Hvor var du 22.juli 2011?

Hvor var jeg 22. juli 2011?
På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.
Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.
Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i små grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted
Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...

Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.

Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.

Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.
Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.