Kulturarv
En norsklærers viktigste oppdrag, etter at mysteriene
omkring det å kunne lese, skrive, lytte og snakke norsk er løst og beherskes av
elevene, er å bringe kulturarven videre. Etter hver læreplanreform lages nye
læreverk som forsøker å gjøre dette på nye måter, med nye vinklinger, nye
tekstutvalg og vektlegging av nye aspekter ved norskfaget. Nye tekstformer dukker
opp raskere enn sopp i en søkkvåt septemberskog. Det er ikke lenge siden jeg
hørte en eldre kollega ytre indignert på et seminar: «Hva er en blogg? Hva er
en database? Elevenes database er inne i mitt hode!» Han har sluttet nå.
Jeg synes det er spennende å utforske dette, bruke
begrepene, bruke nye verktøy som elevene i de fleste tilfeller behersker bedre
enn jeg selv, utfordre dem på deres egne arenaer. Til gjengjeld blir de storøyde
og interesserte når jeg forteller om min tid på «gymnaset», et ord de ikke
kjenner. Når jeg bringer videre biter av min kulturarv. Som bør være en del av
deres også. Betre byrde du ber ‘kje i
bakken enn mannevit mykje. Håvamål holder mål fortsatt. Mye av vår
kulturarv er forbløffende slitesterk og tåler stadig gjenbruk, gjerne i helt
nye sammenhenger. Det gjelder å se linjene, sier jeg. Både de lange og de
korte. På langs og på tvers. Og i spiral.
Den norske kulturarven er ikke særlig svær. Vi er et land med
liten befolkning og liten betydning kulturelt sett i verden, til tross for at
mange nordmenns norske selvbilde er nærmest sprekkeferdig. Eller til å spy av.
Og det gjør de da også, når de drar til land der alkoholen er billig. For drikkekultur
har nordmenn i alle fall ikke.
Nå i det siste har det vært viktig for noen å snakke om den
kristne kulturarven vår. For å demme opp for skummel innflytelse fra andre
verdensanskuelser. Den delen av kulturarven som hører kristendommen til er også
import, eller rettere sagt invasjon. Den gangen var det svært blodig, så det er
ikke så rart man er redd for en ny runde religionstvang. Men det rare er jo at disse
farlige folkene fra fremmede kulturer ikke vil påtvinge oss sin religion, bare få
lov å beholde sin. Aasmund Olavsson Vinje skrev i diktet «Nasjonalitet» i 1860:
Dei største tankar vi alltid få
av verdens det store vit;
men desse tankar, dei brytast må,
lik strålar av soli, som alltid få
i kvar si bylgje ein annan let.
Lillibeth Lunde
Norsklektor med «ekeløv og
stjerne» (tilleggsutdanning)
