Fra Madrid til Wall Street

Her er teksten til "I dag" spalten på baksiden av Klassekampen fredag 21.10.2011:

Hva gjør man en lørdag ettermiddag på Gran Canaria? Ligger på stranda? Tar en øl eller fem? En café con leche i skyggen av en parasoll? Eller en drink MED parasoll, på bassengkanten?

Mange gjør sånt. Alle turistene, selvsagt. Turismen er øyenes viktigste næringsvei, en sårbar monokultur, derfor står folk på i alle butikker, hoteller, barer, restauranter, busser og taxier, helg som hverdag. Arbeidsledigheten er skyhøy og en jobb innen turistnæringen er det mest lukrative man kan få. Noen abuelos har fri og tar med barnebarna på stranda. Hele lørdagen.

Men når lørdagen heter 15. oktober går det an å gjøre noe helt annet. Dra inn til Las Palmas og gå i demo sammen med Los indignados. En grasrotbevegelse som startet 15. mai på plassen foran Puerta del Sol i Madrid. Studenter og pensjonister, arbeidsløse og de som såvidt greier seg med enkeltmannsbedrifter og korttidsjobber. Nå er det nok. De vil ikke betale for finansakrobatenes krumspring. No dejamos a los baqueros gobernar el mundo. De vil ikke lenger tillate at de store selskapene og bankene hjelper hverandre ut av knipa og beriker seg selv. De er lei av all korrupsjonen. De vil ikke flyte videre med strømmen som døde fisker og la kapitalen holde på. Solo los peces muertos siguen la corriente. Det er gratis å tenke, selv om det er normalt å la være. ¿Piensas, o eres normal? Jeg tenker, altså bråker jeg. Pienso, luego molesto. For når de politiske og økonomiske elitene samarbeider slik de gjør, er det ikke demokrati. Lo llaman democracia, no lo es. Når de som er nederst rører på seg, faller de som er på toppen. Si los de abajo se mueven, los de arriba se caen.

Disse parolene, og mange flere, var å se i Las Palmas gater lørdag 15. oktober. Og tilsvarende i 80 spanske byer, dessuten i 951 byer i Europa, USA, Latin-Amerika, Asia og Australia. De fleste steder gikk det rolig for seg. Vi går langsomt, for vi skal gå langt. Vamos lentos, porque vamos lejos. Vi lever midt i en langsom revolusjon. Et virkelig folkeopprør. Som den arabiske våren. Uten politiske eller religiøse kuppmakere. Indignasjonen fra Puerta del Sol smitter til resten av planeten. Med dette kan vi se slutten på kapitalismen. El mundo puede cambiar, pero no va a cambiar solo. Verden kan forandres, men den forandres ikke av seg selv. Innta gata! ¡Toma la calle!

Dvaskrevyen - Navlerevyen - midt i verden!

Navlerevyen 30.01.2011.

Vi er en nasjon av selvgode, selvopptatte nytere. Jeg er flau over å være norsk. Det pågår en fredelig, demokratisk revolusjon i Egypt, uten at det muslimske brorskap er sentral i denne, til nå er et hundretalls mennesker drept i sammenstøt med politiet i et opprør i Afrikas største by, og vi som er så heldige å ha Al-Jazeera international kan sitte og følge med på et av historiens høydepunkt. Rolige, saklige stemmer forteller om hva Mubarak gjør, hvem han utnevner, om Elbaradei, vi får intervjuer og informasjon om hva som faktisk skjer, det er live-overføring fra flere steder i byen, vi ser folk i gatene, men ingen voldshandlinger. Så slår vi på Dagsrevyen og får som hovedoppslag at det er fullstendig anarki i Egypt og plyndring i Kairos gater. Ingenting i rapportene fra Sissel Wold og Odd Karsten Tveit underbygger disse påstandene, men de rapporterer at folk er sinte, vi ser glimt av demonstranter som krever å få velge sin egen regjering. Samtidig overfører Al-Jazeera direkte en tale av Elbaradei fra torvet Tahrir midt i Kairo der han har sluttet seg til demonstrantene og snakker til dem. Det er svært få politiske kommentatorer i disse sendingene, men vi hører og ser ofte hva f.eks. Hilary Clinton sier.

Så fokuserer Dagsrevyen på at alle feriereiser til Kairo er kansellert og folk hentes hjem. Det kommer flere intervjuer med folk på flyplasse r som er skuffet og lei seg og redde for hva som foregår. Det innslaget er nesten like langt som innslaget fra Kairo. Der historien forandres.

Det minner meg om da jeg reiste for Lørdagsbarnetimen til Buenos Aires i 1998, for å besøke to prosjekter for gatebarn som vi hadde gitt penger til. Jeg gledet meg til å intervjue argentinske barn og fortelle norske barn hvordan de levde. Istedet ble jeg bedt om å finne norske barn som bodde i Buenos Aires, og intervjue dem, la dem fortelle hvordan DE hadde det. Ambassadebarn. Søkkrike overklassebarn. Beskyttede bak fem meter høye palisander(?)vegger i byens mest fasjonable strøk, nord i byen, langt fra de ungene vi egentlig skulle besøke. Disse norske barna var overbeskyttede og isolerte fra verden omkring, ble kjørt til og fra skolen og aktiviteter som seiling, og ridning på haciendaen til fars venn. De bodde i hus med fire bad og 10 soverom eller hva det var. De var som barn flest, ville gjerne leke med andre barn og følte seg ensomme hjemme med sin svarte dadda mens far var på jobb og mor var til manikyr, på treningsstudio eller shoppet med venninner.

De barna vi egentlig skulle besøke hadde heller ikke mor og far hjemme, begge måtte jobbe. Så det handlet om å etablere fritidsklubber og nyttige aktiviteter for barna, så de ikke skulle havne på gaten men bli i stand til å lære et yrke og forsørge seg selv. Men det var ikke så interessant for norske lyttere, fikk jeg høre. De er bare interesserte i hvordan det er å være norsk i utlandet.

Hvorfor er lærere så redde for Internet?

Ikke bare lærere. Jeg har ofte hørt folk si sånne ting som "Uff, på facebook er det jo bare søppel. Der kan de legge ut så mye dritt de vil".

Ja, man kan legge ut hva man vil, men det er jo du selv som velger hva du vil legge ut, hva du vil lese, hva du vil svare på, hva du vil bry deg om i det hele tatt, og hva du vil ignorere. Søppel inn, søppel ut. Gull inn, gull ut.Jeg bruker Facebook både til kommunikasjon med mange folk jeg ellers ikke ville klare å holde kontakt med, og til å støtte og promotere saker og synspunkter jeg støtter. Diskutere med andre. Dele sanger, bilder, filmsnutter, tekster, opplevelser av alle slag. Og jeg får massevis tilbake. Det beriker mitt liv, min ånd.

Det er bare folk som IKKE er på Facebook selv som sier sånt. Og de legger til: Nei, det skal jeg holde meg langt unna!

Jaja. Man kan jo flytte langt inn i villmarka eller ut på en øde øy og leve som eremitt også, hvis man vil. Men det jeg ikke kan begripe er hvorfor nettopp LÆRERE er en gruppe mennesker som i stor grad ønsker å stenge informasjonssamfunnet ute, og ganske særlig blokkere det for elevene. Det klarer de jo ikke likevel. Elevene er der. Og da er det min mening at lærerne også bør være der. Undervisning handler mye om kommunikasjon, gjør det ikke? Og lærere skal vel helst utdanne folk for framtida, ikke for fortida-?

Av og til føler jeg meg virkelig et hestehode foran, i alle fall i forhold til jevnaldrende, men oftere føler jeg på hvor lite jeg egentlig kan, hvor mye det er å lære. Det er ikke alltid så lett, men det er jo like fantastisk hver eneste gang, å erobre et nytt felt, et nytt tankesett, en ny teknikk, et nytt verktøy! Den dagen man slutter å prøve å bli bedre, begynner man å bli dårligere, har en vis person sagt. Den dagen vi tror vi kan alt, kan vi ingenting, sier jeg.

Jeg lurer på Markin.

Det vil si jeg lurer på om rektor og jeg får med oss noen andre lærere på Ski vgs. på å kjøpe inn og bruke Markin. Håper veldig. Men TTT....

Velkommen til Lillibeths lureri!

Har jeg tenkt å lure deg? På ingen måte! Men jeg lurer på litt av hvert, og tenker ar det gjør sikkert flere enn jeg. Vi kan jo lure litt sammen her. Dessuten kan det hende du er lurere enn jeg, for jeg er ikke spesielt lur, selv om jeg av og til synes jeg finner på noe lurt. Å starte denne bloggen tror jeg er en sånn lur ting.

Virker den barnslig? Nåvel - hvorfor ikke? Jeg er gammal nok til å tåle å bli sett på som barnslig - og  være det av og til.

Jeg prøver i alle fall å holde meg så ung i hodet som mulig. Bl. a. derfor vil jeg lære meg og bruke elektroniske verktøy så mye jeg kan, og vil gjerne lære hele tiden. Kanskje er det mulig å lære bort noe av det jeg faktisk kan også, bl.a. på denne måten. Det jeg håper er at alle mine elever kan ha nytte av dette, som en ekstra kanal, et ekstra forum. Fra før bruker jeg selvsagt It's learning i undervisningen, og fra i år vil jeg også ta i bruk Facebook, utfra tanken "If you can't fight it - use it!"