søndag 10. februar 2019

MORSDAG 2019


Vi tegnet morsdagskort på skolen da jeg var barn. Og det fikk mamma om morgenen på morsdagen. Ikke kaffe på senga, for det likte hun ikke, dessuten var hun alltid oppe før oss uansett. Men hun ble glad for kortene, vi la mye kreativitet i dem, med fargeblyantene våre.
Mamma var alene med oss det meste av året, fordi pappa var på sjøen. Farsdag var derfor aldri noe tema, han var aldri hjemme da. Ikke til jul, nyttår, påske eller bursdager heller. Det var et stort savn.
Det var unntakstilstand de få dagene i året han var hjemme, i overgangene mellom to hyrer. Han var fast i et rederi i utenriksfart, vi var stolte av ham, koffertene hans var spennende, fulle av fremmede dufter og eksotiske gaver når de endelig om fram, gjerne et døgn etter ham selv. Noen ganger fra Suez, noen ganger fra India, Japan, Australia eller fjerne steder i Afrika.
Han ble alltid forbløffet over hvor store vi hadde blitt siden sist Ville vite hva vi hadde gjort på skolen det siste året eller halvåret, hva som ellers hadde skjed. Vi pratet og sang for ham, viste ham leksene våre, fortalte om andre ting vi kom på den korte tiden han var hjemme, to-tre dager. Han sa ikke stort, hadde problemer med det. Men vi bokstavelig talt satt på ham fra han kom til han dro, fikk fri fra skolen uten spørsmål, gikk tur til byen mens vi holdt ham hardt i hver vår hånd, viste ham fram. Vi var veldig stolte av ham, og han av oss. Hvor stort hans savn var men shan var borte, i tungt fysisk arbeid i lange skift, hadde vi ingen anelse om. Det var vanskelig å skrive brev, men mamma fikk oss til å gjøre det.
Hvordan mamma hadde det kan vi ikke egentlig forestille oss. Hun var alene om alt. Med sine foreldre i annen etasje skulle en tro det var en trygghet, men det var nok mest en belastning, av ulike grunner. Likevel klarte hun å bygge seg opp som kulturpersonlighet i småbyen, var altfor kreativ til å være fornøyd med å "bare gå hjemme". Hun var ingen husmortype, hun var et kreativt, kulturinteressert og kunnskapsrikt menneske, hun var utdannet sanger, men ikke profesjonell. Hun tok mange sangoppdrag i foreninger, etter hvert hadde hun også oss døtrene med på dem. Hun bygget opp det legendariske Skien Barneteater helt fra bunnen av alene og drev det fram til hun ble knekket av Alzheimer. Hun fikk priser for det arbeidet. Det var hennes jobb. Men hun var aldri lønnsmottaker.
Hun gjorde og kunne alt, fra å mure lecablokker til å legge nytt tak, sy klær til oss og kostymer til barneteateret, brodere og montere sin egen bunad, stake opp tette avløp og måke snø. Hun plantet og stelte i hagen, hun kjøpte hele og halve slakt sammen med foreldrene sine og parter i elgskrotter da bestefaren vår var med på jakt, hun parterte og pakket og leide fryserom til oppbevaring. Hun laget velsmakende og rikelige middager utfra små ressurser, hun smurte matpakker og betalte musikktimer og danseskole for oss, hun stelte i stand bursdager og andre familieselskaper. Hun sydde nye kjoler til oss hver 17. mai. Hun sydde også ballkjoler til danseskolens juleball, lag på lag med tyll under vide skjørt som kunne være hentet fra slektningers avlagte klær, med stramme overdeler sydd av lurexstoff. Ingen hadde så flotte og originale ballkjoler som vi.
Jeg husker en høst jeg hadde sett noe om fine, lange og myke morgenkåper som filmstjerner og sånne hadde, i blader eller på kino. Jeg var på vei inn i tenårene og ønsket meg en sånn. Lillesøsteren min var alltid enig med meg og ønsket seg også. Mamma sa det var veldig dyrt.
Stor var overraskelsen Julaften da vi fant to store, myke pakker innerst under juletreet. Vi pakket opp og fant hver vår lange, myke morgenkåpe i rosa, blomstrete cordfløyel foret med ferskenfarget forsilke, med brede slag, kantebånd i silke og knyttebånd. Vi tok dem straks på og hadde dem på stort sett hele resten av den julen.
Disse hadde mamma sittet og sydd på om natten mens vi sov, og litt mens vi var på skolen, i flere måneder, og klart å gjemme unna så vi ikke ante noe som helst.
I en minnebok jeg fikk den samme Julaften skrev mamma noen linjer ti meg om hvor sober og voksen jeg så ut i min nye morgenkåpe. Det er kanskje derfor jeg husker dette spesielt godt. Dette er mitt morsdagskort i år.