En sånn typisk januardag som i dag, mens jeg legger vedbriketter i peisovnen, kommer jeg på favorittstedet mitt i barndommen, om vinteren når jeg kom hjem fra skolen: Sammenkrøpet i den store ørelappstolen (type 60-talls med skråstilte, dreide og kona bein av teak og ruglete møbelstoff, en løs nakkepute hengende over stolryggen) midt imot og ganske tett inntil kaminen. Med en bok og en kopp te eller sitrontoddy. Vi (mamma) fyrte med koks den gangen. Våte ullvotter og ullsokker lå alltid til tørk oppå den. Ikke tale om å gå ut for å "leke" når jeg endelig var kommet inn i varmen. Har alltid vært en frysapinn.

Savner både kaminen, stolen - og mamma. Enda så gammel jeg er.

Dette er en moderne kopi av den stolen.

 Av og til kommer fb opp med et  gullegg fra tidligere statuser. Klare øyeblikk med interessante refleksjoner. Dette er et slikt, etter en hyggelig mimreseanse på Litteraturhuset:

Lillibeth Lunde

20nS. septSemobhser n2018dtr  · 

Delt med Offentlig

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv.

Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

 Nakenfrykt

Da jeg var liten elsket jeg å leke med papirdukker. Sånne som man kunne klippe ut av kartong, med en stor garderobe til, som også kunne klippes ut, da med små klaffer på skuldrene og rundt armer og bein, slik at de kunne festes til de flate papirdukkene. Jeg hadde mange, mest filmstjerneaktige kvinner, men også en og annen mann og et og annet barn, også babyer. Jeg tegnet selv flere antrekk til dem, av alle slag, også badedrakter og bikinier. Men det som irriterte meg grenseløst var at selve dukken alltid var påtrykket enten heldekkende badedrakt eller undertøy, gjerne hele korsetter, til og med babydukkene hadde bleie(!), tøybleie med sikkerhetsnåler (!), og for meg ble det tullete å leke at de skulle bade eller dusje med klærne på, og etter hvert skjønte jeg også at det er flere situasjoner i dagliglivet der folk faktisk er nakne. Så jeg prøvde å lage "nakentorsoer" til dem.
Det var to problemer med det: Det ene var at fargeskrinet mitt ikke hadde noen "hudfarge", så det ble oransje eller rosa ... (ja det fantes n****varianter også, men fargen var like vanskelig å gjenskape selv), det andre problemet var at jeg visste ikke helt hvordan menn/gutter så ut i naken tilstand. Den klumpen de hadde på trusa eller badebuksa, hvordan så den egentlig ut inni? Jeg hadde aldri sett pappaen min naken, for det første var han så sjelden hjemme (sjømann), for det andre var han ganske sjenert ...
Nå snakker jeg om 1960-tallet. På 1970-tallet ble jeg nestenhippie og naturist og fant det ut, siden har jeg vært naken i alle bade/sole-situasjoner der det er mulig. Og jeg trodde faktisk at det ikke bare var jeg som var kommet over denne kjønns-redselen. Det er fullstendig galskap at barn ikke skal kunne se sine foreldre nakne i dusjen eller i andre naturlige situasjoner. Foreldrenes sexliv er selvsagt privat, men jeg tror ikke noe barn noen sinne har tatt skade av å "ferske" foreldrene sine i en pikant situasjon. Dette er de voksnes psykiske problem som de må ta tak i for seg selv, og ikke overføre sin kroppsfrykt til barna. For ikke å snakke om seksualitetsfrykt, som har ødelagt så mye for så mange. Også meg.
Hvor mange av oss er født med tekstiler på kroppen?

 70 årsjubileum på lekeplassen

På grunn av strikte avstandsregler og stengte selskapslokaler i bydelen ble 70-årslaget mitt spredt utover lekeplassen, noe som bremset den naturlige minglingen en skal ha i sånne settinger, til tross for at så å si alle tilstede var vaksinerte. Det medførte ekstra mye logistikk, flere bord og stoler, vi ville ellers alle fått plass rundt det store langbordet, under partyteltet til borettslaget, uten problemer. Men siden bursdagsbarnet selv m. fl. allerede har redusert hørsel og derfor snakker ekstra høyt ble det mulig å kommunisere likevel. Og når gjestene bidrar med taler, dikt og sanger ble det ikke en eneste stille stund. Men det ble en helt umulig oppgave for fotografen og lydmannen, en og samme person (sønn 1), som ønsket å lage en perfekt og stilfull film av hele begivenheten, noe som viste seg håpløst når ingen av gjestene/talerne brydde seg særlig om hvor mikrofon og kamera befant seg, at talelista egentlig var lagt av toastmasterarrangørkunstreriskleder (sønn 2) med en gjennomtenkt regi, som talerne selv hele tiden omrokerte, og hovedpersonen selv var mest opptatt av å være akkurat det. Her hadde vi trengt et helt crew. Multitaskingen til mine to sønner var imponerende, de to var crewet både arrangementsmessig og teknisk, maten måtte hentes i taxi (av tidligere nevnte kamera-og lydmann), fordi Foodora bare slumser slik at alt ville blitt lapskaus og ikke adskilte, lekre mezzeh hvis de skulle bringe dem (det er ikke bare store vaser som er umulig å frakte på en skikkelig måte med sykkel) og hjemmelevering med bil ikke finnes mer i denne byen, i alle fall ikke fra Habibi i Storgata, jubilanten glemte at hun hadde kjøpt inn snacks nettopp med tanke på ventetiden, folk dukket opp til ulike tider og serveringspersonalet besto av tidligere nevnte multitaskingsønner samt jubilantens søster og henne selv, samme søster hadde bakt jublieumskaker og fraktet dem med buss for tog og på T-bane og buss, frakting og oppsetting av partytelt, bord, benker og stoler og all pådekking ble utført av det samme lille familiecrewet, det hadde virkelig vært praktisk å ha folk til slikt, slik milliardærene har, og egentlig var hele evenementet fullstendig umulig å gjennomføre. Så derfor gjorde vi det.

Den gjenlevende 3/4 av "Firerbandet" gjenoppsto, 2/3 av "Roskvateatret" likeså, mine andre kreative venner gjennom livet bidro sterkt, en relativt nyfunnet bror også, en enda nyere venn i tillegg til de aller eldste vennene, pluss min eksmann, og mine sønner viste fram ennå flere av sine talenter. Verdens beste barnebarn sprang rundt, storøyd over all denne hurlumhei, og han fikk medalje. Av farmor. Idetheletatt.

Hvor var du 22.juli 2011?

Hvor var jeg 22. juli 2011?
På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.
Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.
Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i små grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted
Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...

Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.

Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.

Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.
Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.

Luksus og fattigdom side om side

Kom uheldigvis inn på et program på NRK1 om Englands største luksusbåter.

 Blir rett og slett uvel. Eksempel: Marmoren på gjestebadet var ikke hvit nok, så den byttes ut...
For mange år siden var jeg på et spanskkurs i Marbella. Bodde i leid rom hos en gammel enke som bare hadde den inntekten. Hun snakket mest om at prisen på linser var gått sånn opp. Det var hovedingrediensen i hele hennes kosthold, og siden jeg hadde halvpensjon, også mitt. Jeg hadde stramt budsjett og spiste ikke mye ute. Shoppa nesten ikke, men satte meg ofte på bussen for å se flere steder. Jeg var der helt alene og lengta egentlig hjem. Men jeg trengte å lære spansk pga en deleksamen.
Og en søndag sa hun jeg burde dra til Puerto Banús og se på de fine båtene der. Jeg gjorde det, og fikk samme reaksjon som ved å se dette programmet. Samme stil der.
Da jeg kom tilbake spurte hun meg om ikke jeg syntes det var fint der. jeg sa jeg syntes det var grusomt. Hun bare ristet på hodet.
På kurset skulle vi gi uttrykk for våre problemer og gi råd til hverandre om hvordan vi skulle løse dem (for å øve kondisjonalis og konjunktiv). Jeg ga uttrykk for at jeg hadde dårlig økonomi og at vertinnen min hadde det verre, hva burde jeg gjøre? En engelsk jente på kurset foreslo at jeg skulle kjøpe meg en svært kort og sexy kjole og sminke meg og sette meg på en av barene på kaia i Puerto Banús. Det hadde hun gjort ... ofte ...

Vonde tanker en solskinnsdag i juli ...

Det koster å gå gjennom fortiden og finne ut at den personen jeg var som ung hadde mange usympatiske sider, bl. a. skråsikkerhet om egen fortreffelighet og et ekstremt behov for selvhevdelse. Jeg er en mer ydmyk person i dag, og forstår mer.

Jeg har måttet stå inne for mine feiltrinn og ta konsekvensene av dem, også når det er unnlatelsesynder jeg har begått, mot meg selv og andre. Dem jeg måtte ha såret underveis ber jeg om tilgivelse, og med hånden på hjertet kan jeg si det ikke var meningen. Jeg slåss mot urett, også når den blir begått mot meg og mine, men noen ganger i blinde og avmakt. Og jeg har måttet tåle sykdom og motgang, Jeg sørger mest over vanskelighetene barna mine har måttet hanskes med, og hvordan jeg har sviktet der. Jeg kan i alle fall si at jeg aldri har unyttet noen. Derimot har jeg latt meg utnytte selv. Fordi jeg trodde så blindt. Mange ganger.

"Og mangen tår på min kinn har runne,

eg tenkte vetet det hadde sprunge.

Og eg har gråte så mang ein tår

som der er dagar i tusen år" ...