Hvor var du 22.juli 2011?

Hvor var jeg 22. juli 2011?
På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.
Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.
Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i små grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted
Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...

Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.

Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.

Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.
Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.

Luksus og fattigdom side om side

Kom uheldigvis inn på et program på NRK1 om Englands største luksusbåter.

 Blir rett og slett uvel. Eksempel: Marmoren på gjestebadet var ikke hvit nok, så den byttes ut...
For mange år siden var jeg på et spanskkurs i Marbella. Bodde i leid rom hos en gammel enke som bare hadde den inntekten. Hun snakket mest om at prisen på linser var gått sånn opp. Det var hovedingrediensen i hele hennes kosthold, og siden jeg hadde halvpensjon, også mitt. Jeg hadde stramt budsjett og spiste ikke mye ute. Shoppa nesten ikke, men satte meg ofte på bussen for å se flere steder. Jeg var der helt alene og lengta egentlig hjem. Men jeg trengte å lære spansk pga en deleksamen.
Og en søndag sa hun jeg burde dra til Puerto Banús og se på de fine båtene der. Jeg gjorde det, og fikk samme reaksjon som ved å se dette programmet. Samme stil der.
Da jeg kom tilbake spurte hun meg om ikke jeg syntes det var fint der. jeg sa jeg syntes det var grusomt. Hun bare ristet på hodet.
På kurset skulle vi gi uttrykk for våre problemer og gi råd til hverandre om hvordan vi skulle løse dem (for å øve kondisjonalis og konjunktiv). Jeg ga uttrykk for at jeg hadde dårlig økonomi og at vertinnen min hadde det verre, hva burde jeg gjøre? En engelsk jente på kurset foreslo at jeg skulle kjøpe meg en svært kort og sexy kjole og sminke meg og sette meg på en av barene på kaia i Puerto Banús. Det hadde hun gjort ... ofte ...

Vonde tanker en solskinnsdag i juli ...

Det koster å gå gjennom fortiden og finne ut at den personen jeg var som ung hadde mange usympatiske sider, bl. a. skråsikkerhet om egen fortreffelighet og et ekstremt behov for selvhevdelse. Jeg er en mer ydmyk person i dag, og forstår mer.

Jeg har måttet stå inne for mine feiltrinn og ta konsekvensene av dem, også når det er unnlatelsesynder jeg har begått, mot meg selv og andre. Dem jeg måtte ha såret underveis ber jeg om tilgivelse, og med hånden på hjertet kan jeg si det ikke var meningen. Jeg slåss mot urett, også når den blir begått mot meg og mine, men noen ganger i blinde og avmakt. Og jeg har måttet tåle sykdom og motgang, Jeg sørger mest over vanskelighetene barna mine har måttet hanskes med, og hvordan jeg har sviktet der. Jeg kan i alle fall si at jeg aldri har unyttet noen. Derimot har jeg latt meg utnytte selv. Fordi jeg trodde så blindt. Mange ganger.

"Og mangen tår på min kinn har runne,

eg tenkte vetet det hadde sprunge.

Og eg har gråte så mang ein tår

som der er dagar i tusen år" ...

MORSDAG 2019

Vi tegnet morsdagskort på skolen da jeg var barn. Og det fikk mamma om morgenen på morsdagen. Ikke kaffe på senga, for det likte hun ikke, dessuten var hun alltid oppe før oss uansett. Men hun ble glad for kortene, vi la mye kreativitet i dem, med fargeblyantene våre.

Mamma var alene med oss det meste av året, fordi pappa var på sjøen. Farsdag var derfor aldri noe tema, han var aldri hjemme da. Ikke til jul, nyttår, påske eller bursdager heller. Det var et stort savn.

Det var unntakstilstand de få dagene i året han var hjemme, i overgangene mellom to hyrer. Han var fast i et rederi i utenriksfart, vi var stolte av ham, koffertene hans var spennende, fulle av fremmede dufter og eksotiske gaver når de endelig om fram, gjerne et døgn etter ham selv. Noen ganger fra Suez, noen ganger fra India, Japan, Australia eller fjerne steder i Afrika.

Han ble alltid forbløffet over hvor store vi hadde blitt siden sist Ville vite hva vi hadde gjort på skolen det siste året eller halvåret, hva som ellers hadde skjed. Vi pratet og sang for ham, viste ham leksene våre, fortalte om andre ting vi kom på den korte tiden han var hjemme, to-tre dager. Han sa ikke stort, hadde problemer med det. Men vi bokstavelig talt satt på ham fra han kom til han dro, fikk fri fra skolen uten spørsmål, gikk tur til byen mens vi holdt ham hardt i hver vår hånd, viste ham fram. Vi var veldig stolte av ham, og han av oss. Hvor stort hans savn var men shan var borte, i tungt fysisk arbeid i lange skift, hadde vi ingen anelse om. Det var vanskelig å skrive brev, men mamma fikk oss til å gjøre det.

Hvordan mamma hadde det kan vi ikke egentlig forestille oss. Hun var alene om alt. Med sine foreldre i annen etasje skulle en tro det var en trygghet, men det var nok mest en belastning, av ulike grunner. Likevel klarte hun å bygge seg opp som kulturpersonlighet i småbyen, var altfor kreativ til å være fornøyd med å "bare gå hjemme". Hun var ingen husmortype, hun var et kreativt, kulturinteressert og kunnskapsrikt menneske, hun var utdannet sanger, men ikke profesjonell. Hun tok mange sangoppdrag i foreninger, etter hvert hadde hun også oss døtrene med på dem. Hun bygget opp det legendariske Skien Barneteater helt fra bunnen av alene og drev det fram til hun ble knekket av Alzheimer. Hun fikk priser for det arbeidet. Det var hennes jobb. Men hun var aldri lønnsmottaker.

Hun gjorde og kunne alt, fra å mure lecablokker til å legge nytt tak, sy klær til oss og kostymer til barneteateret, brodere og montere sin egen bunad, stake opp tette avløp og måke snø. Hun plantet og stelte i hagen, hun kjøpte hele og halve slakt sammen med foreldrene sine og parter i elgskrotter da bestefaren vår var med på jakt, hun parterte og pakket og leide fryserom til oppbevaring. Hun laget velsmakende og rikelige middager utfra små ressurser, hun smurte matpakker og betalte musikktimer og danseskole for oss, hun stelte i stand bursdager og andre familieselskaper. Hun sydde nye kjoler til oss hver 17. mai. Hun sydde også ballkjoler til danseskolens juleball, lag på lag med tyll under vide skjørt som kunne være hentet fra slektningers avlagte klær, med stramme overdeler sydd av lurexstoff. Ingen hadde så flotte og originale ballkjoler som vi.

Jeg husker en høst jeg hadde sett noe om fine, lange og myke morgenkåper som filmstjerner og sånne hadde, i blader eller på kino. Jeg var på vei inn i tenårene og ønsket meg en sånn. Lillesøsteren min var alltid enig med meg og ønsket seg også. Mamma sa det var veldig dyrt.

Stor var overraskelsen Julaften da vi fant to store, myke pakker innerst under juletreet. Vi pakket opp og fant hver vår lange, myke morgenkåpe i rosa, blomstrete cordfløyel foret med ferskenfarget forsilke, med brede slag, kantebånd i silke og knyttebånd. Vi tok dem straks på og hadde dem på stort sett hele resten av den julen.

Disse hadde mamma sittet og sydd på om natten mens vi sov, og litt mens vi var på skolen, i flere måneder, og klart å gjemme unna så vi ikke ante noe som helst.

I en minnebok jeg fikk den samme Julaften skrev mamma noen linjer ti meg om hvor sober og voksen jeg så ut i min nye morgenkåpe. Det er kanskje derfor jeg husker dette spesielt godt. Dette er mitt morsdagskort i år.