Leve
til jeg dør
Sist søndag var det ti år siden moren
min døde. Etter en lang og vond sykdomsperiode. I minst femten år
hadde Alzheimeren utviklet seg, langsomt og ubønnhørlig. Vi omkring
skjønte det ikke før det hadde gått ganske langt. Ordene hennes
ble borte litt etter litt. Hun lo av seg selv et år, så ble hun
sint et år, så gråt hun et år, så ble hun stille.
Denne grusomme, snikende og dødelige
sykdommen finnes det ennå ingen effektive medisiner mor. Først nå
forskes det ordentlig på dette. Vi får stadig nye tips om hvordan
unngå eller i alle fall utsette utviklingen av demens: Trene tre
dager i uka fra man er 40, drikke kaffe, ta B-vitaminer og
E-vitaminer, en vaksine kanskje, små drypp av håp for den som kan
tenkes å være eller kjenne noen som er genetisk disponert for
sykdommen. Test deg selv. Musikkterapi, kognitiv terapi,
husketeknikker, alt vel og bra for enhver som blir eldre. Men om det
spiller noen rolle for utviklingen av denne sykdommen vet vi ikke.
Det er forsket mye på
hjerte-kar-sykdommer, transplantasjonskirurgi og kreft, med gode,
konkrete resultater. Mange mennesker har fått forlenget og forbedret
sine liv på grunn av dette. Gjerne relativt unge folk, som har mye
ugjort i livet. Men senile gamlinger ... å bruke penger på dem har
ikke vært bryet verd før nå, når eldrebølgen kommer, og
legemiddelindustrien ser penger i det.
I vikingtida var man gammel ved 40 år.
De mange falne i strid hjalp på den statistikken, men også pest og
andre sykdommer, som nå ikke lenger er dødelige fordi det finnes
medisiner mot dem. Nå blir vi rett og slett for gamle. Når kroppen
forfaller leter vi etter oppskriften på evig ungdom, enten det
handler om kosmetisk kirurgi, fanatisk kosthold eller supertrening.
Jeg blir trist når jeg ser meg i speilet i prøverommet i
klesbutikken, mye avsløres der, det er ikke lett å akseptere
aldringen. Det er så fryktelig mye mer igjen å gjøre, jeg har ikke
tid til å bli gammel. All kunnskap og erfaring jeg har tilegnet meg
skal brukes til noe.
Jeg er livredd for Alzheimeren. Sa noen
«eldes med verdighet»? Hva betyr det? Å sitte rolig og avfinne seg
med at alle tog er gått, alle porter stengt, alle muligheter for
videre utforsking av verden borte? Jeg aksepterer det ikke. Jeg vil
leve til jeg dør, rett og slett. Og ikke svinne hen, litt etter
litt.
Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar