tag:blogger.com,1999:blog-6004796596724688242024-03-14T01:53:18.217-07:00Lillibeths lureriLillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.comBlogger57125tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-5677375511345804392023-01-14T10:26:00.000-08:002023-01-14T10:26:34.849-08:00Lørdagsmagi i januar<p>"Det blør, mamma! Det gjør vondt!"</p><p>Han står der og rugger på den løse tanna og får blod på fingrene.</p><p>Mammaen finner fram papirlommetørkle. Hun sier han bør la tanna være til de er hjemme. Bussen kommer straks. Det er veldig vanskelig å la en løs tann være. Selv om det gjør litt vondt. Og plutselig fyker tanna ut i lufta, rett foran den gamle damen som sitter på benken. Hun hjelper til å lete. </p><p>"Der?" Nei, det var en liten stein. Det er vanskelig å se noe på den våte, ruglete asfalten med grus på. Mammaen prøver med lommelykta på mobilen, men det er bare småstein å se innimellom snusposer, tyggis og annet rusk. "Æsj, dette var ekkelt," sier mammaen. "Jeg er sikker på tannfeen har sett dette og forstår at vi ikke klarer å finne tanna. Hun kommer nok med penger likevel." </p><p>"Jeg reiser meg, så er det lettere å lete." Den gamle damen samler sammen posene sine. Og idet hun løfter høyre hånd ... "Se!" Midt på tommelen hennes ligger en bitteliten melketann med blod i den ene enden.</p><p>Mammaen kommer med et rent papirlommetørkle og gutten plukker forsiktig tannen fra damens tommelfinger og legger den i papirlommetørkleet. Det hele puttes i mammaens håndveske. Må passes godt på så tannen kan puttes i et vannglass til tannfeen når de er hjemme. Og der kommer bussen.</p><p>"Nå kan jeg vel spise den sjokoladen når jeg kommer hjem!" Det er klart. Nå skal det bli lørdagskveld. "Dette er den beste lørdagen! Både lørdagsgodt, kino, godteri på kinoen og hele TO sjokolader! Ja ikke så store da, men likevel! Og enda får jeg penger av tannfeen etterpå!" </p><p>Den gamle damen gledes over guttens frydefulle stemme og tindrende øyne og sier at det var nok magi, dette her. Tannfeen så sikkert hva som hendte og la den tanna oppå tommelfingeren hennes slik at han kunne få den med seg hjem. "For magi finnes!"</p><p>Gutt og dame veksler megetsigende blikk og nikk. Gutten vinker begeistret til damen da han går av bussen med mammaen sin. Mammaen takker. Damen har fått litt varme i hjertet på en ellers svært trist og grå lørdagskveld. Magi finnes.</p><p><br /></p>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-39721990125057818832022-07-17T04:04:00.001-07:002022-07-17T04:04:16.528-07:00<p> En facebookvenn, Svein Grødaland, har lagt følgende innlegg på sin profil:<br /><br />"<span style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Invitert til Sarons dal</span></p><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">For dei som ikkje veit det, Sarons dal er senteret for misjonering i andre land. Dette gjer dei ved å bruka lokale krefter og materiell. Dette fungerer, og det er snakk om fleire titals tusen som vert omvende kvart år. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Eg vart invitert til å vera med til denne staden, eit par timar kjøretid frå min privatadresse.</div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Første inntrykk: Mykje folk, spesielt familiar med born. Eit velsmurt apparat som ser ut til å halda høg kvalitet. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Me fekk med oss to møte. Først eit møte for born. Eit fantastisk tablå, eller, skal eg seia ei dramatisering av menneskeleg hjelpeløyse sett opp mot ein allmektig Jesus. Det vil seia, glimtet inn i Bibelen handla om Jesus i Getsemane skjærtorsdag kveld. Han veit kva som skal skje, og har ikkje lyst. Menneskeleg nok, og i samsvar med Boka. Det pussige er at det er akkurat den biten det vart lagt vekt på, at heller ikkje me alltid har lyst til å gjera et Gud vil. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Eg ville heller brukt kontrasten mellom den hjelpelause suppa av tiltak menneske kan varta opp med, sett opp mot ein allmektig gud. Det poenget vart skusla vekk. Deler av tablået handla om ein konge som hadde blitt sjuk etter å ha sove med kongekrona på heile natta. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Eg har mine teologiske instinkt intakt. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Så var det seminar. Thor frå Farmen preika. Interessant perspektiv med tre fordeler med å vera kristen, sett opp mot tre ulemper. Dei siste vart plukka ned og plassert. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Men først eit par reklamesnuttar om eige arbeid pluss for eit kristeleg forlag. Deretter lovsangen, der det vert venta at folk står og svaiar med kroppen og hendene. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Eg sat, nokså langt bak i salen. Det er forresten litt dumt dersom ein vil vera anonym i ei pinseforsamling. Den bakerste benken er reservert tilfeldige gjester som lurer på kva dette er for noko. Den benken fungerer bortimot som eit sakrament. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Seminaret vart avslutta med at me vart oppfordra til å bruka nokre minutt til samtale med den som sat ved sida vår. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Oisann. Ein skal ikkje driva hykleri, aller minst i ei kristen forsamling. Me utveksla våre respektive posisjonar i forhold til trua. Det var ein distinkt skilnad mellom oss. Ho ville be for meg før me gjekk kvar til sitt. Kattepine? Nei. I grunnen ikkje. Eg kjende på at premissene for hennar bøn vart feil for meg, så eg takka nei.Eg fekk takk fordi eg var ærlig, sa det som det var. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Dette var mitt første møte med Sarons Dal. Det var interessant å sjå og oppleva. Eg er glad for invitasjonen. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Deira opplegg er ikkje mi greie. Mi til nærming til trua går ikkje via store bokstavar og appellar. Mi dør inn går gjennom undring, -O store Gud når eg i undring anar.....</div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Min Gud er ikkje ein Aladdins lampe, som eg kan gni på når noko står på. For meg vert det fort blasfemisk. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Sarons Dal står i ein breid tradisjon i lag med mange av bedehusa og frimenighetene våre. Det meste var gjenkjennbart slik eg har oppfatta moderne lutherske bedehus fungerer. </div><div dir="auto" style="background-color: white; color: #050505; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 15px; white-space: pre-wrap;">Eg har eit gammalt minne om ei høgmesse i Irland. Der kjende eg meg heime. Der var det rom for mine verdiar. Der er ingen apellar til tru. Der er ro og tid til undring over det store mysteriet både Livet og Trua er. Der var rom for undring."
Og jeg la på følgende kommentar:
<div dir="auto" style="background-color: #f0f2f5; white-space: normal;">Det som alltid forundrer meg i slike miljøer er behovet for fullstendig underkastelse. Minner om politiske ideologier som fanger folk på samme måte, med en Stor Leder som skal ta seg av alt. Som beruses av egen makt og undertrykker og utnytter folk.</div><div dir="auto" style="background-color: #f0f2f5; white-space: normal;">Er det kanskje slik at mennesket svært sjelden utvikler en helt selvstendig, individuell identitet? Og at mennesket, som et flokkdyr, stoler mer på tryggheten i flokken enn sin egen evne til å tenke og gjøre gode vurderinger?</div><div dir="auto" style="background-color: #f0f2f5; white-space: normal;">Undring, ja ...</div><div dir="auto" style="background-color: #f0f2f5; white-space: normal;">"Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem" skrev Henrik Wergeland. Kanskje fordi kunnskap og klokskap er så lite verdsatt. Derfor fungerer ikke demokratiet etter hensikten heller. Folk lar seg lure av billig retorikk og velger politikere som bruker de mest svulstige frasene. Patos trumfer fullstendig etos og logos, altså appellen til følelsene vinner over troverdighet og fakta. Så i den grad folk i det hele att gidder å bry seg og bruke stemmeretten ender vi med de mest "smarte" upålitelige politiske lederne. Og folket jubler, til de får føle konsekvensene for deres eget liv. Og da hopper de på de flyktige løftene til neste pratmaker. Nettopp slik vi sist endte med en statsminister fullstendig uten ryggrad, som underkaster seg de store økonomiske kreftene i E U og U S A. Ganske likt den misjonerende kraften du beskriver her. Det er ganske mange penger i omløp i de miljøene også.</div>
</div>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-4948362065829319782022-07-09T04:06:00.000-07:002022-07-09T04:06:24.732-07:00<p> Jeg blir visst aldri ferdig med NRK, og at det skulle ende sånn der. Underbevisstheten jobber med drømmene mine. På morgensiden i natt var jeg i Huset og lette etter det gamle kontoret mitt, vel vitende om at det var blitt tømt og veggene revet, det hele gjort om til kontorlandskap slik det var i tiden før jeg sluttet (faktisk en sterkt medvirkende grunn til at jeg sluttet), lette etter gjenstander, bånd og annet som jeg ville ta vare på, fant ikke noe, fant ikke fram, Det var plutselig Julaften, men det regnet voldsomt ute, og det hastet, veldig mange av mine kjære gamle kolleger var der i samme ærend som meg, lettere fortvilet over alt som var rasert, og det var kaos overalt. Særlig alle mine gode venner og arbeidskamerater i teknikken. Vi måtte skynde oss før vi ble kastet ut og Huset ble helt stengt og kondemnert. Noen av heisene sto allerede, og noen trappeoppganger var blitt avstengt. Omveiene for å komme fram var mange, og jeg gikk meg vill. Jeg fant ikke noe av det jeg lette etter, alt bare fadet vekk foran meg.<br /><br />Dette avspeiler nok alle mine tanker omkring det fryktelig triste faktum at hele NRK, tomten med alle bygninger på Marienlyst er solgt, at dette kulturminnet og alt det unike utstyret ikke blir verdsatt og tatt vare på. I beste fall beholdes selve radiohusets fasade, men innmaten er allerede endret. Akkurat slik det ble gjort med de erværdige bygningene på Karl Johans gate, med restaurant Blom, Victoria kino m. m. Vandalene overtar og vil bare rive og bygge noe annet, slik at penger kan tjenes fort, særlig av entreprenører og eiendomsspekulanter. Utstyret blir fotografert og overført til et digitalt museum. Noen ildsjeler har forhåpentligvis sikret seg enkelte ting, som avspillere, miksebord og redigeringsutstyr ellers, slik at ettertiden har mulighet til å se gjenstandene i virkeligheten, og få forklart hvordan de ble brukt. Barn i dag vet ikke hva en lydbåndopptaker eller et vanlig TV-kamera er, de kjenner bare mobiltelefonen. De vet heller ikke hva en vanlig telefon er. Eller brev, telegrammer, dagbøker. Nylig var jeg på museet til Polarskipet "Fram", som faktisk ble bygget rundt selve skipet da det ble dratt uhyre forsiktig på land på Bygdøynes i 1935. Der er det nå restaurert og tilgjengelig for besøkende, og særlig barn (min sønnesønn på 7) synes det er utrolig spennende å gå rundt inne i det, se kjøkken og spisesal, sovelugarene, maskinrommet, grisebingen og andre forrådskamre, våpenskapene, selskinnene, i det hele tatt alt som ble seilt rundt hele jorden på Nansens, Sverdrups og ikke minst Roald Amundsens store ekspedisjoner. Sånn blir det når velstående idealister tar ansvaret for slike kulturminner, og ikke overlater til markedsliberalister og nyrike japper å tyne mest mulig profitt ut av det.</p><p>Akkurat slik som det ser ut til på gå med Ullevål sykehus. </p><p>Det siste er enda verre. For er det noe vi trenger så er det nettopp Ullevål sykehus med sine store arealer for videre utbygging og forbedring av landets viktigste sykehus, med alle sine spesialavdelinger. Men så lenge pengemakta rår dør både idealismen, kulturforståelsen og vår historiske arv, og vår kulturelle arv blir omsatt i flyktig valuta og knust.</p>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-26206099814154844452022-06-21T02:03:00.003-07:002022-06-21T02:03:46.342-07:00<p> Off, jeg har begynt med disse drømmene igjen om alt jeg ikke klarer å ordne opp i. På morgensiden i dag skulle jeg ha muntlig høring med avgangselever i VG3, og det var ikke mulig å konsentrere seg om hva eleven sa pga stadige forstyrrelser og støy fra andre, som ikke lot seg irettesette. Tida gikk og det var kaos, jeg måtte bare pakke sammen og gå, sa til eleven at vi fikk ta det på tomannshånd senere. <br />Men det var heller ikke så lett, det var stengte veier og omkjøringer overalt, bilen knelte til slutt, og så skulle jeg ta et tog i stedet, som gikk før tida ... når jeg våkner av en sånn drøm er den så levende i meg at jeg fortsetter å stresse en stund før det går opp for meg at jeg ikke trenger det ... kommer selvsagt av at det er så mange uløste problemer rundt meg, og jeg vet aldri hva som kreves av meg i neste øyeblikk.</p>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-81977701175572763902022-01-31T13:37:00.002-08:002022-01-31T13:37:24.646-08:00<p> <span style="color: var(--primary-text); font-family: inherit; font-size: 0.9375rem; white-space: pre-wrap;">En sånn typisk januardag som i dag, mens jeg legger vedbriketter i peisovnen, kommer jeg på favorittstedet mitt i barndommen, om vinteren når jeg kom hjem fra skolen: Sammenkrøpet i den store ørelappstolen (type 60-talls med skråstilte, dreide og kona bein av teak og ruglete møbelstoff, en løs nakkepute hengende over stolryggen) midt imot og ganske tett inntil kaminen. Med en bok og en kopp te eller sitrontoddy. Vi (mamma) fyrte med koks den gangen. Våte ullvotter og ullsokker lå alltid til tørk oppå den. Ikke tale om å gå ut for å "leke" når jeg endelig var kommet inn i varmen. Har alltid vært en frysapinn.</span></p><div style="font-family: inherit;"><div class="" dir="auto" style="font-family: inherit;"><div class="ecm0bbzt hv4rvrfc ihqw7lf3 dati1w0a" data-ad-comet-preview="message" data-ad-preview="message" id="jsc_c_81i" style="font-family: inherit; padding: 4px 16px 16px;"><div class="j83agx80 cbu4d94t ew0dbk1b irj2b8pg" style="display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; margin-bottom: -5px; margin-top: -5px;"><div class="qzhwtbm6 knvmm38d" style="font-family: inherit; margin-bottom: 5px; margin-top: 5px;"><span class="d2edcug0 hpfvmrgz qv66sw1b c1et5uql lr9zc1uh a8c37x1j fe6kdd0r mau55g9w c8b282yb keod5gw0 nxhoafnm aigsh9s9 d3f4x2em iv3no6db jq4qci2q a3bd9o3v b1v8xokw oo9gr5id hzawbc8m" dir="auto" style="color: var(--primary-text); display: block; font-family: inherit; font-size: 0.9375rem; line-height: 1.3333; max-width: 100%; min-width: 0px; overflow-wrap: break-word; word-break: break-word;"><div class="kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x c1et5uql ii04i59q" style="font-family: inherit; margin: 0px; overflow-wrap: break-word; white-space: pre-wrap;"><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Savner både kaminen, stolen - og mamma. Enda så gammel jeg er.</div><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Dette er en moderne kopi av den stolen.</div></div></span></div></div></div></div><div class="l9j0dhe7" id="jsc_c_81j" style="font-family: inherit; position: relative;"><div class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; position: relative;"><div style="font-family: inherit;"><a class="oajrlxb2 gs1a9yip g5ia77u1 mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv nhd2j8a9 mg4g778l pfnyh3mw p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x tgvbjcpo hpfvmrgz jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso l9j0dhe7 i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of du4w35lb n00je7tq arfg74bv qs9ysxi8 k77z8yql btwxx1t3 abiwlrkh p8dawk7l lzcic4wl a8c37x1j tm8avpzi" href="https://www.facebook.com/photo/?fbid=10157918268911525&set=a.159998261524&__cft__[0]=AZXfc8CvQwzkxy9vRCz3YWl7F253bSkLokln7KQNFjwfVSHWnJEaSOrSbnpD2Lu4IILcE6FzN8_pwbLTaRf5AYDIsA_EgMYkRfNCGP3wXHLG7_fuST4aTnzPCuq-Vj6tJTM&__tn__=EH-R" role="link" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-radius: inherit; border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; color: #385898; cursor: pointer; display: block; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: relative; text-align: inherit; text-decoration-line: none; touch-action: manipulation; user-select: none; z-index: 0;" tabindex="0"><div class="bp9cbjyn cwj9ozl2 j83agx80 cbu4d94t ni8dbmo4 stjgntxs l9j0dhe7 k4urcfbm" style="align-items: center; background-color: #f5f6f8; display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; overflow: hidden; position: relative; width: 500px;"><div style="font-family: inherit; max-width: 100%; min-width: 500px; width: calc((100vh + -325px) * 1);"><div class="do00u71z ni8dbmo4 stjgntxs l9j0dhe7" style="font-family: inherit; height: 0px; overflow: hidden; padding-top: 500px; position: relative;"><div class="pmk7jnqg kr520xx4" style="font-family: inherit; height: 500px; left: 0px; position: absolute; top: 0px; width: 500px;"><img alt="Kan være et bilde av møbel" class="i09qtzwb n7fi1qx3 datstx6m pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4 k4urcfbm bixrwtb6" height="843" referrerpolicy="origin-when-cross-origin" src="https://scontent.fosl4-1.fna.fbcdn.net/v/t39.30808-6/p843x403/273105023_10157918268906525_5967706089290300664_n.jpg?_nc_cat=104&ccb=1-5&_nc_sid=730e14&_nc_ohc=5r183mJem54AX9h7pfq&_nc_ht=scontent.fosl4-1.fna&oh=00_AT_9L74SSKi4axLPybAHNE_iX7ZwgOievnT5HDYFg8UIiw&oe=61FD0182" style="border: 0px; height: 500px; inset: 0px; object-fit: cover; position: absolute; width: 500px;" width="843" /></div></div></div></div><div class="linmgsc8 opwvks06 i09qtzwb n7fi1qx3 hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4" style="border-bottom: 1px solid var(--media-inner-border); border-top: 1px solid var(--media-inner-border); font-family: inherit; inset: 0px; pointer-events: none; position: absolute;"></div><div class="n00je7tq arfg74bv qs9ysxi8 k77z8yql i09qtzwb n7fi1qx3 b5wmifdl hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4 c5ndavph art1omkt ot9fgl3s r9n4d945" data-visualcompletion="ignore" style="border-radius: inherit; font-family: inherit; inset: 0px; opacity: 0; pointer-events: none; position: absolute; transition-duration: var(--fds-duration-extra-extra-short-out); transition-property: opacity; transition-timing-function: var(--fds-animation-fade-out);"><br /></div></a></div></div><div class="stjgntxs ni8dbmo4" style="font-family: inherit; overflow: hidden;"></div></div></div><div style="font-family: inherit;"><div class="stjgntxs ni8dbmo4 l82x9zwi uo3d90p7 h905i5nu monazrh9" data-visualcompletion="ignore-dynamic" style="border-radius: 0px 0px 8px 8px; font-family: inherit; overflow: hidden;"><div style="font-family: inherit;"><div style="font-family: inherit;"><div style="font-family: inherit;"><div class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; position: relative;"><div class="bp9cbjyn m9osqain j83agx80 jq4qci2q bkfpd7mw a3bd9o3v kvgmc6g5 wkznzc2l oygrvhab dhix69tm jktsbyx5 rz4wbd8a osnr6wyh a8nywdso s1tcr66n" style="align-items: center; background-color: white; border-bottom: 1px solid var(--divider); color: var(--secondary-text); display: flex; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 0.9375rem; justify-content: flex-end; line-height: 1.3333; margin: 0px 16px; padding: 10px 0px;"><div class="bp9cbjyn j83agx80 pfnyh3mw p1ueia1e" style="align-items: center; display: flex; flex-shrink: 0; font-family: inherit; height: 22px;"><div class="gtad4xkn" style="font-family: inherit; margin-left: 7px;"><div aria-expanded="true" class="oajrlxb2 gs1a9yip mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 nhd2j8a9 mg4g778l pfnyh3mw p7hjln8o tgvbjcpo hpfvmrgz esuyzwwr f1sip0of n00je7tq arfg74bv qs9ysxi8 k77z8yql pq6dq46d btwxx1t3 abiwlrkh lzcic4wl dwo3fsh8 g5ia77u1 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv gmql0nx0 kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso l9j0dhe7 i1ao9s8h du4w35lb gpro0wi8" id="jsc_c_81k" role="button" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; appearance: none; background-color: transparent; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-radius: inherit; border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; color: inherit; cursor: pointer; display: inline-flex; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: relative; text-align: inherit; touch-action: manipulation; user-select: none; z-index: 0;" tabindex="0"><div><br /></div></div></div></div></div></div></div></div></div></div></div>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-57489532110323087972021-09-20T04:13:00.000-07:002021-09-20T04:13:05.755-07:00<p> Av og til kommer fb opp med et gullegg fra tidligere statuser. Klare øyeblikk med interessante refleksjoner. Dette er et slikt, etter en hyggelig mimreseanse på Litteraturhuset:<br /><br /></p><div style="background-color: white; color: #1c1e21; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 12px;"><div class="pybr56ya dati1w0a hv4rvrfc n851cfcs btwxx1t3 j83agx80 ll8tlv6m" style="align-items: flex-start; display: flex; flex-direction: row; font-family: inherit; margin-bottom: 12px; padding-left: 16px; padding-right: 16px; padding-top: 12px;"><div class="buofh1pr" style="flex-grow: 1; font-family: inherit;"><div class="j83agx80 cbu4d94t ew0dbk1b irj2b8pg" style="display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; margin-bottom: -5px; margin-top: -5px;"><div class="qzhwtbm6 knvmm38d" style="font-family: inherit; margin-bottom: 5px; margin-top: 5px;"><span class="d2edcug0 hpfvmrgz qv66sw1b c1et5uql lr9zc1uh a8c37x1j keod5gw0 nxhoafnm aigsh9s9 d3f4x2em fe6kdd0r mau55g9w c8b282yb iv3no6db jq4qci2q a3bd9o3v b1v8xokw m9osqain hzawbc8m" dir="auto" style="color: var(--secondary-text); display: block; font-family: inherit; font-size: 0.9375rem; line-height: 1.3333; max-width: 100%; min-width: 0px; overflow-wrap: break-word; word-break: break-word;"><h3 class="gmql0nx0 l94mrbxd p1ri9a11 lzcic4wl aahdfvyu hzawbc8m" dir="auto" id="jsc_c_2qp" style="color: inherit; font-family: inherit; font-size: inherit; font-weight: inherit; margin: 4px 0px 0px; outline: none; padding: 0px;"><span class="nc684nl6" style="display: inline; font-family: inherit;"><a class="oajrlxb2 g5ia77u1 qu0x051f esr5mh6w e9989ue4 r7d6kgcz rq0escxv nhd2j8a9 nc684nl6 p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of lzcic4wl oo9gr5id gpro0wi8 lrazzd5p" href="https://www.facebook.com/lillibeth.lunde?__cft__[0]=AZUxi58su2NY_sMqGwblI7obC4V1gXnn9_HpxrmnJtYbl4Dhp1v4yZ3ID_I1LoHXqMy5hl2aJ9R4Op3aX0NE0vRiTrEQx9Sa0n6dg6zgXRrMs8-rFvYjos9Pa80x8Gc_Rmb6M3Er_0lVehGlkXt0bNAF&__tn__=-UC%2CP-R" role="link" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; background-color: transparent; border-color: initial; border-style: initial; border-width: 0px; box-sizing: border-box; cursor: pointer; display: inline; font-family: inherit; font-weight: 600; list-style: none; margin: 0px; outline: none; padding: 0px; text-align: inherit; text-decoration-line: none; touch-action: manipulation;" tabindex="0"><span style="font-family: inherit;">Lillibeth Lunde</span></a></span></h3></span></div><div class="qzhwtbm6 knvmm38d" style="font-family: inherit; margin-bottom: 5px; margin-top: 5px;"><span class="d2edcug0 hpfvmrgz qv66sw1b c1et5uql lr9zc1uh a8c37x1j keod5gw0 nxhoafnm aigsh9s9 d9wwppkn fe6kdd0r mau55g9w c8b282yb mdeji52x e9vueds3 j5wam9gi b1v8xokw m9osqain hzawbc8m" dir="auto" style="color: var(--secondary-text); display: block; font-family: inherit; font-size: 0.8125rem; line-height: 1.2308; max-width: 100%; min-width: 0px; overflow-wrap: break-word; word-break: break-word;"><span id="jsc_c_2qq" style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;"><span class="tojvnm2t a6sixzi8 abs2jz4q a8s20v7p t1p8iaqh k5wvi7nf q3lfd5jv pk4s997a bipmatt0 cebpdrjk qowsmv63 owwhemhu dp1hu0rb dhp61c6y iyyx5f41" style="align-items: inherit; align-self: inherit; display: inherit; flex-direction: inherit; flex: inherit; font-family: inherit; height: inherit; max-height: inherit; max-width: inherit; min-height: inherit; min-width: inherit; place-content: inherit; width: inherit;"><a aria-label="label" class="oajrlxb2 g5ia77u1 qu0x051f esr5mh6w e9989ue4 r7d6kgcz rq0escxv nhd2j8a9 nc684nl6 p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of lzcic4wl gmql0nx0 gpro0wi8 b1v8xokw" href="https://www.facebook.com/memories/?source=notification&notif_id=1632135481632415&notif_t=onthisday&ref=notif#" role="link" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; background-color: transparent; border-color: initial; border-style: initial; border-width: 0px; box-sizing: border-box; cursor: pointer; display: inline; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; outline: none; padding: 0px; text-align: inherit; text-decoration-line: none; touch-action: manipulation;" tabindex="0"><span style="font-family: inherit;"><span class="j1lvzwm4 stjgntxs ni8dbmo4 q9uorilb gpro0wi8" style="display: inline-block; font-family: inherit; overflow: hidden; vertical-align: top;"><span aria-label="Sponset" style="font-family: inherit;"></span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">2<span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">0</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">n</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">S</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">.</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;"> </span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">s</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">e</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">p</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">t</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">S</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">e</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">m</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">o</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">b</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">h</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">s</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">e</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">r</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;"> </span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">n</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">2</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">0</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">1</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 undefined" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: relative; text-decoration: inherit; vertical-align: inherit;">8</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">d</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">t</span><span class="b6zbclly myohyog2 l9j0dhe7 aenfhxwr l94mrbxd ihxqhq3m nc684nl6 t5a262vz sdhka5h4 hrhKlVZB bwjH" style="cursor: inherit; display: inline; font-family: inherit; font-size: inherit; line-height: inherit; position: absolute; text-decoration: inherit; top: 3em; vertical-align: inherit;">r</span></span></span></span></a></span></span><span class="jpp8pzdo" style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;"><span class="rfua0xdk pmk7jnqg stjgntxs ni8dbmo4 ay7djpcl q45zohi1" style="clip: rect(0px, 0px, 0px, 0px); font-family: inherit; height: 1px; overflow: hidden; position: absolute; width: 1px;"> </span><span aria-hidden="true" style="font-family: inherit;"> · </span></span></span><div class="taijpn5t pq6dq46d bp9cbjyn" style="align-items: center; display: inline-flex; font-family: inherit; justify-content: center;"><span class="tojvnm2t a6sixzi8 abs2jz4q a8s20v7p t1p8iaqh k5wvi7nf q3lfd5jv pk4s997a bipmatt0 cebpdrjk qowsmv63 owwhemhu dp1hu0rb dhp61c6y iyyx5f41" style="align-items: inherit; align-self: inherit; display: inherit; flex-direction: inherit; flex: inherit; font-family: inherit; height: inherit; max-height: inherit; max-width: inherit; min-height: inherit; min-width: inherit; place-content: inherit; width: inherit;"><span class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; position: relative;"><span class="q45zohi1 g0aa4cga pmk7jnqg" style="clip-path: polygon(0px 0px, 0px 0px, 0px 0px, 0px 0px); clip: rect(0px, 0px, 0px, 0px); font-family: inherit; position: absolute;">Delt med Offentlig</span><div aria-label="Rediger personverninnstillinger" class="oajrlxb2 g5ia77u1 qu0x051f esr5mh6w e9989ue4 r7d6kgcz rq0escxv nhd2j8a9 nc684nl6 p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of lzcic4wl hwddc3l5 abiwlrkh p8dawk7l" role="button" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; background-color: transparent; border-color: initial; border-style: initial; border-width: 0px; box-sizing: border-box; cursor: pointer; display: inline; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; outline: none; padding: 0px; position: static; text-align: inherit; touch-action: manipulation; user-select: none;" tabindex="0"><div class="bp9cbjyn j83agx80 taijpn5t" style="align-items: center; display: flex; font-family: inherit; justify-content: center;"><div aria-hidden="false" class="taijpn5t pq6dq46d bp9cbjyn cgat1ltu" style="align-items: center; display: inline-flex; font-family: inherit; justify-content: center; margin-right: 4px;"><img alt="Offentlig" class="hu5pjgll m6k467ps" height="12" src="https://static.xx.fbcdn.net/rsrc.php/v3/yR/r/ZwEccUSRMY2.png" style="border: 0px; filter: var(--filter-secondary-icon); vertical-align: -0.25em;" width="12" /></div><div class="rl04r1d5" style="font-family: inherit; margin-left: -4px;"></div></div><div class="s45kfl79 emlxlaya bkmhp75w spb7xbtv i09qtzwb n7fi1qx3 b5wmifdl hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4 c5ndavph art1omkt ot9fgl3s" data-visualcompletion="ignore" style="border-radius: 50%; font-family: inherit; inset: -4px; opacity: 0; pointer-events: none; position: absolute; transition-duration: var(--fds-duration-extra-extra-short-out); transition-property: opacity; transition-timing-function: var(--fds-animation-fade-out);"></div></div></span></span></div></span></span></div></div></div><div class="nqmvxvec j83agx80 jnigpg78 cxgpxx05 dflh9lhu sj5x9vvc scb9dxdr odw8uiq3" style="align-self: flex-start; display: flex; font-family: inherit; height: 20px; padding: 8px; width: 20px;"><div aria-expanded="false" aria-haspopup="menu" aria-label="Handlinger for dette innlegget" class="oajrlxb2 gs1a9yip g5ia77u1 mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv nhd2j8a9 pq6dq46d mg4g778l btwxx1t3 pfnyh3mw p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x tgvbjcpo hpfvmrgz jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso l9j0dhe7 i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of du4w35lb lzcic4wl abiwlrkh p8dawk7l dwo3fsh8 pzggbiyp pkj7ub1o bqnlxs5p kkg9azqs c24pa1uk ln9iyx3p fe6kdd0r ar1oviwq l10q8mi9 sq40qgkc s8quxz6p pdjglbur" role="button" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; appearance: none; background-color: transparent; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; cursor: pointer; display: inline-flex; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: relative; text-align: inherit; touch-action: manipulation; user-select: none; vertical-align: bottom; z-index: 0;" tabindex="0"><i class="hu5pjgll m6k467ps" data-visualcompletion="css-img" style="background-image: url("https://static.xx.fbcdn.net/rsrc.php/v3/yZ/r/wAizVAM6kEc.png"); background-position: -126px -107px; background-repeat: no-repeat; background-size: auto; display: inline-block; filter: var(--filter-secondary-icon); height: 20px; vertical-align: -0.25em; width: 20px;"></i><div class="s45kfl79 emlxlaya bkmhp75w spb7xbtv i09qtzwb n7fi1qx3 b5wmifdl hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4 c5ndavph art1omkt ot9fgl3s rnr61an3" data-visualcompletion="ignore" style="background-color: var(--hover-overlay); border-radius: 50%; font-family: inherit; inset: -8px; opacity: 0; pointer-events: none; position: absolute; transition-duration: var(--fds-duration-extra-extra-short-out); transition-property: opacity; transition-timing-function: var(--fds-animation-fade-out);"></div></div></div></div></div><div style="background-color: white; color: #1c1e21; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 12px;"><div class="" dir="auto" style="font-family: inherit;"><div class="ecm0bbzt hv4rvrfc e5nlhep0 dati1w0a" data-ad-comet-preview="message" data-ad-preview="message" id="jsc_c_2qr" style="font-family: inherit; padding: 4px 16px;"><div class="j83agx80 cbu4d94t ew0dbk1b irj2b8pg" style="display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; margin-bottom: -5px; margin-top: -5px;"><div class="qzhwtbm6 knvmm38d" style="font-family: inherit; margin-bottom: 5px; margin-top: 5px;"><span class="d2edcug0 hpfvmrgz qv66sw1b c1et5uql lr9zc1uh a8c37x1j keod5gw0 nxhoafnm aigsh9s9 d3f4x2em fe6kdd0r mau55g9w c8b282yb iv3no6db jq4qci2q a3bd9o3v b1v8xokw oo9gr5id hzawbc8m" dir="auto" style="color: var(--primary-text); display: block; font-family: inherit; font-size: 0.9375rem; line-height: 1.3333; max-width: 100%; min-width: 0px; overflow-wrap: break-word; word-break: break-word;"><div class="kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x c1et5uql ii04i59q" style="font-family: inherit; margin: 0px; overflow-wrap: break-word; white-space: pre-wrap;"><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.</div><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.</div><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv. </div><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.</div></div></span></div></div></div></div></div>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-21646732280922252492021-07-20T02:14:00.003-07:002021-07-20T02:14:30.864-07:00<p> Nakenfrykt</p><p><span data-outline-text="true">Da jeg var liten elsket jeg å leke med papirdukker. Sånne som man kunne klippe ut av kartong, med en stor garderobe til, som også kunne klippes ut, da med små klaffer på skuldrene og rundt armer og bein, slik at de kunne festes til de flate papirdukkene. Jeg hadde mange, mest filmstjerneaktige kvinner, men også en og annen mann og et og annet barn, også babyer. Jeg tegnet selv flere antrekk til dem, av alle slag, også badedrakter og bikinier. Men det som irriterte meg grenseløst var at selve dukken alltid var påtrykket enten heldekkende badedrakt eller undertøy, gjerne hele korsetter, til og med babydukkene hadde bleie(!), tøybleie med sikkerhetsnåler (!), og for meg ble det tullete å leke at de skulle bade eller dusje med klærne på, og etter hvert skjønte jeg også at det er flere situasjoner i dagliglivet der folk faktisk er nakne. Så jeg prøvde å lage "nakentorsoer" til dem.</span><br /><span data-outline-text="true">Det var to problemer med det: Det ene var at fargeskrinet mitt ikke hadde noen "hudfarge", så det ble oransje eller rosa ... (ja det fantes n****varianter også, men fargen var like vanskelig å gjenskape selv), det andre problemet var at jeg visste ikke helt hvordan menn/gutter så ut i naken tilstand. Den klumpen de hadde på trusa eller badebuksa, hvordan så den egentlig ut inni? Jeg hadde aldri sett pappaen min naken, for det første var han så sjelden hjemme (sjømann), for det andre var han ganske sjenert ...</span><br /><span data-outline-text="true">Nå snakker jeg om 1960-tallet. På 1970-tallet ble jeg nestenhippie og naturist og fant det ut, siden har jeg vært naken i alle bade/sole-situasjoner der det er mulig. Og jeg trodde faktisk at det ikke bare var jeg som var kommet over denne kjønns-redselen. Det er fullstendig galskap at barn ikke skal kunne se sine foreldre nakne i dusjen eller i andre naturlige situasjoner. Foreldrenes sexliv er selvsagt privat, men jeg tror ikke noe barn noen sinne har tatt skade av å "ferske" foreldrene sine i en pikant situasjon. Dette er de voksnes psykiske problem som de må ta tak i for seg selv, og ikke overføre sin kroppsfrykt til barna. For ikke å snakke om seksualitetsfrykt, som har ødelagt så mye for så mange. Også meg.</span><br /><span data-outline-text="true">Hvor mange av oss er født med tekstiler på kroppen?</span></p>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-76365016662486919932021-07-05T13:08:00.000-07:002021-07-05T13:08:29.340-07:00<p><span style="font-size: large;"> 70 årsjubileum på lekeplassen</span></p><div style="font-family: inherit;"><div class="" dir="auto" style="font-family: inherit;"><div class="ecm0bbzt hv4rvrfc ihqw7lf3 dati1w0a" data-ad-comet-preview="message" data-ad-preview="message" id="jsc_c_qs" style="font-family: inherit; padding: 4px 16px 16px;"><div class="j83agx80 cbu4d94t ew0dbk1b irj2b8pg" style="display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; margin-bottom: -5px; margin-top: -5px;"><div class="qzhwtbm6 knvmm38d" style="font-family: inherit; margin-bottom: 5px; margin-top: 5px;"><span class="d2edcug0 hpfvmrgz qv66sw1b c1et5uql lr9zc1uh a8c37x1j keod5gw0 nxhoafnm aigsh9s9 d3f4x2em fe6kdd0r mau55g9w c8b282yb iv3no6db jq4qci2q a3bd9o3v knj5qynh oo9gr5id hzawbc8m" dir="auto" style="color: var(--primary-text); display: block; font-family: inherit; font-size: 0.9375rem; line-height: 1.3333; max-width: 100%; min-width: 0px; overflow-wrap: break-word; word-break: break-word;"><div class="kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x c1et5uql ii04i59q" style="font-family: inherit; margin: 0px; overflow-wrap: break-word; white-space: pre-wrap;"><div dir="auto" style="font-family: inherit;">På grunn av strikte avstandsregler og stengte selskapslokaler i bydelen ble 70-årslaget mitt spredt utover lekeplassen, noe som bremset den naturlige minglingen en skal ha i sånne settinger, til tross for at så å si alle tilstede var vaksinerte. Det medførte ekstra mye logistikk, flere bord og stoler, vi ville ellers alle fått plass rundt det store langbordet, under partyteltet til borettslaget, uten problemer. Men siden bursdagsbarnet selv m. fl. allerede har redusert hørsel og derfor snakker ekstra høyt ble det mulig å kommunisere likevel. Og når gjestene bidrar med taler, dikt og sanger ble det ikke en eneste stille stund. Men det ble en helt umulig oppgave for fotografen og lydmannen, en og samme person (sønn 1), som ønsket å lage en perfekt og stilfull film av hele begivenheten, noe som viste seg håpløst når ingen av gjestene/talerne brydde seg særlig om hvor mikrofon og kamera befant seg, at talelista egentlig var lagt av toastmasterarrangørkunstreriskleder (sønn 2) med en gjennomtenkt regi, som talerne selv hele tiden omrokerte, og hovedpersonen selv var mest opptatt av å være akkurat det. Her hadde vi trengt et helt crew. Multitaskingen til mine to sønner var imponerende, de to var crewet både arrangementsmessig og teknisk, maten måtte hentes i taxi (av tidligere nevnte kamera-og lydmann), fordi Foodora bare slumser slik at alt ville blitt lapskaus og ikke adskilte, lekre mezzeh hvis de skulle bringe dem (det er ikke bare store vaser som er umulig å frakte på en skikkelig måte med sykkel) og hjemmelevering med bil ikke finnes mer i denne byen, i alle fall ikke fra Habibi i Storgata, jubilanten glemte at hun hadde kjøpt inn snacks nettopp med tanke på ventetiden, folk dukket opp til ulike tider og serveringspersonalet besto av tidligere nevnte multitaskingsønner samt jubilantens søster og henne selv, samme søster hadde bakt jublieumskaker og fraktet dem med buss for tog og på T-bane og buss, frakting og oppsetting av partytelt, bord, benker og stoler og all pådekking ble utført av det samme lille familiecrewet, det hadde virkelig vært praktisk å ha folk til slikt, slik milliardærene har, og egentlig var hele evenementet fullstendig umulig å gjennomføre. Så derfor gjorde vi det. </div></div><div class="o9v6fnle cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x c1et5uql ii04i59q" style="font-family: inherit; margin: 0.5em 0px 0px; overflow-wrap: break-word; white-space: pre-wrap;"><div dir="auto" style="font-family: inherit;">Den gjenlevende 3/4 av "Firerbandet" gjenoppsto, 2/3 av "Roskvateatret" likeså, mine andre kreative venner gjennom livet bidro sterkt, en relativt nyfunnet bror også, en enda nyere venn i tillegg til de aller eldste vennene, pluss min eksmann, og mine sønner viste fram ennå flere av sine talenter. Verdens beste barnebarn sprang rundt, storøyd over all denne hurlumhei, og han fikk medalje. Av farmor. Idetheletatt.</div><div dir="auto" style="font-family: inherit;"><br /></div><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgu7pa6aTqaPHhjMbH8TQv6SO-b437mSiwuSA6YCuxz524kZN2OrbcPeJyAjB704GDhNjdp89x7TbvudiU8eG7TyDYEePhHAn35cx7P8hLq3c3IOGB9FZDlfGHdibS3HzLdyVvKE9fnSFg/s960/208917668_1160925107742235_1680761514563833989_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="448" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgu7pa6aTqaPHhjMbH8TQv6SO-b437mSiwuSA6YCuxz524kZN2OrbcPeJyAjB704GDhNjdp89x7TbvudiU8eG7TyDYEePhHAn35cx7P8hLq3c3IOGB9FZDlfGHdibS3HzLdyVvKE9fnSFg/s320/208917668_1160925107742235_1680761514563833989_n.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEirJKy0sPRay_MIV1973YR8ll8Vd-zp5PBOIhNpWsakZ0-hjMsG1B0BKKmo-HBxP96duCSqR1-2EeO86UK0BSKBVWlY_waeiuJKRAPlzAwbzQ_b1rX-6DtcBysFnrdETnbiYJAlpmVBpIM/s960/210781658_395349835230849_4490923227828603977_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="504" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEirJKy0sPRay_MIV1973YR8ll8Vd-zp5PBOIhNpWsakZ0-hjMsG1B0BKKmo-HBxP96duCSqR1-2EeO86UK0BSKBVWlY_waeiuJKRAPlzAwbzQ_b1rX-6DtcBysFnrdETnbiYJAlpmVBpIM/s320/210781658_395349835230849_4490923227828603977_n.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjDzLL-OC7oUX6x2bG0KK3RACCIi2zGlMVeTl9EcOHMfZRaOhb5I2gQ1-S-pEw14MinZtnoaTJ5pPMQytRJPerCOYnB-PNDfr69RPd6Gcw-vFMntgLIRfscZUpfUWcsQPVGF-ibXSsmigs/s960/211330976_526096848739621_5431283509192515144_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="448" data-original-width="960" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjDzLL-OC7oUX6x2bG0KK3RACCIi2zGlMVeTl9EcOHMfZRaOhb5I2gQ1-S-pEw14MinZtnoaTJ5pPMQytRJPerCOYnB-PNDfr69RPd6Gcw-vFMntgLIRfscZUpfUWcsQPVGF-ibXSsmigs/s320/211330976_526096848739621_5431283509192515144_n.jpg" width="320" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiD9Cfn_uzN8Yncbfk3q_uKOw_2AMqVRk2bUq4cO2IzaR_rgmB9Ln0hqZeIDSoGRSlqy5wYE-VlPAyL4W-wQQdZIjlJqUwqbssReq76UqTZmd5U9IJc2o8J-yaIoqBWqg5m_r3peQzxE0U/s960/211452532_4348633985256187_3133331357756723009_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="504" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEiD9Cfn_uzN8Yncbfk3q_uKOw_2AMqVRk2bUq4cO2IzaR_rgmB9Ln0hqZeIDSoGRSlqy5wYE-VlPAyL4W-wQQdZIjlJqUwqbssReq76UqTZmd5U9IJc2o8J-yaIoqBWqg5m_r3peQzxE0U/s320/211452532_4348633985256187_3133331357756723009_n.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXGoMekuR5yLzii3bF1SMVoE_jGCE0ktBXSjLaXF2NYCaAL0pN9mSqFG0om_W5vmVl6xfGvS3cg5ebInDMAioRplvceBg4JmX8any1rlAkPB6lYnxKa9dlqV3EIS3cZarvFW5tXcBnzy4/s960/211596490_1225017577940524_4169750781677998839_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="448" data-original-width="960" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEhXGoMekuR5yLzii3bF1SMVoE_jGCE0ktBXSjLaXF2NYCaAL0pN9mSqFG0om_W5vmVl6xfGvS3cg5ebInDMAioRplvceBg4JmX8any1rlAkPB6lYnxKa9dlqV3EIS3cZarvFW5tXcBnzy4/s320/211596490_1225017577940524_4169750781677998839_n.jpg" width="320" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFcNKel-MQ4ASG6wwTqbs0YQfQAv_ZNrHDRGjihgaJ65lX2iPfl863b9ynwRA2l0EeFCY_6Ym1t8WLfnbz6mhbnsgWJegLlQhMYfwdhfbYw093fO-WdfMr2yQmS3-vpp-tPXENS3nFo0U/s960/211911142_3713520402085968_1897823430858177311_n+%25281%2529.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="504" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjFcNKel-MQ4ASG6wwTqbs0YQfQAv_ZNrHDRGjihgaJ65lX2iPfl863b9ynwRA2l0EeFCY_6Ym1t8WLfnbz6mhbnsgWJegLlQhMYfwdhfbYw093fO-WdfMr2yQmS3-vpp-tPXENS3nFo0U/s320/211911142_3713520402085968_1897823430858177311_n+%25281%2529.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjGQLqkT2gSNlqdwvm3aN7XJmbt03B5nLpSyM8qvTJ8Mh0vZUQHG977VZOzC6wA9AzCVCP06zhkaKVY09wIeJhTIXsXPfwZU2yCnr0ubrClRSTw3Zx00Ls4AiA_lrpvOZs3ayvNE8yXD-s/s960/211911142_3713520402085968_1897823430858177311_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="504" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjGQLqkT2gSNlqdwvm3aN7XJmbt03B5nLpSyM8qvTJ8Mh0vZUQHG977VZOzC6wA9AzCVCP06zhkaKVY09wIeJhTIXsXPfwZU2yCnr0ubrClRSTw3Zx00Ls4AiA_lrpvOZs3ayvNE8yXD-s/s320/211911142_3713520402085968_1897823430858177311_n.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjl1-GhoerR-muQAjU-CmNDdekXzqKjK_5qAnLB3RNL7oqYHShvfqAvkY-5NnRC9H4LNWCNEtkzB7pdZzVX0WT6b1HcbiwNdQcwomxRl3KxAPpSuR93ir9PuNgQah1N2dI_IzfaOt39MEE/s960/212283972_241383787506576_1685689160624301780_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="448" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjl1-GhoerR-muQAjU-CmNDdekXzqKjK_5qAnLB3RNL7oqYHShvfqAvkY-5NnRC9H4LNWCNEtkzB7pdZzVX0WT6b1HcbiwNdQcwomxRl3KxAPpSuR93ir9PuNgQah1N2dI_IzfaOt39MEE/s320/212283972_241383787506576_1685689160624301780_n.jpg" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgkb_TRfIPIRG3e7OpX1JYMlNe8YphsQ-U9K6dbBznUfxTMAL5TPnriEXnYJLYqH3eGE332AvFCKryenDWXDHuxrFZWwZnkUDoeYPCCGoQMobZGjTTNun_JfuTH2MeS06c-xLRiiM4Qab8/s960/212410064_774089619930304_7905165858716828958_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="448" data-original-width="960" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgkb_TRfIPIRG3e7OpX1JYMlNe8YphsQ-U9K6dbBznUfxTMAL5TPnriEXnYJLYqH3eGE332AvFCKryenDWXDHuxrFZWwZnkUDoeYPCCGoQMobZGjTTNun_JfuTH2MeS06c-xLRiiM4Qab8/s320/212410064_774089619930304_7905165858716828958_n.jpg" width="320" /></a></div><br /><div class="separator" style="clear: both; text-align: center;"><a href="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjVRKb_ltITkMdMM7bDM78EfKNzWmLje_g3h-73aQ3i8FXZ0Ukoz5_wqpnlbDjmTI8slwb-XwqRg4itjqE3-01bhArpN9AVAmnLlmARGXs9wVL0ywRHc2XrNrLvFqiMIng4_CPCbAM6eWs/s960/213224413_826647641551377_6585359689407853094_n.jpg" imageanchor="1" style="margin-left: 1em; margin-right: 1em;"><img border="0" data-original-height="960" data-original-width="448" height="320" src="https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEjVRKb_ltITkMdMM7bDM78EfKNzWmLje_g3h-73aQ3i8FXZ0Ukoz5_wqpnlbDjmTI8slwb-XwqRg4itjqE3-01bhArpN9AVAmnLlmARGXs9wVL0ywRHc2XrNrLvFqiMIng4_CPCbAM6eWs/s320/213224413_826647641551377_6585359689407853094_n.jpg" /></a></div><br /><div dir="auto" style="font-family: inherit;"><br /></div></div></span></div></div></div></div><div class="l9j0dhe7" id="jsc_c_qt" style="font-family: inherit; position: relative;"><div class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; position: relative;"><div style="font-family: inherit;"><div style="font-family: inherit;"><div class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; position: relative;"><div class="l9j0dhe7" style="font-family: inherit; padding-top: 416.656px; position: relative;"><div class="ni8dbmo4 stjgntxs pmk7jnqg" style="font-family: inherit; inset: calc(0% + 0px) calc(50% + 1.01px) calc(40% + 1.01px) calc(0% + 0px); overflow: hidden; position: absolute;"><a aria-label="Kan være et bilde av dessert og innendørs" class="oajrlxb2 gs1a9yip g5ia77u1 mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv nhd2j8a9 q9uorilb mg4g778l btwxx1t3 pfnyh3mw p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x tgvbjcpo hpfvmrgz jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso pmk7jnqg i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of du4w35lb lzcic4wl abiwlrkh p8dawk7l i09qtzwb n7fi1qx3 j9ispegn kr520xx4 tm8avpzi" href="https://www.facebook.com/photo/?fbid=10157588482251525&set=pcb.10157588482721525&__cft__[0]=AZVFprQlV4ursqsihUVPQ6Ku_pKf7WRCU2My-w14kn1b0iFyD5Y4fYAmy9O7GqvqfDben8INa1iss1omE1x0cPa_RhrguasGP2vF-LRtJbLX5wFBThJdhUafJxvrfUMI2JQ&__tn__=*bH-R" role="link" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; color: #385898; cursor: pointer; display: inline-block; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; inset: 0px; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: absolute; text-align: inherit; text-decoration-line: none; touch-action: manipulation; user-select: none; z-index: 0;" tabindex="0"><div class="stjgntxs ni8dbmo4" style="font-family: inherit; overflow: hidden;"><div class="do00u71z ni8dbmo4 stjgntxs l9j0dhe7" style="font-family: inherit; height: 0px; overflow: hidden; padding-top: 249px; position: relative;"><div class="pmk7jnqg kr520xx4" style="font-family: inherit; height: 474.281px; position: absolute; top: -32px; width: 249px;"><br /></div></div><div class="hzruof5a opwvks06 linmgsc8 kr520xx4 j9ispegn pmk7jnqg n7fi1qx3 rq0escxv i09qtzwb" style="border-bottom: 1px solid var(--media-inner-border); border-top: 1px solid var(--media-inner-border); box-sizing: border-box; font-family: inherit; inset: 0px; pointer-events: none; position: absolute;"></div></div></a></div><div class="ni8dbmo4 stjgntxs pmk7jnqg" style="font-family: inherit; inset: calc(60% + 1.01px) calc(0% + 0px) calc(0% + 0px) calc(66.6667% + 1.01px); overflow: hidden; position: absolute;"><a aria-label="Kan være et bilde av en eller flere personer, folk som står og folk som sitter" class="oajrlxb2 gs1a9yip g5ia77u1 mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv nhd2j8a9 q9uorilb mg4g778l btwxx1t3 pfnyh3mw p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x tgvbjcpo hpfvmrgz jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso pmk7jnqg i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of du4w35lb lzcic4wl abiwlrkh p8dawk7l i09qtzwb n7fi1qx3 j9ispegn kr520xx4 tm8avpzi" href="https://www.facebook.com/photo/?fbid=10157588482386525&set=pcb.10157588482721525&__cft__[0]=AZVFprQlV4ursqsihUVPQ6Ku_pKf7WRCU2My-w14kn1b0iFyD5Y4fYAmy9O7GqvqfDben8INa1iss1omE1x0cPa_RhrguasGP2vF-LRtJbLX5wFBThJdhUafJxvrfUMI2JQ&__tn__=*bH-R" role="link" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; color: #385898; cursor: pointer; display: inline-block; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; inset: 0px; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: absolute; text-align: inherit; text-decoration-line: none; touch-action: manipulation; user-select: none; z-index: 0;" tabindex="0"><div class="bp9cbjyn d6rk862h i09qtzwb j83agx80 n7fi1qx3 cbu4d94t taijpn5t hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4" style="align-items: center; display: flex; flex-direction: column; font-family: inherit; inset: 0px; justify-content: center; pointer-events: none; position: absolute;"><div class="qrtewk5h mhxlubs3 lrazzd5p oqcyycmt" style="color: var(--primary-text-on-media); font-family: inherit; font-size: 2rem; font-weight: 600; text-align: center;"><br /></div></div></a></div></div></div></div></div></div></div></div><div style="font-family: inherit;"><div class="stjgntxs ni8dbmo4 l82x9zwi uo3d90p7 h905i5nu monazrh9" data-visualcompletion="ignore-dynamic" style="border-radius: 0px 0px 8px 8px; font-family: inherit; overflow: hidden;"><div style="font-family: inherit;"><div style="background-color: white; color: #1c1e21; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 12px;"><div style="font-family: inherit;"><div class="tvfksri0 ozuftl9m" style="font-family: inherit; margin-left: 12px; margin-right: 12px;"><div class="rq0escxv l9j0dhe7 du4w35lb j83agx80 pfnyh3mw i1fnvgqd gs1a9yip owycx6da btwxx1t3 ph5uu5jm b3onmgus e5nlhep0 ecm0bbzt nkwizq5d roh60bw9 mysgfdmx hddg9phg" style="align-items: stretch; box-sizing: border-box; display: flex; flex-flow: row nowrap; flex-shrink: 0; font-family: inherit; justify-content: space-between; margin: -6px -2px; padding: 4px; position: relative; z-index: 0;"><div class="rq0escxv l9j0dhe7 du4w35lb j83agx80 cbu4d94t g5gj957u d2edcug0 hpfvmrgz rj1gh0hx buofh1pr n8tt0mok hyh9befq iuny7tx3 ipjc6fyt" style="box-sizing: border-box; display: flex; flex-direction: column; flex: 1 1 0px; font-family: inherit; max-width: 100%; min-width: 0px; padding: 6px 2px; position: relative; z-index: 0;"><div aria-label="Send dette til venner eller publiser det på tidslinjen din." class="oajrlxb2 gs1a9yip g5ia77u1 mtkw9kbi tlpljxtp qensuy8j ppp5ayq2 goun2846 ccm00jje s44p3ltw mk2mc5f4 rt8b4zig n8ej3o3l agehan2d sk4xxmp2 rq0escxv nhd2j8a9 pq6dq46d mg4g778l btwxx1t3 pfnyh3mw p7hjln8o kvgmc6g5 cxmmr5t8 oygrvhab hcukyx3x tgvbjcpo hpfvmrgz jb3vyjys rz4wbd8a qt6c0cv9 a8nywdso l9j0dhe7 i1ao9s8h esuyzwwr f1sip0of du4w35lb lzcic4wl abiwlrkh p8dawk7l" role="button" style="-webkit-tap-highlight-color: transparent; align-items: stretch; background-color: transparent; border-bottom-color: var(--always-dark-overlay); border-left-color: var(--always-dark-overlay); border-right-color: var(--always-dark-overlay); border-style: solid; border-top-color: var(--always-dark-overlay); border-width: 0px; box-sizing: border-box; cursor: pointer; display: inline-flex; flex-basis: auto; flex-direction: row; flex-shrink: 0; font-family: inherit; list-style: none; margin: 0px; min-height: 0px; min-width: 0px; outline: none; padding: 0px; position: relative; text-align: inherit; touch-action: manipulation; user-select: none; z-index: 0;" tabindex="0"><div class="n00je7tq arfg74bv qs9ysxi8 k77z8yql i09qtzwb n7fi1qx3 b5wmifdl hzruof5a pmk7jnqg j9ispegn kr520xx4 c5ndavph art1omkt ot9fgl3s" data-visualcompletion="ignore" style="border-radius: 4px; font-family: inherit; inset: 0px; opacity: 0; pointer-events: none; position: absolute; transition-duration: var(--fds-duration-extra-extra-short-out); transition-property: opacity; transition-timing-function: var(--fds-animation-fade-out);"></div></div></div></div></div></div></div><div class="cwj9ozl2 tvmbv18p" style="color: #1c1e21; font-family: "Segoe UI Historic", "Segoe UI", Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 12px; margin-bottom: 4px;"></div></div></div></div>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-1921087648190547692019-07-22T09:48:00.000-07:002019-07-22T09:48:15.992-07:00Hvor var du 22.juli 2011?<div style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; margin-bottom: 6px;">
Hvor var jeg 22. juli 2011?<br />På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.<br />Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.<br />Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i sm<span class="text_exposed_show" style="display: inline; font-family: inherit;">å grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted<br />Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...</span></div>
<div class="text_exposed_show" style="background-color: white; color: #1d2129; display: inline; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">
<div style="font-family: inherit; margin-bottom: 6px;">
Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.</div>
<div style="font-family: inherit; margin-bottom: 6px; margin-top: 6px;">
Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.</div>
<div style="font-family: inherit; margin-bottom: 6px; margin-top: 6px;">
Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.<br />Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.</div>
</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-16385567726251847982019-07-19T00:31:00.002-07:002019-07-19T00:31:57.612-07:00Luksus og fattigdom side om side<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 24px;">Kom uheldigvis inn på et program på NRK1 om Englands største luksusbåter.</span><br />
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 24px;"><br /></span>
<span style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px;"> </span><span dir="ltr" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px;"><span class="_3l3x _1n4g" style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;">Blir rett og slett uvel. Eksempel: Marmoren på gjestebadet var ikke hvit nok, så den byttes ut...</span><br /><span style="font-family: inherit;">For mange år siden var jeg på et spanskkurs i Marbella. Bodde i leid rom hos en gammel enke som bare hadde den inntekten. Hun snakket mest om at prisen på</span></span><span style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;"><span style="font-family: inherit;"> linser var gått sånn opp. Det var hovedingrediensen i hele hennes kosthold, og siden jeg hadde halvpensjon, også mitt. Jeg hadde stramt budsjett og spiste ikke mye ute. Shoppa nesten ikke, men satte meg ofte på bussen for å se flere steder. Jeg var der helt alene og lengta egentlig hjem. Men jeg trengte å lære spansk pga en deleksamen.</span><br /><span style="font-family: inherit;">Og en søndag sa hun jeg burde dra til Puerto Banús og se på de fine båtene der. Jeg gjorde det, og fikk samme reaksjon som ved å se dette programmet. Samme stil der.</span><br /><span style="font-family: inherit;">Da jeg kom tilbake spurte hun meg om ikke jeg syntes det var fint der. jeg sa jeg syntes det var grusomt. Hun bare ristet på hodet.</span><br /><span style="font-family: inherit;">På kurset skulle vi gi uttrykk for våre problemer og gi råd til hverandre om hvordan vi skulle løse dem (for å øve kondisjonalis og konjunktiv). Jeg ga uttrykk for at jeg hadde dårlig økonomi og at vertinnen min hadde det verre, hva burde jeg gjøre? En engelsk jente på kurset foreslo at jeg skulle kjøpe meg en svært kort og sexy kjole og sminke meg og sette meg på en av barene på kaia i Puerto Banús. Det hadde hun gjort ... ofte ...</span></span></span></span></span>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-80109387104454060762019-07-17T09:02:00.005-07:002019-07-17T09:26:24.195-07:00Vonde tanker en solskinnsdag i juli ...<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="b8of0-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="b8of0-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="b8of0-0-0" style="font-family: inherit;">Det koster å gå gjennom fortiden og finne ut at den personen jeg var som ung hadde mange usympatiske sider, bl. a. skråsikkerhet om egen fortreffelighet og et ekstremt behov for selvhevdelse. Jeg er en mer ydmyk person i dag, og forstår mer. </span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="6809q-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="6809q-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="6809q-0-0" style="font-family: inherit;">Jeg har måttet stå inne for mine feiltrinn og ta konsekvensene av dem, også når det er unnlatelsesynder jeg har begått, mot meg selv og andre. Dem jeg måtte ha såret underveis ber jeg om tilgivelse, og med hånden på hjertet kan jeg si det ikke var meningen. Jeg slåss mot urett, også når den blir begått mot meg og mine, men noen ganger i blinde og avmakt.
Og jeg har måttet tåle sykdom og motgang,
Jeg sørger mest over vanskelighetene barna mine har måttet hanskes med, og hvordan jeg har sviktet der.
<span style="font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; white-space: normal;">Jeg kan i alle fall si at jeg aldri har unyttet noen. Derimot har jeg latt meg utnytte selv. Fordi jeg trodde så blindt. Mange ganger.</span>
</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="6gpia-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="6gpia-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="6gpia-0-0" style="font-family: inherit;">"Og mangen tår på min kinn har runne,</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="cuc2t-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="cuc2t-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="cuc2t-0-0" style="font-family: inherit;">eg tenkte vetet det hadde sprunge.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="coulh-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="coulh-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="coulh-0-0" style="font-family: inherit;">Og eg har gråte så mang ein tår</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="9enke" data-offset-key="2uhe3-0-0" style="background-color: #f2f3f5; color: #1c1e21; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 13px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="2uhe3-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="2uhe3-0-0" style="font-family: inherit;">som der er dagar i tusen år" ...</span></div>
</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-46386040430408687502019-02-10T03:14:00.004-08:002019-02-10T03:17:34.381-08:00<h2>
MORSDAG 2019</h2>
<div>
<br /></div>
<div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="23n0p-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="23n0p-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="23n0p-0-0" style="font-family: inherit;">Vi tegnet morsdagskort på skolen da jeg var barn. Og det fikk mamma om morgenen på morsdagen. Ikke kaffe på senga, for det likte hun ikke, dessuten var hun alltid oppe før oss uansett. Men hun ble glad for kortene, vi la mye kreativitet i dem, med fargeblyantene våre.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="46s25-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="46s25-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="46s25-0-0" style="font-family: inherit;">Mamma var alene med oss det meste av året, fordi pappa var på sjøen. Farsdag var derfor aldri noe tema, han var aldri hjemme da. Ikke til jul, nyttår, påske eller bursdager heller. Det var et stort savn.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="99igq-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="99igq-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="99igq-0-0" style="font-family: inherit;">Det var unntakstilstand de få dagene i året han var hjemme, i overgangene mellom to hyrer. Han var fast i et rederi i utenriksfart, vi var stolte av ham, koffertene hans var spennende, fulle av fremmede dufter og eksotiske gaver når de endelig om fram, gjerne et døgn etter ham selv. Noen ganger fra Suez, noen ganger fra India, Japan, Australia eller fjerne steder i Afrika.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="1akea-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="1akea-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="1akea-0-0" style="font-family: inherit;">Han ble alltid forbløffet over hvor store vi hadde blitt siden sist Ville vite hva vi hadde gjort på skolen det siste året eller halvåret, hva som ellers hadde skjed. Vi pratet og sang for ham, viste ham leksene våre, fortalte om andre ting vi kom på den korte tiden han var hjemme, to-tre dager. Han sa ikke stort, hadde problemer med det. Men vi bokstavelig talt satt på ham fra han kom til han dro, fikk fri fra skolen uten spørsmål, gikk tur til byen mens vi holdt ham hardt i hver vår hånd, viste ham fram. Vi var veldig stolte av ham, og han av oss. Hvor stort hans savn var men shan var borte, i tungt fysisk arbeid i lange skift, hadde vi ingen anelse om. Det var vanskelig å skrive brev, men mamma fikk oss til å gjøre det.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="8qe1t-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="8qe1t-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="8qe1t-0-0" style="font-family: inherit;">Hvordan mamma hadde det kan vi ikke egentlig forestille oss. Hun var alene om alt. Med sine foreldre i annen etasje skulle en tro det var en trygghet, men det var nok mest en belastning, av ulike grunner. Likevel klarte hun å bygge seg opp som kulturpersonlighet i småbyen, var altfor kreativ til å være fornøyd med å "bare gå hjemme". Hun var ingen husmortype, hun var et kreativt, kulturinteressert og kunnskapsrikt menneske, hun var utdannet sanger, men ikke profesjonell. Hun tok mange sangoppdrag i foreninger, etter hvert hadde hun også oss døtrene med på dem. Hun bygget opp det legendariske Skien Barneteater helt fra bunnen av alene og drev det fram til hun ble knekket av Alzheimer. Hun fikk priser for det arbeidet. Det var hennes jobb. Men hun var aldri lønnsmottaker.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="badge-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="badge-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="badge-0-0" style="font-family: inherit;">Hun gjorde og kunne alt, fra å mure lecablokker til å legge nytt tak, sy klær til oss og kostymer til barneteateret, brodere og montere sin egen bunad, stake opp tette avløp og måke snø. Hun plantet og stelte i hagen, hun kjøpte hele og halve slakt sammen med foreldrene sine og parter i elgskrotter da bestefaren vår var med på jakt, hun parterte og pakket og leide fryserom til oppbevaring. Hun laget velsmakende og rikelige middager utfra små ressurser, hun smurte matpakker og betalte musikktimer og danseskole for oss, hun stelte i stand bursdager og andre familieselskaper. Hun sydde nye kjoler til oss hver 17. mai. Hun sydde også ballkjoler til danseskolens juleball, lag på lag med tyll under vide skjørt som kunne være hentet fra slektningers avlagte klær, med stramme overdeler sydd av lurexstoff. Ingen hadde så flotte og originale ballkjoler som vi.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="64h32-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="64h32-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="64h32-0-0" style="font-family: inherit;">Jeg husker en høst jeg hadde sett noe om fine, lange og myke morgenkåper som filmstjerner og sånne hadde, i blader eller på kino. Jeg var på vei inn i tenårene og ønsket meg en sånn. Lillesøsteren min var alltid enig med meg og ønsket seg også. Mamma sa det var veldig dyrt. </span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="f14n7-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="f14n7-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="f14n7-0-0" style="font-family: inherit;">Stor var overraskelsen Julaften da vi fant to store, myke pakker innerst under juletreet. Vi pakket opp og fant hver vår lange, myke morgenkåpe i rosa, blomstrete cordfløyel foret med ferskenfarget forsilke, med brede slag, kantebånd i silke og knyttebånd. Vi tok dem straks på og hadde dem på stort sett hele resten av den julen.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="2o0tl-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="2o0tl-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="2o0tl-0-0" style="font-family: inherit;">Disse hadde mamma sittet og sydd på om natten mens vi sov, og litt mens vi var på skolen, i flere måneder, og klart å gjemme unna så vi ikke ante noe som helst.</span></div>
</div>
<div class="" data-block="true" data-editor="ceg5u" data-offset-key="dsj0i-0-0" style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px; white-space: pre-wrap;">
<div class="_1mf _1mj" data-offset-key="dsj0i-0-0" style="direction: ltr; font-family: inherit; position: relative;">
<span data-offset-key="dsj0i-0-0" style="font-family: inherit;">I en minnebok jeg fikk den samme Julaften skrev mamma noen linjer ti meg om hvor sober og voksen jeg så ut i min nye morgenkåpe. Det er kanskje derfor jeg husker dette spesielt godt. Dette er mitt morsdagskort i år.</span></div>
</div>
</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-62679112904008848572018-10-17T01:50:00.002-07:002018-10-17T01:50:51.047-07:00Facebookstatus 22.09.2018<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. </span><br />
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. </span><br />
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.</span><br />
<br style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;" /><span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.</span><br />
<br style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;" /><span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. </span><br />
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv. </span><br style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;" /><span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. </span><br />
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;"><br /></span>
<span style="background-color: white; color: #1d2129; font-family: Helvetica, Arial, sans-serif; font-size: 14px;">Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.</span>Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-84255885181494951622018-03-26T01:46:00.003-07:002018-03-26T01:47:09.110-07:00"I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 26.03 2018<br />
<h2>
En dag i barnehagen.<o:p></o:p></h2>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Sylvi ropte stygge ting om andre, og noen av barna sa fra til
tante Erna. Tante Erna sa at nå må alle være snille mot hverandre, særlig må
alle guttene bli snillere mot jentene, ellers får de ikke kakao, for Sylvi ble
så lei seg at hun gikk hjem, og Siv ble så sinna at hun gjemte seg i stillekroken
og forsøkte å glemme alt sammen, og da hun kom ut igjen tok hun med seg kakaoen
og gikk hjem til Sylvi og sa at ingen andre får. De skal skli på kjellerlemmen
mens de andre står og ser.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Alle guttene må bruke innestemme for at det ikke skal bli så
mye bråk, bare jentene får lov å hyle, ihvertfall Sylvi. Jentene må få det ut
og guttene får lov å være enige. Men lille Knut som ikke er enig får ikke være
med i ringen.<br />
<br />
Siv sladra til gamle onkel Carl og sa at han skulle komme og kjefte på de dumme
og slemme guttene. Han sa at det var veldig synd på Sylvi, men hun skal ta
igjen og da skal han heie på henne. Forresten sa onkel Carl at tante Erna
skulle sagt at alle barna kunne dra hjem og skamme seg men det ville hun ikke
fordi hun var redd hun ikke fikk være barnehagetante mer. Men alle sa at hun er
så flink og snill barnehagetante så da kunne hun fortsette. Også fikk Per plassen
til Sylvi fordi han er enig med henne. Og nå har alle barna tatt opp spadene
sine og siler sand igjen. Og Siv kjefter på alle som sier noe stygt om Sylvi.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Jonas var litt lei seg for at han ikke har fått lov å være
barnehageonkel men han sier det er greit for ham for egentlig er han redd for
barn. Derfor var han veldig redd for at tante Erna skulle slutte.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Tante Erna hadde tatt den største bøtta og malt den blå og
satte seg på den sammen med barna. Da sprakk bøtta og tante Erna sa at Jonas kunne
få den. Og mens alle krangler prøver Jonas å tøffe seg med å selge strøm.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Hva skal han med en vrækers blå bøtte. Han vil ha en rød, en grønn,
en lyseblå og en gul, og så må noen hjelpe ham å bruke dem. Egentlig vil han bare selge
strøm. Også vil han ta de guttene i barnehagen som gjorde noe dumt i fjor og gi
dem straff. Og er på parti med de jentene som han er redd for. Forresten vil
han ha med seg en annen jente som assistent, men ikke to gutter som er flinkere
enn ham.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Egentlig vil Jonas og Erna styre barnehagen sammen, men begge
vil bestemme, og Erna er sterkest.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Nå har tante Erna sagt at alle skal gå hjem og tenke over hva
de har sagt. Knut sa at det skal han gjøre. Noen mumler at det kunne tante Erna
også gjøre. Så blir tante Erna sint. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="background: white; color: #1d2129;">Lillibeth Lunde<br />
Forelder<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<a href="mailto:skamlosdame@gmail.com"><span style="background: white; mso-bidi-font-family: Helvetica;">skamlosdame@gmail.com</span></a><span style="background: white; color: #1d2129;"> <o:p></o:p></span></div>
<br />Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-505574407822566872017-12-31T04:47:00.005-08:002017-12-31T04:47:56.908-08:00Nyttårsaften 2017<h2>
Nyttårsaften 2017</h2>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Det er jo bare
en dato. Ingenting magisk skjer, det er ikke noe vendepunkt. Noen bestemte en
gang at vi skulle følge den gregorianske kalenderen. Nærmere bestemt var det
pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585) som innførte dette i Roma i 1582. Det
hele basert på forutsetningen om en spesiell dato for da Jesus bel født. Kalenderen
overtok etter den julianske, som Julius Cesar innførte i år 46 før Kristus (stadig
ifølge den gregorianske kalenderen). Og den stemte visst ikke helt på minuttet
etter det tropiske året, faktisk var det allerede blitt et avvik på nesten ti
døgn, derfor hoppet man ganske enkelt over ti dager i oktober da den
gregorianske kalenderen ble innført. I Norge/Danmark ble den innført først i
1700, og da korrigerte man ved å sløyfe de elleve datoene mellom søndag 18.
februar og mandag 1. mars. Alt for å få til at vårjevndøgn skulle falle på
eller rundt 21. mars, for det hadde det økumeniske konsilet i Nikea bestemt i
325. Alle de kristne biskopene, altså. Alt dette fant jeg på Wikipedia. En kan
vel trygt si dette var et religiøst kupp, en kristnifisering av dimensjoner de
ikke kan forestille seg en gang, de som babler om islamisering. Nuvel. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Dette har
altså hele verden måttet forholde seg til «ever since». Selv om en del samfunn
holder på sine egne, spesifikke tidsregninger og kalendre, helt uavhengige av
profeter og påståtte gudesønner. Joda, noen er bygget på andre religiøse
forestillinger, denne altomfattende trangen til mystikk hos menneskene er
ubegripelig. Mens noen, kanskje noen bortgjemte, mer eller mindre «sivilisasjonspåvirkede»
folkegrupper fremdeles holder seg til naturfenomenene, som sol og måne,
stjerner og andre legemer i universet vi er en del av. Selv om kanskje ikke
alle har like stor astronomisk kunnskap. I persisk tradisjon, uavhengig av
religion og politisk tilknytning, feires nyttår ved vårjevndøgn. Den kinesiske
kalenderen, som gjelder ufattelig mange mennesker, er helt annerledes enn den
gregorianske, selv om de innordner seg den internasjonale konsensus. Uansett burde
det, etter min ringe oppfatning, være slik at årets lengde og oppdeling i døgn
og måneder (ja, nettopp MÅNEder) regnes utfra nettopp vår klodes og disse
himmellegemes bevegelser i forhold til hverandre, og da synes det naturlig å
regne solverv som starten og slutten på et år. Kanskje ville det bety at året
snus på hodet ved ekvator, at en har omvendt tidsregning nord og syd for dette?
For meg starter definitivt det nye året når vi passerer vintersolverv. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Så denne dagen,
nyttårsaften, som altså skal være felles for hele kloden, er bare staffasje. Det
skjer ikke noe magisk klokka tolv i natt. Det er ikke en gang samme tidspunkt
rundt om på kloden, igjen pga klodens bevegelser og rotasjon. Vi kan se via
Internett de ulike festfyrverkeriene på de ulike stedene, det begynte da vi kunne
få satellitt-TV-overføringer fra f. eks. Sidney. Først da innså vi at at
Nyttårsaften er Nyttårsaften, jada, men den varierer et helt døgn etter hvor vi
befinner oss. Forstå logikken i dette den som kan. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Så egentlig
er det altså bare en dato. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Likevel
henger magien i. Folk feirer og ønsker hverandre alt godt for det nye året,
oppsummerer og lager nyttårsforsetter og planer. Enda årsskiftet, ifølge
jordrotasjonen og jordens bane rundt sola, de facto skjedde ti dager tidligere.
Javel, vi trenger riter og tradisjoner. Men når det går så dypt at ensomheten
ikke blir til å bære for de som ikke har noen å feire med akkurat denne datoen,
da er det gått for langt. Og der er vi. Jeg sitter her smokk mo aleine, og
føler meg helt forlatt og glemt av verden, enda jeg vet det ikke er sånn. Det er
bare slik at jeg ikke får vært sammen med noen jeg er glad i akkurat i kveld.
Jeg har en sekskilos kalkun til tining, etter min egen tradisjon, og jeg kommer
til å steke den sent i kveld, og lage sausen, men neppe spise noe av den før i
morgen. I morgen vet jeg at jeg kommer til å være sammen med noen som kommer
til å sette pris på den, og jeg skal kjøre langt av gårde med den. Derfor lager
jeg ikke waldorfsalaten før i morgen formiddag, og gjør heller ikke klar poteter
og grønnsaker før da. Så hva spiser jeg selv i kveld, i min ensomhet? Et-eller-annet.
Ikke viktig. Kjøleskapet er fullt, jeg lider ingen materiell nød.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Men hvorfor
ber jeg ikke noen hjem til meg på nyttårsaften da, så jeg slipper å sitte
alene, og kan dele denne digre kalkunen med noen? Det er dessverre mange,
komplekse grunner til at jeg ikke kan det. Og dem kan jeg ikke gå inn på. Jeg
kan rett og slett ikke snakke med noen om dem. Hvis jeg skulle be folk til meg
ville vi jo ønske å snakke sammen. Så jeg må nøye meg med mitt eget selskap,
min egen ensomhet, mitt eget savn, min egen sorg. Jeg må bære det selv. Og det
er jo bare en vanlig dag, så hvorfor lage noe melodramatisk ut av det? Selvsagt
fordi HELE VERDEN … osv. <o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Jeg har
kjøpt en pakke stjerneskudd, slik vi hadde da jeg var barn. Den gangen var det ikke
mye fyrverkeri, men vi kledde godt på oss, lillesøsteren min, moren min og jeg,
og gikk ut i gaten fem på tolv for å kunne se det som måtte være. Og vi tente
våre stjerneskudd med valne fingre, skrev «Godt nyttår» i luften med dem. Klemte
hverandre og ropte «Godt nyttår» til naboer og forbipasserende som var ute i
samme ærend. Det var stemningsfullt, og det var preget av savn. Fordi faren vår
ikke var der. Han var på sjøen. Savnet, sorgen, følelsen av forlatthet, er ikke
ny. Men vi hadde da hverandre. Og besteforeldrene våre, som bodde i samme hus.
Vi spiste og feiret sammen, men de gikk ikke ut. De så ut av vinduet.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Jeg pleide å
lage min egen markering, symbolsk, som ingen så eller hørte, men jeg visste om
den. Jeg hadde en vanlig vekkerklokke, en slik hvor du trekker opp, med
trekkoppskruer, både for viserne og for alarmen, og setter et tidspunkt for
alarmen. Den stilte jeg på kl. 12. Og så laget jeg to kort, det ene med det nye
årstallet på, dobbelt og brettet slik at det sto, og et med det gamle årstallet,
enkelt, slik at det hvilte på det andre og dekket det. Begge var omhyggelig
tegnet og fargelagt og utstyrt med hurra og godt nyttår og forsøksvis
gnistrende fyrverkeri. Vi hadde ikke glitter og klistremerker på den tiden,
tidlig 60-tall. I det gamle årets kort laget jeg et hull i det ene hjørnet og
festet en hyssing. En lang hyssing, nøyaktig tilpasset hvor mange runder
trekkoppskruen til alarmen ville gå, og festet hyssingen i denne. Jeg testet at den satt så hardt at den ville
vikle opp hyssingen. Så stilte jeg det hele opp på kommoden på rommet mitt. Der
tikket det gamle året ut mens vi spiste nyttårsmiddag, pratet sammen, spilte
spill eller sang sanger, senere så på TV (som vi fikk i 1963) og til sist gikk
ut i gaten med stjerneskuddene. Det første jeg gjorde når vi kom inn igjen var
å løpe ut på rommet mitt for å se om det hadde virket. Det hadde det. Hver
gang. Det gamle året hadde falt, hyssingen var snurret opp, det gamle året falt
ned og det nye året kommet fram. Immanuel Kant, gå og legg deg. Det skjedde,
selv om ingen så det.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Og
nyttårsforsetter? Joda, vi lovet alle å bli snillere mot hverandre. Søsteren
min lovet å bli flinkere på skolen og jeg lovet å bli flinkere til å rydde
rommet mitt. Og mamma lovet å slanke seg noen kilo. Og vi gjorde så godt vi
kunne det følgende året, alle sammen.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;"><br /></span></div>
<br />
<div class="MsoNormal">
<span style="font-size: 14.0pt; line-height: 107%;">Det er det eneste
jeg kan love nå også. Å gjøre så godt jeg kan. På alle områder.<o:p></o:p></span></div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-47694113524677518452017-11-19T13:49:00.002-08:002017-11-19T13:49:39.051-08:00Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 6. juni 2011.<div class="p1" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
<b>De hører ikke til her<span class="Apple-converted-space"> </span></b></div>
<div class="p3">
<span class="Apple-converted-space"> </span>- Kan vi ikke bare bli enige om å fjerne dem, alle sammen. De er så mørke og truende. Og de hører ikke til her i det hele tatt. Han sa det med dypt alvor, Olsen. Andre mente at det måtte da bli opp til enhver å velge sine omgivelser. Men mørke og truende kan de se ut, det var alle enige om, når det er mange av dem og det er mørkt. Høye og sterke står de der, i klynge, som en vegg du helst går utenom.</div>
<div class="p3">
Men hva med de derre fargerike, bråkete nomadene som gjør rent bord der de kommer og fortrenger alle andre? Står der og gjør seg til i sin høylydte, spjåkete fargeprakt, de skulle aldri vært sluppet inn i det hele tatt! Det verste er jo at man har åpnet grensen og spredd dem utover bevisst! Sånn som de formerer seg! Og stjæler!</div>
<div class="p3">
Men de arbeidssomme bleke vil vi ha! De kan godt være brune utenpå, men de må være hvite inni. Det er jo de som har bygget landet, med sin flittige nøysomhet. De har alltid kunnet slå rot i den karrigste jord, forbedrer den og formerer seg passelig. De strutter av velvære om sommeren, men resten av året holder de seg i ro innendørs og sørger for at vi overlever. I alle fall var det sånn før. Men nå har det vært så mye innavl på dem at de råtner innenfra. Så vi må sette inn tiltak for å holde dem rene og friske, få dem til å bli flere, større og mer hardføre.<span class="Apple-converted-space"> </span></div>
<div class="p3">
Ja, vi må rett og slett krysse dem med andre sorter, flytte på dem, ikke drive ensidig potetdyrking, variasjon og mangfold er viktig. Poteten har ikke vært i dette landet mer enn ca 250 år, likevel er den heilnorsk.<span class="Apple-converted-space"> </span></div>
<div class="p3">
Den fargesprakende lupinen var en ettertraktet staude, den selges også til høye priser i hagesentrene. Min mormor elsket den og ville ha alle varianter. Men at den ble sådd i mengder langs tørre motorveiskråninger, som utover sommeren eksploderer i alle nyanser fra hvit via rosa til lilla og blå, det irriterer mange. Fordi det tuslete norske ugraset bukker under.</div>
<div class="p3">
Og selv om granen er eldre i landet enn poteten, og blir importert fra Danmark for å stå og drysse i stuene våre til jul, er den også fremmed når den brer seg naturlig i norsk natur fordi den tar utsikten fra hytteeierne. Naturlig lagring av CO2? Ozonproduksjon, friskere luft? Granskogsus? Bare tull.</div>
<div class="p3">
Nei, vekk med dem, alle sammen. Inntrengerne. La oss være enige om det. Steng grensene.</div>
<div class="p2" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p3">
Lillibeth Lunde</div>
<div class="p3">
Verdensborger</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-85027104909690102662017-11-17T03:37:00.004-08:002017-11-17T03:37:59.974-08:00Fra arkivet; "I dag" på baksiden av Klassekampen 28. november 2008. Min første selvstendige tekst på trykk i denne spalten. Ali Esbati var debattredaktør, Hilde Reinertsen red. sek. for spalten.<center>
<h1>
MASKEN</h1>
</center>
<h4>
<b><ul>
<li>Følg med nå. Det der har tatt lang tid.</li>
</ul>
<br /><br />Idet bussen stanser på holdeplassen bemerker hun dette. Han nikker, han har også sett den unge jenta som står der i høstkvelden. Busslyktene fanger langt, lyst hår omhyggelig dandert i sirlige lange lokker og en glatt lugg over pannen til den ene siden, alt fiksert med spray. Ansiktet lyser hvitt. På nærmere hold ser man omhyggelig nappede øyenbryn markert lett med grå blyant, diskret highlighter under, som umerkelig går over i nydelig avbalansert øyenskygge mot vippekanten, den er også markert med grå kajal, nesten usynlig. Foundation og lett rouge jevner ut alle fargeforskjeller i huden, som ser helt glatt ut under det lette, lyse pudderet. Ubevegelig munn med nøyaktig opptegnet amorbue og diskret rosa lipgloss. Øynene er store og åpne og ser tomt rett framfor seg idet hun entrer bussen forsiktig så ingenting skal komme i uorden, verken håret, den lille lekre kjolen, de svakt skimrende strømpene eller de blanke, høyhælte skoene med sløyfer øverst på hælen. 2008-Oslo-utgaven av Prøysens Jinte i Sønnavind.<br /><br /><ul>
<li>Og så er resultatet så begredelig.<br /></li>
<li>Å pynte seg til fest er ingen spøk. Jeg har også stått i timevis foran speilet for å få alt perfekt. Dyrt er det også. Vi snakker både hair-extension og kostbar make-up her. Kanskje en peeling.<br /></li>
<li>Hun er jo så ung. Hva skal hun med det.<br /></li>
<li>Det står så mye på spill. Masken må være gjennomført.<br /></li>
<li>Hun ser jo helt isdronning ut.<br /></li>
<li>Tenk om masken sprakk opp, om hun gned seg i øynene, pusset nesen, spiste mango med hele fjeset og vinden rev i stykker hengekrøllene så håret stod fritt til alle kanter.<br /></li>
<li>Da ville hun blitt vakker.<br /></li>
<li>Katastrofe. Tenk om noen lo.<br /></li>
<li>Iallfall ville noen turt å smile til henne.<br /></li>
<li>Dette er blodig alvor. Det er en uendelig sårhet, redsel og usikkerhet i denne masken. Hva har hun å beskytte seg med? Hva kreves av henne? Hun må se sånn ut, ellers vet hun ikke hva hun har eller hvem hun er. Se på plakatene rundt omkring her. Dette skal hun leve opp til. Det er ingenting å smile av.</li>
<li>Men all denne omhyggelige makeup'en gjør henne anonym. Til tross for at hun er et blikkfang.<br /></li>
<li>Nettopp. Det er hele poenget. Like perfekt som alle de andre.</li>
</ul>
<br />Bussen stopper, isdronningen går av og vakler ut i høstmørket på sine høye, tynne hæler. </b><br /><br /><br /><br />Lillibeth Lunde<br />lærer Ski vgs </h4>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-68275339736176752012017-11-16T05:18:00.000-08:002017-11-16T05:18:45.246-08:00Fra arkivet: "I dag" fra Klassekampens bakside 21. september 2010.<div class="p3" style="font-size: 23px; font-stretch: normal; line-height: normal; text-align: center;">
<b>Morra di!</b></div>
<div class="p4" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Vi fablet om det. Å sende en hilsen til NRK-ledelsen på lufta den dagen vi sluttet. Vandrehistorien om den danske hallomannen som avsluttet sendinga med å be alle sammen kysse seg i røven verserte. Men ikke trodde vi noen virkelig kom til å gjøre det.</div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Håper Pia Beathe Pedersen har andre jobber i sikte. Tilbake til NRK kommer hun neppe. Kritiserer du arbeidsplassen din, må du omskolere deg. Men som Astrid Lindgren sa: «Noen ganger må man gjøre ting selv om de er farlige. Ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.»<span class="Apple-converted-space"> </span></div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Jeg skrev en semesteroppgave om tvilsomme holdninger i en skole for mindreårige asylsøkere, publisert på Skolenes Landsforbunds nettside. Ingen vits i å søke jobb i det skoleslaget i den kommunen mer. Men jeg er stolt av å ha skrevet dette, og følger opp i masteroppgaven.<span class="Apple-converted-space"> </span>Hensikten er selvsagt å oppnå en forandring, en forbedring.</div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Det tror jeg også er motivene til PBP.<span class="Apple-converted-space"> </span>Noen erklærer at hun må ha problemer med seg selv. NRK avfeier det hele som en personalsak. Men det hun sa og skrev er at forholdene vikarer jobber under er ille og sliter for mye på folk. Kjente toner. NRK er en attraktiv bedrift, man får høre at om du trekker deg gjør det ingen ting, det står hundre i køen bak deg. Slik at du smiler og bukker og neier og står på til du enten stuper eller klarer å sjarmere deg inn i lederstilling.</div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Jeg var «fast vikar» fra 1975 til 1987. Det ga ikke ansiennitet, NRK fikk ingen forpliktelser overfor meg. Dette var i stillingsstoppens tid. Endelig ble en stilling ledig, NRK delte den i to halve, vips to halve vikarer i tillegg. Etter 3 år plusset en redelig redaksjonssjef på den halve jeg fikk med 20%. Men rett til 100% ? Glem det.</div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p6" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
En gang kalte den nye, unge red.sjefen meg inn. Han mente at det tradisjonelle programmet jeg da ledet trengte en ansiktsløftning, og selv om jeg kunne ha vært mora hans var det han som hadde makta. En annen gang, da jeg ikke møtte til et sjampisseminarcruise på fjorden på min fridag, ble det personalsak. Den unge damen som ordnet det fikk en nyopprettet stilling som Kompetansesjef, og fortalte meg i 2001 at de ikke lenger hadde bruk for min spesielle kompetanse. Tilegnet gjennom 26 trofaste år i Huset. Det var bare å ta imot den lille deltidssluttpakka og tusle ut. Farvel men ingen takk.<span class="Apple-converted-space"> </span></div>
<div class="p5" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 21px;">
<br /></div>
<div class="p4" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p7" style="font-size: 12px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Lillibeth Lunde</div>
<div class="p7" style="font-size: 12px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
(nå i både full og fast stilling i vgs.)</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-72722573792041478242017-11-11T13:20:00.001-08:002017-11-11T13:20:03.567-08:00Kommentarer fra arkivetTo kommentarer til Lillibeths tekst<br /><a href="http://www.raknerudvillaen.no/honning.html">"Søster Elisabth visste"</a><br />fra henholdsvis<br />forfatteren <a href="http://no.wikipedia.org/wiki/Dag_SkogheimHonning">Dag Skogheim</a> og<br />medisineren <a href="http://www.legeforeningen.no/id/1730">Hans Christofer Børresen</a><br /><br /><br /><small>Emne:<span style="color: orange;">Honning</span><br />man 9. nov 2009 </small><br /><br /><span style="color: blue;">Kjære Bettamor</span><br />Dette var bra!<br />Direkte ut fra praksis med solid<br />begrunnelse.<br />Om du fortsatt er i praksis på sykeavdelinger ville det være på sin plass å høre mer fra deg.<br />Beste ønsker<br /><span style="color: blue;">Dag Skogheim</span><br /><br /><br /><small>Emne: <span style="color: orange;">Honning</span><br />ons 11. nov 2009</small><br /><br /><span style="color: blue;">Takk for artig artikkel</span> om honningens antibakterielle effekt i KK 9. November!<br />Her er en kommentar: Jeg har ikke tid til noen egentlig gjenvisitt til vårt antibakterielle førstelinjeforsvar nå, men jeg var borti dette feltet for 5 år siden.<br /><br />Disse små bakteriedrepende peptidene er visstnok insektenes eneste forsvar mot mikrober. Hos oss utgjør de (defensiner osv.) det såkalte konstitutive (medfødte) førstelinjeforsvar på slimhinner og i morsmelk. Dette visste man intet om i min studietid i 1950-årene.<br /><br />Annenlinjeforsvaret består av bakteriedrepende celler og proteiner som kastes frem dit hvor mikrobene har trengt inn gjennom hud eller slimhinner.<br /><br />Tredjelinjeforsvaret er da det adaptive immunsystem (antistoffer og celler). I min studietid kjente man bare den del av dette som virker inne i kroppen.<br /><br />I 1960-årene og senere oppdaget man at det største adaptive immunsystem virker utenfor kroppen, nemlig på slimhinner og i morsmelk (sekretorisk immunglobulin A).<br /><br />Vårt forsvar mot mikrober er altså organisert etter typiske militære prinsipper! Jeg tror at det pågår utviklingsarbeid med sikte på å renfremstille defensiner og lignende, og da må honning være aktuelt som råstoff!<br /><br />Brannskader (og liggesår) må være et meget aktuelt innsatsområde. Det er påfallende at bakterier ikke kan bli resistente mot de små peptidene. Kan jeg ta meg tid til det, skal jeg søke litt på internett. Vet du noe nærmere om det?<br /><br />Vennlig hilsen fra<br /><span style="color: blue;">Hans Christofer Børresen</span><br />(dr. med., tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo)Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-54120743253369615962017-11-11T13:16:00.002-08:002017-11-11T13:16:17.755-08:00Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 16. mars 2009<h3>
Utenpå hodet eller inni – hva er viktigst?</h3>
Jeg kan ikke på noen måte forstå hvorfor det er så forferdelig viktig for så mange å bry seg om hva andre har på hodet. Som lærer på mange ulike videregående og ungdomsskoler de siste årene har jeg sett utallige variasjoner over temaet, fra hijab i alle farger og størrelser via diverse caps og luer med symboler og merker på til trendy, strømpeliknende pannebånd i alle farger, det siste mest på gutta.<br /><br />Jeg har aldri sett på noen av disse hodeplaggene som undertrykkende, bortsett fra at de fleste caps og luer gir uttrykk for vår vestlige verdens største religion, konsumismen, der det gjelder å ha den hotteste "brand" godt synlig i panna. Markedsliberalismens diktatur. Men dem om det.<br /><br />Jeg tenker heller at disse usikre ungdommene leter etter en måte å vise sin identitet på, sin tilhørighet, et signal til de andre elevene om hvilken "klan" de tilhører, og den kan fort endre seg. Ofte kan det også være greit å skjule håret en ikke fikk dreis på denne morgenen. Og a propos det, hvorfor reagerer ingen på de store mengder stylingprodukter de stakkars ungdommene tror at de trenger å lesse oppi mankene sine, for at den skal se stivt rufsete ut på den rette måten akkurat nå? Jeg synes det er mye viktigere hva folk har <i>inni</i> hodet enn <i>utenpå</i>. Og min erfaring er at mange jenter med hijab har atskillig mer av det første enn jevnaldrende gutter med hårgelé. Og det har de tenkt å bruke. Hvis denne tøylappen gjør det lettere for jentene å delta i utdanning og samfunnsliv der de kan få brukt evnene sine, så halleluja og insh’Allah fra meg!<br /><br />Kors og jesusbilder har jeg sett nok av gjennom min egen skolegang. De kristifiserte meg ikke. Unge høyre-jentene i klassen hadde høyhalsede cardigansett med emalje-snøkrystall på. Det fristet heller ikke. Lederen for det fysikalske trimsenteret mitt bærer et digert halskjede, et kors dekorert med mangefargede steiner. Jaja, det er hennes kors. Og Mona Levin og andre kan gå med det diskréte lille jødestjernesmykket sitt så mye de vil for meg. Har det forresten noen gang vært undersøkt om jødiske politimenn bærer den lille kalotten sin under uniformscapsen? Ville det påvirke jobben de gjør?<br /><br />Lillibeth Lunde snikslamatør – eller snikislamatrise ?<br />bettamor@hotmail.comLillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-87958142218557694812017-11-09T01:10:00.001-08:002017-11-09T01:10:39.826-08:00Jeg fant en tekst som sto på Klassekampens bakside under vignetten "I dag" 9. november 2009. Altså for åtte år siden. Den passer i dag, det er forkjølelsestid på denne tiden av året hvert år, og jeg har "hanglet" en stund men står på som aldri før, det er jeg helt nødt til med den livssituasjonen jeg har akkurat nå. Denne teksten ble skrevet før alt hendte, før jeg ante at jeg kom til å bo og jobbe tre år på Gran Canaria, det var mye jeg ikke ante kom til å skje. Hadde jeg ant ville jeg sannsynligvis forsøkt å ta grep for å hindre det. Men jeg vet jo ikke om jeg hadde kunnet gjøre noe. Det meste vet vi ikke.<br />
<br />
Men jeg vet en ting: Honning hjelper mot alt. Akkurat nå har jeg forkjølelsessår i nesa. Litt honning via fingertuppen både lindrer, smører og løser opp skorper. Særlig når honningen jeg ennå har litt igjen av er helt ren, original, ubehandlet, kjøpt direkte fra en småbruker på Cuba. Ikke visste jeg heller at jeg skulle komme meg dit, den gangen jeg skrev følgende tekst:<br />
<br />
<h2>
Søster Elisabeth visste.</h2>
<br /><br />Jeg har en tendens til å samle opp aviser og bla gjennom dem i ettertid før de havner i papirinnsamlinga. I Aftenposten for 21.04.2009 finner jeg følgende notis: "Sterilisert norsk skogshonning kan drepe gule stafylokokker som er blitt motstandsdyktige overfor antibiotika, viser en studie som er utført ved Ullevål universitetssykehus (...)"<br /><br />Etter hjelpepleierskolen i 1971 jobbet jeg i ferier og helger mens jeg studerte. Min mentor i praksisperioden var søster Elisabeth, en erfaren Røde Kors-sykepleier som liknet Askepotts gudmor i Disneyfilmen, liten, rund og grå, kvikk i svingen og med gode, ofte ureglementerte løsninger på akutte problemer. "Ha på jod", sa hun. På den kirurgiske poliklinikken var det nemlig ikke noe som het engangs. Sprøyter og spisser ble lagt i bløt i såpevann, spylt gjennom med varmt vann flere ganger for hånd og sjekket om de fortsatt var spisse og hule før vi pakket og autoklaverte dem for ny bruk. Samme prosedyre for skalpeller. Vi både stakk og skar oss, men aldri fikk vi infeksjoner. Vi husket å jodde.<br /><br />Ofte hadde jeg fastvakter på nettopp Ullevål. Det handlet mest om å snu tunge, slagrammede pasienter flere ganger i døgnet for å unngå liggesår. Likevel oppsto slike trykksår ofte, fordi blodsirkulasjonen er lav hos sengeliggende. Vi renset og vasket og smurte sårene med sinksalve med og uten tranvitaminer, men hadde først et liggesår etablert seg var det så å si uråd å bli kvitt. Skrekken var at det skulle gå "sykehusbakterier"i det. Jeg husket et annet søster-Elisabeth-råd: "Ha på honning" Vi prøvde dette og konstaterte at etter en natt med honning ble sårene rene og friske, nekrosen i kantene var hvit og vi snakket om hva som kunne være grunnen. En av teoriene var at sukkeret i honningen var mat for friske celler som fremmet tilhelingen av sårene. Men hvorfor ble de ikke infiserte? Senere lærte jeg om propolis, det stoffet biene selv produserer og smører rundt kubeinngangen for å stoppe bakterieangrep.<br /><br />Om morgenen fikk vi skjenn av dagsykepleieren for uhygienisk søl. Turnuslegene smilte overbærende av vår overtro. Men nå er virkningen vitenskapelig dokumentert - og sterilisert, norsk skogshonning kjøpes på apotek. En kan ikke bruke helt vanlig honning må vite. Sånn som søster Elisabeth lærte meg i 1971.<br />
<br />
<br />
<br />Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-21970866091442072102017-07-02T13:31:00.001-07:002017-07-02T13:31:50.269-07:00Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 16. november 2010<div class="p1" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; text-align: center;">
<b>Jakkemerket</b></div>
<div class="p2" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p3" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
En lastebil var følgebil for oss. De yngste, eller de eldste, som ble slitne i bena, kunne få sitte på lasteplanet en del av strekningen. Jeg ble spurt flere ganger, men takket nei. Jeg var 12 år og ville gå sammen med mormoren min, mektig stolt over at hun var en av dem som arrangerte dette. Atommarsjen fra Porsgrunn til Skien i 1963. Hun og jeg gikk på studiesirkel, en av forløperne til organisasjonen Nei til atomvåpen, som ble stiftet i 1979 med Ole Kopp i spissen. Gruelig stolt fortsatt er jeg over at mormor var før ham. Hun holdt hovedtalen foran rådhuset i Skien etter marsjen.</div>
<div class="p2" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p3" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Hun hadde en merkelig hatt på den tiden, i gult og svart flettet strå med svart slør og en knapp midt foran som så ut som en liten lykt eller et øye. Min mormors tredje øye. Hun var ganske spesiell,<span class="Apple-converted-space"> </span>mormor, på godt og vondt, ørlite manisk-depressiv, teosof, rasende på Moralsk Opprustning (MRA), opptatt av politiske spørsmål og stor beundrer av Martin Luther King Jr. Hun hadde bakgrunn i Mot Dag-bevegelsen og illegalt motstandsarbeid under okkupasjonen, med en bror som var medlem av NS og en annen som var erklært kommunist.</div>
<div class="p2" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p3" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
Fra studieheftene og flimrende svarthvitt-bilder på TV av soppskyene over Hiroshima og Nagasaki fikk jeg inngående kunnskap om effektene av disse våpnene. Mennesker innen en viss radius fordampet rett og slett, lenger unna ble folk brannskadde, blindet, stråleskadde og led en langsom død. Barn ble senere født med misdannelser. Jeg var livredd og er det fortsatt. Drømte om natten om atomeksplosjoner, sjokkbølgen, den intense heten som ville følge, alt som kom etterpå. Jeg syntes bomberommene på skolen var utrolig teite. Dusje av seg atompartikler, liksom. I radioaktivt vann-?</div>
<div class="p2" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal; min-height: 15px;">
<br /></div>
<div class="p3" style="font-size: 24px; font-stretch: normal; line-height: normal;">
I år er det 65 år siden USA brukte disse våpnene mot mennesker. 200 000 – 300 000<span class="Apple-converted-space"> </span>mennesker drept pga to smell. Siden har ingen turt. Men uhyggelig mange land har dem, eller ønsker å ha dem, fortsatt. Til tross for at den kalde krigen tok slutt i 1986. Da var det anslagsvis 70 500 atomvåpenstridshoder i verden, nok til å utslette verdens befolkning 25 ganger. Nå finnes det rundt 27 000. Men noen gir ikke opp kampen. Norske Leger mot Atomvåpen. International Physicians for the Prevention of Nuclear War (IPPNW). Der leder min venn Bjørn internasjonalt råd. Og har et jakkemerke med samme symbol som den nålen mormor og jeg bar i 1963.<br /><br />Lillibeth Lunde<br />bettamor(at)hotmail.com</div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-44622210168131421572017-07-02T12:18:00.000-07:002017-07-02T12:18:07.361-07:00Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 27. april 2009 <h2>
Peter Pan og vi</h2>
<br /><b>- Jeg tror på alver! </b>ropte den spinkle 16-åringen ved siden av meg. Da spratt tårene. Peter Pan hadde nettopp bedt tynt om noen i salen kunne si at de gjorde det, slik at Tingeling slapp å dø. Dermed løsnet det. Alle barna i salen på Det Norske Teatret ropte om kapp at de trodde på alver. Elevene fra videregående også. Og vi velvoksne damene satt altså og grein så det sprutet over dette banale grepet. Tingeling, som bare var et lysglimt, kviknet til og fortsatte med sine kjærlige rampestreker rundt Peter.<br /><br />Og eventyret fortsatte å utspille seg på scenen, om denne gutten som neppe finnes men kanskje er vår alles drøm om det selvstendige, uavhengige og ubesudlede mennesket, som har mot nok til å tenke på de andre før seg selv, som nekter å bli voksen men tar ansvar for de tapte guttene. De mangler en mor, det er derfor det står så dårlig til med dem.<br /><br />Selv den fryktelige Kaptein Krok er blitt sånn fordi han ikke vet hva omsorg er, han kjenner bare grådighet og makt og selvforherligelse. Han er omgitt av øyentjenere og tosker, ikke ulikt maktpersoner fra den virkelige verden. De farlige sjørøverne er bare dumme og feige, indianerne er skumle men harmløse, og de tapte guttene er tøffe, men snille som bare det når noen bryr seg om dem.<br /><br />Denne fortellingen, hundre år gammel og forlengst disneyfisert, har fremdeles magien i seg til å vekke nye tanker. Så enkelt er det egentlig: Mangelen på omtanke, mot og galskap til å leve ut drømmene våre uhindret av konvensjoner er den viktigste grunnen til at vi er utrygge, blir grådige og gjør stygge ting mot hverandre. Vi trøster oss med Gud, Allah eller Snåsamannen for å finne mening i vårt miserable liv og verdens elendighet. Istedetfor å våkne opp og ta ansvar for de andre. Derfor spretter tårene når en 16-åring uten å blunke tror på alver for å få historien på rett kjøl. Slik at Kaptein Krok, den narraktige, hevngjerrige og selvopptatte mannen som er ensom og venneløs fordi han ikke bryr seg, blir slukt av den enorme krokodillen, selve manifestasjonen av grådigheten.<br /><br />Og da er det morsomt når dumme sjørøvere går planken, de tapte guttene blir med hjem til familien Darling og finner en mor, indianerne får territoriet sitt tilbake og Peter Pan svever over oss alle sammen med Tingelings stjernestøv.<br /><br />Lillibeth LundeLillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-29980075675038083972017-07-02T12:09:00.002-07:002017-07-02T12:09:52.235-07:00Fra arkivet: "I dag" på Klassekampens bakside 12.januar 2009<h3>
Vår hjelpeløse, sårbare nakenhet</h3>
<br />Badedrakten min er utslitt, elastikken borte. Det som en gang var en stram, lekker sak, dvasker rundt kroppen og er delvis gjennomsiktig. Ikke at det gjør noe. Vi står med vann til haka og bokser med tomme Milo-flasker ned mot bunnen. Bare badehetter og skuldre synes, kun én mann blant alle vi som får fysikalsk opptrening i vann.<br />- Sett bort flaskene og ta en pølle i hver hånd. Armene rett ned.<br />Vi sykler i løse vannet. Den unge, pene fysioterapeuten kommer med oppmuntrende tilrop fra bassengkanten.<br />- Legg en pølle under hoftene og flytekrage rundt nakken. Spark i vei.<br />Vi sparker så det spruter opp på ham. Tanktop og trange korte dongeribukser viser kraftige legger og muskuløse armer. Han er like gammel som sønnen min, myk utenpå den veltrente kroppen.<br /><br />Vi tøyer våre slitne, halvgamle kropper.<br />- Takk for i dag, godt jobba, sier den kjekke, som behandler godt voksne damer med respekt og likevel vil at vi skal tøye grenser. Flink er han. Kommer til å gjøre mye bra for mange mennesker. Og leve sitt eget liv i sin foreløpig unge, vakre kropp.<br /><br />Vi tutler inn i dusjen og står der i vår hjelpeløse, sårbare nakenhet. Nyter varmt vann over hengepupper, ditto mager, slaskelår og glisne hårdotter. Operasjonsarr. Når tok du hofta di da? Ifjor, tar snart den andre. Ja vi er i reservedelsalderen, ha ha. Godt at en kan bytte ut det som ikke virker, verre med hodet, he he. En forfjamset dame kommer løpende, hun glemte seg og vrengte drakta av seg for tidlig. Godt det ikke var mannfolk der, hi hi. Jaja, det var vel ikke så farlig. Bare litt flaut.<br /><br />Velbrukte kropper flyttes over i garderoben. Vi prater om hverdagsting. Hanen i bassenget er mannen til en av oss, og venter utenfor med bilen. Tenk om min mann gjorde det, kjørte meg hjem og satte på middagen og hentet et glass vin kanskje. Jøss for noen drømmer vi har. Litt etter litt kler vi på oss personligheten vår, for å møte verden utenfor dette klorduftende, fuktigvarme fellesskapet. Knallrød leppestift. Kajalstreker. Store mager gjemmes i stramme truser, dvaskepupper klemmes inn i BH-er med og uten lift. Svarte strømper der, dongeribukser her, du så pent skjørt, fargen kler deg. Ha det, sees torsdag. Så er vi alle ute igjen i hvert vårt liv, i hver vår boks av mer eller mindre vellykkethet. Beskyttet av våre gevanter som effektivt skjuler vår nakne, hjelpeløse sårbarhet.<br /><br />Lillibeth Lunde<br />lærer, Ski VGSLillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-600479659672468824.post-51849657594247029282015-08-04T05:18:00.000-07:002015-08-04T05:18:06.927-07:00"I dag" på baksiden av Klassekampen 04.08.2015<h2>
Sukkeladedudl då sa dudl då<o:p></o:p></h2>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
På T-skjorta mi står det «Strunkeveko». Ikke mange i urbane
strøk vet hva det er. Barn og ungdom har mange tilbud om sommeren. Det meste
koster penger. Mange penger. Fornøyelsesparker og badeland. Diverse sommerleirer.
Alt er bedre enn å sende fjortisene til ulike festivaler der fest – og dermed
alkohol/stoff-faktoren er høy. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Heldige de ungene som holder på med musikk. I Valdres er det
både Sommersymfoni og Strunkeveko. Det siste er en folkemusikkleir. Unger
innlosjeres på folkehøgskole og avfinner seg med et strengt regime, frokost,
undervisning, matpakkelunsj, øving, middag, mer øving, et og annet avbrekk som
natursti og/eller bading, kveldsmat, og ro på området fra klokka elleve. De største
(over 14 år) får ha Krullarkro, et slags nachspiel, halvannen time til. Så er
det bysselalle for alle. Og alt er strengt alkoholfritt. Men litt snop i
kiosken blir det jo.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
Så blide, aktive og iherdige unger ser en sjelden i skolen.
Men dette har de valgt selv. Undervisningen foregår i små grupper, etter
instrument og nivå. Lærerne er i toppsjiktet i folkemusikken. Til deres egen
kappleik får de sukkelade (valdresdialekt for sjokolade) som premier. Det er en
årlig opptakt til Jørn Hilme-stemnet, landets eldste folkemusikkfestival. I år
var den også Landskappleik. Flere av «strunkene» stilte i C-klassen, både i hardingfele,
flatfele, langeleik, torader, dans, vokal og samspill. Snakk om innsats, lagånd
og konkurranseånd. De gjør hverandre større. Det er nettopp det: Når unger får
velge selv, er det ikke grenser for hvor mye de anstrenger seg for å nå målene
sine. Med stor glede. <o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
«Det likaste eg veit er å spele torader», sa pluggen på
nesten tolv, som ellers liker seg best i fjøset eller i skogen. «Dyr er
snillere enn folk», sier han. Toraderkompisen hans elsker å mekke gamle biler,
har en boble stående som han gleder seg til å kjøre når han får lappen om noen
år. Men ingen av dem gleder seg spesielt til skolen begynner igjen. For da skal
de presses inn i en form og helst score høyt på mattetester for at det skal gå
dem vel her i landet. Men noen av dem blir mesterspelemenn og –dansere likevel.
På trass.<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
<i>Ser du jenta kost ho
linka seg,<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNormal">
<i>Ser du guten kost han
linka seg,<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNormal">
<i>Ho e lita men vågar
seg,<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNormal">
<i>Han e sprek og god,
det er STRUNKEBLOD.<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNormal">
<i>Sa dudl dei då, sa
dudl då ….<o:p></o:p></i></div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
Lillibeth Lunde<o:p></o:p></div>
<div class="MsoNormal">
I år kioskdame på Strunkeveko og landskappleikdeltaker.<o:p></o:p></div>
<br />
<div class="MsoNormal">
<a href="mailto:bettamor@hotmail.com">bettamor@hotmail.com</a>
<o:p></o:p></div>
Lillibethhttp://www.blogger.com/profile/15729074011061628911noreply@blogger.com2