Nakenfrykt

Da jeg var liten elsket jeg å leke med papirdukker. Sånne som man kunne klippe ut av kartong, med en stor garderobe til, som også kunne klippes ut, da med små klaffer på skuldrene og rundt armer og bein, slik at de kunne festes til de flate papirdukkene. Jeg hadde mange, mest filmstjerneaktige kvinner, men også en og annen mann og et og annet barn, også babyer. Jeg tegnet selv flere antrekk til dem, av alle slag, også badedrakter og bikinier. Men det som irriterte meg grenseløst var at selve dukken alltid var påtrykket enten heldekkende badedrakt eller undertøy, gjerne hele korsetter, til og med babydukkene hadde bleie(!), tøybleie med sikkerhetsnåler (!), og for meg ble det tullete å leke at de skulle bade eller dusje med klærne på, og etter hvert skjønte jeg også at det er flere situasjoner i dagliglivet der folk faktisk er nakne. Så jeg prøvde å lage "nakentorsoer" til dem.
Det var to problemer med det: Det ene var at fargeskrinet mitt ikke hadde noen "hudfarge", så det ble oransje eller rosa ... (ja det fantes n****varianter også, men fargen var like vanskelig å gjenskape selv), det andre problemet var at jeg visste ikke helt hvordan menn/gutter så ut i naken tilstand. Den klumpen de hadde på trusa eller badebuksa, hvordan så den egentlig ut inni? Jeg hadde aldri sett pappaen min naken, for det første var han så sjelden hjemme (sjømann), for det andre var han ganske sjenert ...
Nå snakker jeg om 1960-tallet. På 1970-tallet ble jeg nestenhippie og naturist og fant det ut, siden har jeg vært naken i alle bade/sole-situasjoner der det er mulig. Og jeg trodde faktisk at det ikke bare var jeg som var kommet over denne kjønns-redselen. Det er fullstendig galskap at barn ikke skal kunne se sine foreldre nakne i dusjen eller i andre naturlige situasjoner. Foreldrenes sexliv er selvsagt privat, men jeg tror ikke noe barn noen sinne har tatt skade av å "ferske" foreldrene sine i en pikant situasjon. Dette er de voksnes psykiske problem som de må ta tak i for seg selv, og ikke overføre sin kroppsfrykt til barna. For ikke å snakke om seksualitetsfrykt, som har ødelagt så mye for så mange. Også meg.
Hvor mange av oss er født med tekstiler på kroppen?

 70 årsjubileum på lekeplassen

På grunn av strikte avstandsregler og stengte selskapslokaler i bydelen ble 70-årslaget mitt spredt utover lekeplassen, noe som bremset den naturlige minglingen en skal ha i sånne settinger, til tross for at så å si alle tilstede var vaksinerte. Det medførte ekstra mye logistikk, flere bord og stoler, vi ville ellers alle fått plass rundt det store langbordet, under partyteltet til borettslaget, uten problemer. Men siden bursdagsbarnet selv m. fl. allerede har redusert hørsel og derfor snakker ekstra høyt ble det mulig å kommunisere likevel. Og når gjestene bidrar med taler, dikt og sanger ble det ikke en eneste stille stund. Men det ble en helt umulig oppgave for fotografen og lydmannen, en og samme person (sønn 1), som ønsket å lage en perfekt og stilfull film av hele begivenheten, noe som viste seg håpløst når ingen av gjestene/talerne brydde seg særlig om hvor mikrofon og kamera befant seg, at talelista egentlig var lagt av toastmasterarrangørkunstreriskleder (sønn 2) med en gjennomtenkt regi, som talerne selv hele tiden omrokerte, og hovedpersonen selv var mest opptatt av å være akkurat det. Her hadde vi trengt et helt crew. Multitaskingen til mine to sønner var imponerende, de to var crewet både arrangementsmessig og teknisk, maten måtte hentes i taxi (av tidligere nevnte kamera-og lydmann), fordi Foodora bare slumser slik at alt ville blitt lapskaus og ikke adskilte, lekre mezzeh hvis de skulle bringe dem (det er ikke bare store vaser som er umulig å frakte på en skikkelig måte med sykkel) og hjemmelevering med bil ikke finnes mer i denne byen, i alle fall ikke fra Habibi i Storgata, jubilanten glemte at hun hadde kjøpt inn snacks nettopp med tanke på ventetiden, folk dukket opp til ulike tider og serveringspersonalet besto av tidligere nevnte multitaskingsønner samt jubilantens søster og henne selv, samme søster hadde bakt jublieumskaker og fraktet dem med buss for tog og på T-bane og buss, frakting og oppsetting av partytelt, bord, benker og stoler og all pådekking ble utført av det samme lille familiecrewet, det hadde virkelig vært praktisk å ha folk til slikt, slik milliardærene har, og egentlig var hele evenementet fullstendig umulig å gjennomføre. Så derfor gjorde vi det.

Den gjenlevende 3/4 av "Firerbandet" gjenoppsto, 2/3 av "Roskvateatret" likeså, mine andre kreative venner gjennom livet bidro sterkt, en relativt nyfunnet bror også, en enda nyere venn i tillegg til de aller eldste vennene, pluss min eksmann, og mine sønner viste fram ennå flere av sine talenter. Verdens beste barnebarn sprang rundt, storøyd over all denne hurlumhei, og han fikk medalje. Av farmor. Idetheletatt.