Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 16. november 2010

Jakkemerket

En lastebil var følgebil for oss. De yngste, eller de eldste, som ble slitne i bena, kunne få sitte på lasteplanet en del av strekningen. Jeg ble spurt flere ganger, men takket nei. Jeg var 12 år og ville gå sammen med mormoren min, mektig stolt over at hun var en av dem som arrangerte dette. Atommarsjen fra Porsgrunn til Skien i 1963. Hun og jeg gikk på studiesirkel, en av forløperne til organisasjonen Nei til atomvåpen, som ble stiftet i 1979 med Ole Kopp i spissen. Gruelig stolt fortsatt er jeg over at mormor var før ham. Hun holdt hovedtalen foran rådhuset i Skien etter marsjen.

Hun hadde en merkelig hatt på den tiden, i gult og svart flettet strå med svart slør og en knapp midt foran som så ut som en liten lykt eller et øye. Min mormors tredje øye. Hun var ganske spesiell,  mormor, på godt og vondt, ørlite manisk-depressiv, teosof, rasende på Moralsk Opprustning (MRA), opptatt av politiske spørsmål og stor beundrer av Martin Luther King Jr. Hun hadde bakgrunn i Mot Dag-bevegelsen og illegalt motstandsarbeid under okkupasjonen, med en bror som var medlem av NS og en annen som var erklært kommunist.

Fra studieheftene og flimrende svarthvitt-bilder på TV av soppskyene over Hiroshima og Nagasaki fikk jeg inngående kunnskap om effektene av disse våpnene. Mennesker innen en viss radius fordampet rett og slett, lenger unna ble folk brannskadde, blindet, stråleskadde og led en langsom død. Barn ble senere født med misdannelser. Jeg var livredd og er det fortsatt. Drømte om natten om atomeksplosjoner, sjokkbølgen, den intense heten som ville følge, alt som kom etterpå. Jeg syntes bomberommene på skolen var utrolig teite. Dusje av seg atompartikler, liksom. I radioaktivt vann-?

I år er det 65 år siden USA brukte disse våpnene mot mennesker. 200 000 – 300 000  mennesker drept pga to smell. Siden har ingen turt. Men uhyggelig mange land har dem, eller ønsker å ha dem, fortsatt. Til tross for at den kalde krigen tok slutt i 1986. Da var det anslagsvis 70 500 atomvåpenstridshoder i verden, nok til å utslette verdens befolkning 25 ganger. Nå finnes det rundt 27 000. Men noen gir ikke opp kampen. Norske Leger mot Atomvåpen. International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW). Der leder min venn Bjørn internasjonalt råd. Og har et jakkemerke med samme symbol som den nålen mormor og jeg bar i 1963.

Lillibeth Lunde
bettamor(at)hotmail.com

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 27. april 2009

Peter Pan og vi

- Jeg tror på alver! ropte den spinkle 16-åringen ved siden av meg. Da spratt tårene. Peter Pan hadde nettopp bedt tynt om noen i salen kunne si at de gjorde det, slik at Tingeling slapp å dø. Dermed løsnet det. Alle barna i salen på Det Norske Teatret ropte om kapp at de trodde på alver. Elevene fra videregående også. Og vi velvoksne damene satt altså og grein så det sprutet over dette banale grepet. Tingeling, som bare var et lysglimt, kviknet til og fortsatte med sine kjærlige rampestreker rundt Peter.

Og eventyret fortsatte å utspille seg på scenen, om denne gutten som neppe finnes men kanskje er vår alles drøm om det selvstendige, uavhengige og ubesudlede mennesket, som har mot nok til å tenke på de andre før seg selv, som nekter å bli voksen men tar ansvar for de tapte guttene. De mangler en mor, det er derfor det står så dårlig til med dem.

Selv den fryktelige Kaptein Krok er blitt sånn fordi han ikke vet hva omsorg er, han kjenner bare grådighet og makt og selvforherligelse. Han er omgitt av øyentjenere og tosker, ikke ulikt maktpersoner fra den virkelige verden. De farlige sjørøverne er bare dumme og feige, indianerne er skumle men harmløse, og de tapte guttene er tøffe, men snille som bare det når noen bryr seg om dem.

Denne fortellingen, hundre år gammel og forlengst disneyfisert, har fremdeles magien i seg til å vekke nye tanker. Så enkelt er det egentlig: Mangelen på omtanke, mot og galskap til å leve ut drømmene våre uhindret av konvensjoner er den viktigste grunnen til at vi er utrygge, blir grådige og gjør stygge ting mot hverandre. Vi trøster oss med Gud, Allah eller Snåsamannen for å finne mening i vårt miserable liv og verdens elendighet. Istedetfor å våkne opp og ta ansvar for de andre. Derfor spretter tårene når en 16-åring uten å blunke tror på alver for å få historien på rett kjøl. Slik at Kaptein Krok, den narraktige, hevngjerrige og selvopptatte mannen som er ensom og venneløs fordi han ikke bryr seg, blir slukt av den enorme krokodillen, selve manifestasjonen av grådigheten.

Og da er det morsomt når dumme sjørøvere går planken, de tapte guttene blir med hjem til familien Darling og finner en mor, indianerne får territoriet sitt tilbake og Peter Pan svever over oss alle sammen med Tingelings stjernestøv.

Lillibeth Lunde

Fra arkivet: "I dag" på Klassekampens bakside 12.januar 2009

Vår hjelpeløse, sårbare nakenhet

Badedrakten min er utslitt, elastikken borte. Det som en gang var en stram, lekker sak, dvasker rundt kroppen og er delvis gjennomsiktig. Ikke at det gjør noe. Vi står med vann til haka og bokser med tomme Milo-flasker ned mot bunnen. Bare badehetter og skuldre synes, kun én mann blant alle vi som får fysikalsk opptrening i vann.
- Sett bort flaskene og ta en pølle i hver hånd. Armene rett ned.
Vi sykler i løse vannet. Den unge, pene fysioterapeuten kommer med oppmuntrende tilrop fra bassengkanten.
- Legg en pølle under hoftene og flytekrage rundt nakken. Spark i vei.
Vi sparker så det spruter opp på ham. Tanktop og trange korte dongeribukser viser kraftige legger og muskuløse armer. Han er like gammel som sønnen min, myk utenpå den veltrente kroppen.

Vi tøyer våre slitne, halvgamle kropper.
- Takk for i dag, godt jobba, sier den kjekke, som behandler godt voksne damer med respekt og likevel vil at vi skal tøye grenser. Flink er han. Kommer til å gjøre mye bra for mange mennesker. Og leve sitt eget liv i sin foreløpig unge, vakre kropp.

Vi tutler inn i dusjen og står der i vår hjelpeløse, sårbare nakenhet. Nyter varmt vann over hengepupper, ditto mager, slaskelår og glisne hårdotter. Operasjonsarr. Når tok du hofta di da? Ifjor, tar snart den andre. Ja vi er i reservedelsalderen, ha ha. Godt at en kan bytte ut det som ikke virker, verre med hodet, he he. En forfjamset dame kommer løpende, hun glemte seg og vrengte drakta av seg for tidlig. Godt det ikke var mannfolk der, hi hi. Jaja, det var vel ikke så farlig. Bare litt flaut.

Velbrukte kropper flyttes over i garderoben. Vi prater om hverdagsting. Hanen i bassenget er mannen til en av oss, og venter utenfor med bilen. Tenk om min mann gjorde det, kjørte meg hjem og satte på middagen og hentet et glass vin kanskje. Jøss for noen drømmer vi har. Litt etter litt kler vi på oss personligheten vår, for å møte verden utenfor dette klorduftende, fuktigvarme fellesskapet. Knallrød leppestift. Kajalstreker. Store mager gjemmes i stramme truser, dvaskepupper klemmes inn i BH-er med og uten lift. Svarte strømper der, dongeribukser her, du så pent skjørt, fargen kler deg. Ha det, sees torsdag. Så er vi alle ute igjen i hvert vårt liv, i hver vår boks av mer eller mindre vellykkethet. Beskyttet av våre gevanter som effektivt skjuler vår nakne, hjelpeløse sårbarhet.

Lillibeth Lunde
lærer, Ski VGS