. Armene rett ned.
Vi sykler i løse vannet. Den unge, pene fysioterapeuten kommer med oppmuntrende tilrop fra bassengkanten.
- Legg en pølle under hoftene og flytekrage rundt nakken. Spark i vei.
Vi sparker så det spruter opp på ham. Tanktop og trange korte dongeribukser viser kraftige legger og muskuløse armer. Han er like gammel som sønnen min, myk utenpå den veltrente kroppen.

Vi tøyer våre slitne, halvgamle kropper.
- Takk for i dag, godt jobba, sier den kjekke, som behandler godt voksne damer med respekt og likevel vil at vi skal tøye grenser. Flink er han. Kommer til å gjøre mye bra for mange mennesker. Og leve sitt eget liv i sin foreløpig unge, vakre kropp.

Vi tutler inn i dusjen og står der i vår hjelpeløse, sårbare nakenhet. Nyter varmt vann over hengepupper, ditto mager, slaskelår og glisne hårdotter. Operasjonsarr. Når tok du hofta di da? Ifjor, tar snart den andre. Ja vi er i reservedelsalderen, ha ha. Godt at en kan bytte ut det som ikke virker, verre med hodet, he he. En forfjamset dame kommer løpende, hun glemte seg og vrengte drakta av seg for tidlig. Godt det ikke var mannfolk der, hi hi. Jaja, det var vel ikke så farlig. Bare litt flaut.

Velbrukte kropper flyttes over i garderoben. Vi prater om hverdagsting. Hanen i bassenget er mannen til en av oss, og venter utenfor med bilen. Tenk om min mann gjorde det, kjørte meg hjem og satte på middagen og hentet et glass vin kanskje. Jøss for noen drømmer vi har. Litt etter litt kler vi på oss personligheten vår, for å møte verden utenfor dette klorduftende, fuktigvarme fellesskapet. Knallrød leppestift. Kajalstreker. Store mager gjemmes i stramme truser, dvaskepupper klemmes inn i BH-er med og uten lift. Svarte strømper der, dongeribukser her, du så pent skjørt, fargen kler deg. Ha det, sees torsdag. Så er vi alle ute igjen i hvert vårt liv, i hver vår boks av mer eller mindre vellykkethet. Beskyttet av våre gevanter som effektivt skjuler vår nakne, hjelpeløse sårbarhet.

Lillibeth Lunde
lærer, Ski VGS