Alt var ikke bedre før
«Hva må skje med skolen for at
elevene lærer noe særlig av det de skal utfra skolens målsetting?»
spør pensjonert lektor Asbjørn Geithus i Klassekampen mandag 06.
august. Jeg har undervist i videregående skole i 12 år etter 26 år
i NRK, her er det jeg tenker:
Vi kan ikke gå baklengs inn i
framtida. Lærerne må slutte å sutre. Alt var ikke bedre før.
Elevene satt stille og fulgte med, eller lot som, og læreren hadde
kontroll. Men lærte de noe? De
svarte kanskje «riktig» på alle spørsmål, men hadde lærdommen
noen relevans for deres egne liv, interesser og ønsker for framtida?
Var det kunnskap de tenkte over og satte i sammenheng?
Jeg
svarer nei, med meg selv som referanse. Jeg var skoleflink og
prektig, rakte opp hånda, svarte riktig og fikk gode karakterer helt
ut gymnaset, men ikke gode nok til å studere medisin som var planen,
så jeg begynte på Blindern og tok fag etter fag, med middelmådige
karakterer, elendige studievaner og svært få forutsetninger for å
kunne vurdere og implementere alt jeg leste slik at det ble mening i
det. I dag kan jeg ganske mye om mange ting, det meste har jeg lært
i livet etter skolen.
De som derimot
var uoppmerksomme, leste andre bøker under pulten, fulgte med i
aviser om hva som rørte seg i samfunnet, og gjerne forstyrret
undervisningen ved å stille impertinente spørsmål, hadde nok mer
utbytte av skoletida.
Mine egne barn
som nå er voksne sier også at det de lærte på skolen, spesielt
ungdomsskolen, så å si var lik null. På barneskolen lærte de
grunnleggende ferdigheter, men når de behersket dem var det smått
med utfordringer videre. Det de kan har de lært på egen hånd, bl a
ved utstrakt bruk av Internet.
Her er en av
nøklene. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn den lille biten
som står i lærebøkene. Det finnes mange, varierte og gode
lærebøker, ja, men det finnes mye mer kunnskap, uendelige aspekter
ved den. «Ikke læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge»
sa Ibsen. Der er lærernes utfordring i dag. Hjelpe elevene å øve
opp kritisk evne, vurdere all kunnskapen de har tilgang til. Det er
ikke noe mål at alle svarer likt på en prøve, selv ikke i
matematikk. Det er mange veier fram til riktig svar. Og i humaniora
finnes ingen fasit.
Jeg er en
hengiven Facebookbruker. Takket være diversiteten i vennelista får
jeg masse informasjon som jeg ellers neppe hadde fått. Noe sprer jeg
videre, det meste sjekker jeg, og som oftest vil jeg vite mer.
Og jeg bruker
Facebook i undervisningen. Lager egne grupper for klasser og fag, der
vi kommuniserer, jeg legger ut diskusjonsoppgaver og elevene svarer.
Det fungerer fabelaktig. De mulighetene fins også på
læringsplattformene som de videregående skolene er pålagt å
bruke, mye mer tungrodde, og elevene logger seg ikke inn hver dag.
Men på Facebook er de. Jeg velger å møte dem der også.
Jeg har så å
si ikke disiplinærproblemer, elevene irettesetter gjerne hverandre
hvis noen forstyrrer. De vil ha med seg det jeg sier, for de skjønner
det kan være viktig. De reflekterer og stiller spørsmål. Og lærer.
Masse. Har mye mer peiling på verden enn jeg hadde da jeg var ung.
Ved
forsentkomming og fravær bør de oppleve at de har gått glipp av
noe. Den læreren som har kontroll ved bruk av anmerkninger oppnår
kanskje ro i timene, men skaper lydige øyentjenere, ikke
kunnskapsugne, våkne ungdommer med god ballast for framtida.
Lillibeth Lunde
Norsklærer i
videregående skole og voksenopplæring
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar