Lørdagsmagi i januar

"Det blør, mamma! Det gjør vondt!"

Han står der og rugger på den løse tanna og får blod på fingrene.

Mammaen finner fram papirlommetørkle. Hun sier han bør la tanna være til de er hjemme. Bussen kommer straks. Det er veldig vanskelig å la en løs tann være. Selv om det gjør litt vondt. Og plutselig  fyker tanna ut i lufta, rett foran den gamle damen som sitter på benken. Hun hjelper til å lete. 

"Der?" Nei, det var en liten stein. Det er vanskelig å se noe på den våte, ruglete asfalten med grus på. Mammaen prøver med lommelykta på mobilen, men det er bare småstein å se innimellom snusposer, tyggis og annet rusk. "Æsj, dette var ekkelt," sier mammaen. "Jeg er sikker på tannfeen har sett dette og forstår at vi ikke klarer å finne tanna. Hun kommer nok med penger likevel." 

"Jeg reiser meg, så er det lettere å lete." Den gamle damen samler sammen posene sine. Og idet hun løfter høyre hånd ... "Se!" Midt på tommelen hennes ligger en bitteliten melketann med blod i den ene enden.

Mammaen kommer med et rent papirlommetørkle og gutten plukker forsiktig tannen fra damens tommelfinger og legger den i papirlommetørkleet. Det hele puttes i mammaens håndveske. Må passes godt på så tannen kan puttes i et vannglass til tannfeen når de er hjemme. Og der kommer bussen.

"Nå kan jeg vel spise den sjokoladen når jeg kommer hjem!" Det er klart. Nå skal det bli lørdagskveld. "Dette er den beste lørdagen! Både lørdagsgodt, kino, godteri på kinoen og hele TO sjokolader! Ja ikke så store da, men likevel! Og enda får jeg penger av tannfeen etterpå!" 

Den gamle damen gledes over guttens frydefulle stemme og tindrende øyne og sier at det var nok magi, dette her. Tannfeen så sikkert hva som hendte og la den tanna oppå tommelfingeren hennes slik at han kunne få den med seg hjem. "For magi finnes!"

Gutt og dame veksler megetsigende blikk og nikk. Gutten vinker begeistret til damen da han går av bussen med mammaen sin. Mammaen takker. Damen har fått litt varme i hjertet på en ellers svært trist og grå lørdagskveld. Magi finnes.

 En facebookvenn, Svein Grødaland, har lagt følgende innlegg på sin profil:

"Invitert til Sarons dal

For dei som ikkje veit det, Sarons dal er senteret for misjonering i andre land. Dette gjer dei ved å bruka lokale krefter og materiell. Dette fungerer, og det er snakk om fleire titals tusen som vert omvende kvart år.

Eg vart invitert til å vera med til denne staden, eit par timar kjøretid frå min privatadresse.

Første inntrykk: Mykje folk, spesielt familiar med born. Eit velsmurt apparat som ser ut til å halda høg kvalitet.

Me fekk med oss to møte. Først eit møte for born. Eit fantastisk tablå, eller, skal eg seia ei dramatisering av menneskeleg hjelpeløyse sett opp mot ein allmektig Jesus. Det vil seia, glimtet inn i Bibelen handla om Jesus i Getsemane skjærtorsdag kveld. Han veit kva som skal skje, og har ikkje lyst. Menneskeleg nok, og i samsvar med Boka. Det pussige er at det er akkurat den biten det vart lagt vekt på, at heller ikkje me alltid har lyst til å gjera et Gud vil.

Eg ville heller brukt kontrasten mellom den hjelpelause suppa av tiltak menneske kan varta opp med, sett opp mot ein allmektig gud. Det poenget vart skusla vekk. Deler av tablået handla om ein konge som hadde blitt sjuk etter å ha sove med kongekrona på heile natta.

Eg har mine teologiske instinkt intakt.

Så var det seminar. Thor frå Farmen preika. Interessant perspektiv med tre fordeler med å vera kristen, sett opp mot tre ulemper. Dei siste vart plukka ned og plassert.

Men først eit par reklamesnuttar om eige arbeid pluss for eit kristeleg forlag. Deretter lovsangen, der det vert venta at folk står og svaiar med kroppen og hendene.

Eg sat, nokså langt bak i salen. Det er forresten litt dumt dersom ein vil vera anonym i ei pinseforsamling. Den bakerste benken er reservert tilfeldige gjester som lurer på kva dette er for noko. Den benken fungerer bortimot som eit sakrament.

Seminaret vart avslutta med at me vart oppfordra til å bruka nokre minutt til samtale med den som sat ved sida vår.

Oisann. Ein skal ikkje driva hykleri, aller minst i ei kristen forsamling. Me utveksla våre respektive posisjonar i forhold til trua. Det var ein distinkt skilnad mellom oss. Ho ville be for meg før me gjekk kvar til sitt. Kattepine? Nei. I grunnen ikkje. Eg kjende på at premissene for hennar bøn vart feil for meg, så eg takka nei.Eg fekk takk fordi eg var ærlig, sa det som det var.

Dette var mitt første møte med Sarons Dal. Det var interessant å sjå og oppleva. Eg er glad for invitasjonen.

Deira opplegg er ikkje mi greie. Mi til nærming til trua går ikkje via store bokstavar og appellar. Mi dør inn går gjennom undring, -O store Gud når eg i undring anar.....

Min Gud er ikkje ein Aladdins lampe, som eg kan gni på når noko står på. For meg vert det fort blasfemisk.

Sarons Dal står i ein breid tradisjon i lag med mange av bedehusa og frimenighetene våre. Det meste var gjenkjennbart slik eg har oppfatta moderne lutherske bedehus fungerer.

Eg har eit gammalt minne om ei høgmesse i Irland. Der kjende eg meg heime. Der var det rom for mine verdiar. Der er ingen apellar til tru. Der er ro og tid til undring over det store mysteriet både Livet og Trua er. Der var rom for undring." Og jeg la på følgende kommentar:

Det som alltid forundrer meg i slike miljøer er behovet for fullstendig underkastelse. Minner om politiske ideologier som fanger folk på samme måte, med en Stor Leder som skal ta seg av alt. Som beruses av egen makt og undertrykker og utnytter folk.

Er det kanskje slik at mennesket svært sjelden utvikler en helt selvstendig, individuell identitet? Og at mennesket, som et flokkdyr, stoler mer på tryggheten i flokken enn sin egen evne til å tenke og gjøre gode vurderinger?

Undring, ja ...

"Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem" skrev Henrik Wergeland. Kanskje fordi kunnskap og klokskap er så lite verdsatt. Derfor fungerer ikke demokratiet etter hensikten heller. Folk lar seg lure av billig retorikk og velger politikere som bruker de mest svulstige frasene. Patos trumfer fullstendig etos og logos, altså appellen til følelsene vinner over troverdighet og fakta. Så i den grad folk i det hele att gidder å bry seg og bruke stemmeretten ender vi med de mest "smarte" upålitelige politiske lederne. Og folket jubler, til de får føle konsekvensene for deres eget liv. Og da hopper de på de flyktige løftene til neste pratmaker. Nettopp slik vi sist endte med en statsminister fullstendig uten ryggrad, som underkaster seg de store økonomiske kreftene i E U og U S A. Ganske likt den misjonerende kraften du beskriver her. Det er ganske mange penger i omløp i de miljøene også.

 Jeg blir visst aldri ferdig med NRK, og at det skulle ende sånn der. Underbevisstheten jobber med drømmene mine. På morgensiden i natt var jeg i Huset og lette etter det gamle kontoret mitt, vel vitende om at det var blitt tømt og veggene revet, det hele gjort om til kontorlandskap slik det var i tiden før jeg sluttet (faktisk en sterkt medvirkende grunn til at jeg sluttet), lette etter gjenstander, bånd og annet som jeg ville ta vare på, fant ikke noe, fant ikke fram, Det var plutselig Julaften, men det regnet voldsomt ute, og det hastet, veldig mange av mine kjære gamle kolleger var der i samme ærend som meg, lettere fortvilet over alt som var rasert, og det var kaos overalt. Særlig alle mine gode venner og arbeidskamerater i teknikken. Vi måtte skynde oss før vi ble kastet ut og Huset ble helt stengt og kondemnert. Noen av heisene sto allerede, og noen trappeoppganger var blitt avstengt. Omveiene for å komme fram var mange, og jeg gikk meg vill. Jeg fant ikke noe av det jeg lette etter, alt bare fadet vekk foran meg.

Dette avspeiler nok alle mine tanker omkring det fryktelig triste faktum at hele NRK, tomten med alle bygninger på Marienlyst er solgt, at dette kulturminnet og alt det unike utstyret ikke blir verdsatt og tatt vare på. I beste fall beholdes selve radiohusets fasade, men innmaten er allerede endret. Akkurat slik det ble gjort med de erværdige bygningene på Karl Johans gate, med restaurant Blom, Victoria kino m. m. Vandalene overtar og vil bare rive og bygge noe annet, slik at penger kan tjenes fort, særlig av entreprenører og eiendomsspekulanter. Utstyret blir fotografert og overført til et digitalt museum. Noen ildsjeler har forhåpentligvis sikret seg enkelte ting, som avspillere, miksebord og redigeringsutstyr ellers, slik at ettertiden har mulighet til å se gjenstandene i virkeligheten, og få forklart hvordan de ble brukt. Barn i dag vet ikke  hva en lydbåndopptaker eller et vanlig TV-kamera er, de kjenner bare mobiltelefonen. De vet heller ikke hva en vanlig telefon er. Eller brev, telegrammer, dagbøker. Nylig var jeg på museet til Polarskipet "Fram", som faktisk ble bygget rundt selve skipet da det ble dratt uhyre forsiktig på land på Bygdøynes i 1935. Der er det nå restaurert og tilgjengelig for besøkende, og særlig barn (min sønnesønn på 7) synes det er utrolig spennende å gå rundt inne i det, se kjøkken og spisesal, sovelugarene, maskinrommet, grisebingen og andre forrådskamre, våpenskapene, selskinnene, i det hele tatt alt som ble seilt rundt hele jorden på Nansens, Sverdrups og ikke  minst Roald Amundsens store ekspedisjoner. Sånn blir det når velstående idealister tar ansvaret for slike kulturminner, og ikke overlater til markedsliberalister og nyrike japper å tyne mest mulig profitt ut av det.

Akkurat slik som det ser ut til på gå med Ullevål sykehus. 

Det siste er enda verre. For er det noe vi trenger så er det nettopp Ullevål sykehus med sine store arealer for videre utbygging og forbedring av landets viktigste sykehus, med alle sine spesialavdelinger. Men så lenge pengemakta rår dør både idealismen, kulturforståelsen og vår historiske arv, og vår kulturelle arv blir omsatt i flyktig valuta og knust.

 Off, jeg har begynt med disse drømmene igjen om alt jeg ikke klarer å ordne opp i. På morgensiden i dag skulle jeg ha muntlig høring med avgangselever i VG3, og det var ikke mulig å konsentrere seg om hva eleven sa pga stadige forstyrrelser og støy fra andre, som ikke lot seg irettesette. Tida gikk og det var kaos, jeg måtte bare pakke sammen og gå, sa til eleven at vi fikk ta det på tomannshånd senere.
Men det var heller ikke så lett, det var stengte veier og omkjøringer overalt, bilen knelte til slutt, og så skulle jeg ta et tog i stedet, som gikk før tida ... når jeg våkner av en sånn drøm er den så levende i meg at jeg fortsetter å stresse en stund før det går opp for meg at jeg ikke trenger det ... kommer selvsagt av at det er så mange uløste problemer rundt meg, og jeg vet aldri hva som kreves av meg i neste øyeblikk.

 En sånn typisk januardag som i dag, mens jeg legger vedbriketter i peisovnen, kommer jeg på favorittstedet mitt i barndommen, om vinteren når jeg kom hjem fra skolen: Sammenkrøpet i den store ørelappstolen (type 60-talls med skråstilte, dreide og kona bein av teak og ruglete møbelstoff, en løs nakkepute hengende over stolryggen) midt imot og ganske tett inntil kaminen. Med en bok og en kopp te eller sitrontoddy. Vi (mamma) fyrte med koks den gangen. Våte ullvotter og ullsokker lå alltid til tørk oppå den. Ikke tale om å gå ut for å "leke" når jeg endelig var kommet inn i varmen. Har alltid vært en frysapinn.

Savner både kaminen, stolen - og mamma. Enda så gammel jeg er.

Dette er en moderne kopi av den stolen.

 Av og til kommer fb opp med et  gullegg fra tidligere statuser. Klare øyeblikk med interessante refleksjoner. Dette er et slikt, etter en hyggelig mimreseanse på Litteraturhuset:

Lillibeth Lunde

20nS. septSemobhser n2018dtr  · 

Delt med Offentlig

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv.

Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

 Nakenfrykt

Da jeg var liten elsket jeg å leke med papirdukker. Sånne som man kunne klippe ut av kartong, med en stor garderobe til, som også kunne klippes ut, da med små klaffer på skuldrene og rundt armer og bein, slik at de kunne festes til de flate papirdukkene. Jeg hadde mange, mest filmstjerneaktige kvinner, men også en og annen mann og et og annet barn, også babyer. Jeg tegnet selv flere antrekk til dem, av alle slag, også badedrakter og bikinier. Men det som irriterte meg grenseløst var at selve dukken alltid var påtrykket enten heldekkende badedrakt eller undertøy, gjerne hele korsetter, til og med babydukkene hadde bleie(!), tøybleie med sikkerhetsnåler (!), og for meg ble det tullete å leke at de skulle bade eller dusje med klærne på, og etter hvert skjønte jeg også at det er flere situasjoner i dagliglivet der folk faktisk er nakne. Så jeg prøvde å lage "nakentorsoer" til dem.
Det var to problemer med det: Det ene var at fargeskrinet mitt ikke hadde noen "hudfarge", så det ble oransje eller rosa ... (ja det fantes n****varianter også, men fargen var like vanskelig å gjenskape selv), det andre problemet var at jeg visste ikke helt hvordan menn/gutter så ut i naken tilstand. Den klumpen de hadde på trusa eller badebuksa, hvordan så den egentlig ut inni? Jeg hadde aldri sett pappaen min naken, for det første var han så sjelden hjemme (sjømann), for det andre var han ganske sjenert ...
Nå snakker jeg om 1960-tallet. På 1970-tallet ble jeg nestenhippie og naturist og fant det ut, siden har jeg vært naken i alle bade/sole-situasjoner der det er mulig. Og jeg trodde faktisk at det ikke bare var jeg som var kommet over denne kjønns-redselen. Det er fullstendig galskap at barn ikke skal kunne se sine foreldre nakne i dusjen eller i andre naturlige situasjoner. Foreldrenes sexliv er selvsagt privat, men jeg tror ikke noe barn noen sinne har tatt skade av å "ferske" foreldrene sine i en pikant situasjon. Dette er de voksnes psykiske problem som de må ta tak i for seg selv, og ikke overføre sin kroppsfrykt til barna. For ikke å snakke om seksualitetsfrykt, som har ødelagt så mye for så mange. Også meg.
Hvor mange av oss er født med tekstiler på kroppen?