Dvaskrevyen - Navlerevyen - midt i verden!

Navlerevyen 30.01.2011.

Vi er en nasjon av selvgode, selvopptatte nytere. Jeg er flau over å være norsk. Det pågår en fredelig, demokratisk revolusjon i Egypt, uten at det muslimske brorskap er sentral i denne, til nå er et hundretalls mennesker drept i sammenstøt med politiet i et opprør i Afrikas største by, og vi som er så heldige å ha Al-Jazeera international kan sitte og følge med på et av historiens høydepunkt. Rolige, saklige stemmer forteller om hva Mubarak gjør, hvem han utnevner, om Elbaradei, vi får intervjuer og informasjon om hva som faktisk skjer, det er live-overføring fra flere steder i byen, vi ser folk i gatene, men ingen voldshandlinger. Så slår vi på Dagsrevyen og får som hovedoppslag at det er fullstendig anarki i Egypt og plyndring i Kairos gater. Ingenting i rapportene fra Sissel Wold og Odd Karsten Tveit underbygger disse påstandene, men de rapporterer at folk er sinte, vi ser glimt av demonstranter som krever å få velge sin egen regjering. Samtidig overfører Al-Jazeera direkte en tale av Elbaradei fra torvet Tahrir midt i Kairo der han har sluttet seg til demonstrantene og snakker til dem. Det er svært få politiske kommentatorer i disse sendingene, men vi hører og ser ofte hva f.eks. Hilary Clinton sier.

Så fokuserer Dagsrevyen på at alle feriereiser til Kairo er kansellert og folk hentes hjem. Det kommer flere intervjuer med folk på flyplasse r som er skuffet og lei seg og redde for hva som foregår. Det innslaget er nesten like langt som innslaget fra Kairo. Der historien forandres.

Det minner meg om da jeg reiste for Lørdagsbarnetimen til Buenos Aires i 1998, for å besøke to prosjekter for gatebarn som vi hadde gitt penger til. Jeg gledet meg til å intervjue argentinske barn og fortelle norske barn hvordan de levde. Istedet ble jeg bedt om å finne norske barn som bodde i Buenos Aires, og intervjue dem, la dem fortelle hvordan DE hadde det. Ambassadebarn. Søkkrike overklassebarn. Beskyttede bak fem meter høye palisander(?)vegger i byens mest fasjonable strøk, nord i byen, langt fra de ungene vi egentlig skulle besøke. Disse norske barna var overbeskyttede og isolerte fra verden omkring, ble kjørt til og fra skolen og aktiviteter som seiling, og ridning på haciendaen til fars venn. De bodde i hus med fire bad og 10 soverom eller hva det var. De var som barn flest, ville gjerne leke med andre barn og følte seg ensomme hjemme med sin svarte dadda mens far var på jobb og mor var til manikyr, på treningsstudio eller shoppet med venninner.

De barna vi egentlig skulle besøke hadde heller ikke mor og far hjemme, begge måtte jobbe. Så det handlet om å etablere fritidsklubber og nyttige aktiviteter for barna, så de ikke skulle havne på gaten men bli i stand til å lære et yrke og forsørge seg selv. Men det var ikke så interessant for norske lyttere, fikk jeg høre. De er bare interesserte i hvordan det er å være norsk i utlandet.