Krullarkro på Strunkeveko
En ellevill jamsession er i gang. Pianisten improviserer
briljant over en vamp, en hardingfele og to vanlige feler følger opp og lager
sprelske riffs, toraderen finner riktig dur og pianisten tilpasser seg, gitaristen
snur harpa og bruker den som tromme. Takten er gangar, eller nærmere halling. Med
synkoper. Tralling og klapping. Flere lange tynne ungdommer kommer ramlende inn
døra, ikke på normalt vis, nei de gjør sin entre med å slå stiften på ei hand
og må ta et hallingkast på vei over gulvet. Hele stua gynger.
Bråstopp. En dame strener rett inn i den jammende flokken,
som responderer med et unisont protesthyl. Men det er ingen bønn. Hun får med
seg den lille pianisten, som med et lett triumferende smil følger henne uten å
mukke. Han er knapt tolv år. Aldersgrensen for å være med på Krullarkro er
fjorten, de yngre må være på rommene sine halv elleve. Alle vet det, alle
respekterer det. Men denne pianovirtuosen greide å lure seg unna og drøye en
halvtime, til alles begeistring. Krullarkro er nachspiel etter dagens
undervisning, øving og konserter. Alt er fullstendig alkoholfritt.
Lav mumling et par minutter før ungdommene over fjorten
trekker inn i stua ved siden av og begynner på nytt, nå med improvisert tevling
i halling, både gutter og jenter, diverse instrumenter. I neste stue finner
flere hardingfeler hverandre. Langeleikene finner bordene i den nå forlatte
stua.
Intens musikalsk livsglede i halvannen time. Ved midnatt er
det slutt, for det er frokost dagen etter halv åtte, deretter fellesmøte, så gruppeundervisning
hele dagen. Ingen skulker, ingen saboterer. 84 ungdommer VIL. Her utvikles nye
mesterspelemenn og dansere med dype røtter i folkemusikken. Strunkeveko er like
før Jørn Hilme-stemnet, og den er bare for ungdommer, fra 10 år og helt opp til
21. De kommer tilbake år etter år. Jeg spurte en gutt hvor lenge det var til
han kunne være med på Krullarkro. To år. Han gleder seg til det. Men han er med
på Strunkeveko fordi det er moro å spille. Strunkeveko er fra gammelt uka rett
etter slåtten, før skurden. På Hedmarken heter den Blåklokkevikua, da tjenera
hadde fri og kunne gå på dans. Strunkene både spiller og danser. I alle stuene
på Valdres folkehøgskole. Sjokoladekappleiken er høydepunktet. I år var den på
Prøysens hundreårsdag og derfor viet ham. Den skulle’n vært på.
Lillibeth Lunde
Prøyseninspirator
