På flukt niende april
På denne dagen for 74 år siden var mine besteforeldre på
flukt med sin datter på 15 år, min mor. De var blant mange de dagene som fulgte,
til fots, på lasteplaner og med annen haik nordover fra Oslo. Også vår
daværende konge, Haakon 7., han med «Alt for Norge» første gang, flyktet. Han
kom seg trygt til England og ble der til okkupasjonsmakten var ute av landet
vårt igjen fem år senere.
Mine besteforeldre havnet i Hakadal. Gode venner ga dem
husly. Alle hjalp hverandre. Mange hjalp også de som var i virkelig livsfare
over grensen til Sverige. Mine besteforeldre hadde grunn til å være redde. De
var begge sosialister, aktive i fagbevegelsen og under hele okkupasjonen med i
motstandsbevegelsen, med tilgang til radio, trykking og spredning av
løpesedler. De hjalp også med å skjule ei lita jødisk jente. Jeg vet ikke helt
hva som skjedde med henne. En av min bestemors brødre var kommunist, en annen
var medlem av NS og truet hele familien med å angi dem.
Min mor gikk på Nissen Pikeskole, først middelskolen, senere
gymnasiet. Men hun fikk ikke vært russ. Det var strengt forbudt. Røde luer og
flagg. Lalla Carlsen sang «Norge i rødt, hvitt og blått», fra Nationaltheatrets
scene 17. mai 1945, i fotsid hvit kjole og med en 17.maisløyfe som rakk til
gulvet. Selve frigjøringssymbolet. Moren min fortalte meg om de elleville
frigjøringsdagene. Men hun har ikke fortalt så mye om de fem tunge årene,
hennes ungdomstid.
Mange flykter fra tilsvarende og verre tilstander i sine
hjemland for tiden, Syria, Libya, Afghanistan, krigssoner som våre våpen har
vært med på å skape. Likevel strammes asylpolitikken vår ytterligere. Vi fyller
ikke engang flyktningekvoten FN har pålagt oss. Barn sendes tilbake til fattigdom
og krig. Selv om snille folk gjerne vil beholde dem her.
Mange nordmenn er også på flukt nå. Vi kaller oss klimaflyktninger,
fordi det er så kaldt i vårt land. Mange har råd til å reise nær sagt hvor de
vil, danner kolonier med egne skoler, butikker, kirker og helsesentre. Våre
ungdommer kan være russ overalt. Det er jo flott at det går an. I land med over
30 prosent arbeidsløse tar befolkningen oss imot med høflighet og vennlighet,
lett forvirret over de underlige skikkene vi fører med oss, glade for det
økonomiske bidraget turismen gir til deres land. Selv om de blir invadert.
Igjen. Av nordeuropeere.
Lillibeth Lunde
Norsk klimaflyktning
