Vann - eller «Min do-kamp»
«Nyt hemningsløst at du kan drikke godt, kaldt vann rett fra springen!» En hyggelig velkomsthilsen fra en norsk facebookvenn da jeg hadde meldt at jeg var i Norge på påskeferie. Jeg svarte «Det gjør jeg. Men det er jamen det eneste som er bedre her enn der.» Flåsete selvsagt, men jeg mener det til en viss grad. Drikkevann kjøper man der i digre plastdunker på super'n og bærer hjem. Vannet i springen er kun egnet til vaskevann. Og det er også dyrt. På Gran Canaria er det 65 år siden sist det regnet så lite som denne vinteren. Men golfbanene er grønne.
«Lang og tørr som sommer'n nittensyvogførr» var et uttrykk jeg hørte ofte i barndomshjemmet. Der hadde vi utedo og kaldt vann i springen, i den ærverdige sveitservillaen min bestefar kjøpte da jeg var seks år gammel. Med svalgang i både første og annen etasje forbi en bodrekke fram til doen, med krok på døra, avispapir til å tørke seg med og ukebladbilde av kong Haakon på veggen. Midtvinters grudde jeg meg veldig for å gå på do. Jeg fikk lov å tisse på utslagsvasken inne. Men når jeg til slutt måtte, ble jeg sittende lenge. Hvis leieboerne i annen etage måtte samtidig, hørte jeg sildring og klask-klask over hodet på meg, og kunne titte ned i hullet og se etterladenskapene deise ned fra skråplanet bak meg og ned i den store felleskummen.
Alle mine venner i de gamle villaene med små eplehager hadde det sånn.
I en krok inne hadde vi vaskevannsfat, og to vaskekluter og håndklær hver, «oventil» og «nedentil». En gang i uka tok moren min oss med på småbyens kommunale bad for å ta «karbad» - det dyreste alternativet – for da kunne vi dusje i tillegg, etter oppbløtingen. I løpet av noen år fikk vi råd til å koples til kloakken og installere bittesmå baderom med WC og vask med hånddusj. Og varmtvannsbereder.
Denne noe udelikate beretning er ment for å gi et perspektiv på vårt primærbehov for gode sanitære løsninger. Det er bare en generasjon eller to siden de aller fleste (dvs. arbeiderklassen) her i landet hadde samme sanitære forhold som fattigfolk i størstedelen av verden har i dag.
Når jeg leser om alle vannprivatiseringsprosjektene i verden blir jeg så sint at jeg kunne fly i flint. Men det hjelper jo ingenting. Derfor skriver jeg heller om hvor livsnødvendig rennende vann er for menneskene.
Lillibeth Lunde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar