Lørdagsmagi i januar

"Det blør, mamma! Det gjør vondt!"

Han står der og rugger på den løse tanna og får blod på fingrene.

Mammaen finner fram papirlommetørkle. Hun sier han bør la tanna være til de er hjemme. Bussen kommer straks. Det er veldig vanskelig å la en løs tann være. Selv om det gjør litt vondt. Og plutselig  fyker tanna ut i lufta, rett foran den gamle damen som sitter på benken. Hun hjelper til å lete. 

"Der?" Nei, det var en liten stein. Det er vanskelig å se noe på den våte, ruglete asfalten med grus på. Mammaen prøver med lommelykta på mobilen, men det er bare småstein å se innimellom snusposer, tyggis og annet rusk. "Æsj, dette var ekkelt," sier mammaen. "Jeg er sikker på tannfeen har sett dette og forstår at vi ikke klarer å finne tanna. Hun kommer nok med penger likevel." 

"Jeg reiser meg, så er det lettere å lete." Den gamle damen samler sammen posene sine. Og idet hun løfter høyre hånd ... "Se!" Midt på tommelen hennes ligger en bitteliten melketann med blod i den ene enden.

Mammaen kommer med et rent papirlommetørkle og gutten plukker forsiktig tannen fra damens tommelfinger og legger den i papirlommetørkleet. Det hele puttes i mammaens håndveske. Må passes godt på så tannen kan puttes i et vannglass til tannfeen når de er hjemme. Og der kommer bussen.

"Nå kan jeg vel spise den sjokoladen når jeg kommer hjem!" Det er klart. Nå skal det bli lørdagskveld. "Dette er den beste lørdagen! Både lørdagsgodt, kino, godteri på kinoen og hele TO sjokolader! Ja ikke så store da, men likevel! Og enda får jeg penger av tannfeen etterpå!" 

Den gamle damen gledes over guttens frydefulle stemme og tindrende øyne og sier at det var nok magi, dette her. Tannfeen så sikkert hva som hendte og la den tanna oppå tommelfingeren hennes slik at han kunne få den med seg hjem. "For magi finnes!"

Gutt og dame veksler megetsigende blikk og nikk. Gutten vinker begeistret til damen da han går av bussen med mammaen sin. Mammaen takker. Damen har fått litt varme i hjertet på en ellers svært trist og grå lørdagskveld. Magi finnes.

 En facebookvenn, Svein Grødaland, har lagt følgende innlegg på sin profil:

"Invitert til Sarons dal

For dei som ikkje veit det, Sarons dal er senteret for misjonering i andre land. Dette gjer dei ved å bruka lokale krefter og materiell. Dette fungerer, og det er snakk om fleire titals tusen som vert omvende kvart år.

Eg vart invitert til å vera med til denne staden, eit par timar kjøretid frå min privatadresse.

Første inntrykk: Mykje folk, spesielt familiar med born. Eit velsmurt apparat som ser ut til å halda høg kvalitet.

Me fekk med oss to møte. Først eit møte for born. Eit fantastisk tablå, eller, skal eg seia ei dramatisering av menneskeleg hjelpeløyse sett opp mot ein allmektig Jesus. Det vil seia, glimtet inn i Bibelen handla om Jesus i Getsemane skjærtorsdag kveld. Han veit kva som skal skje, og har ikkje lyst. Menneskeleg nok, og i samsvar med Boka. Det pussige er at det er akkurat den biten det vart lagt vekt på, at heller ikkje me alltid har lyst til å gjera et Gud vil.

Eg ville heller brukt kontrasten mellom den hjelpelause suppa av tiltak menneske kan varta opp med, sett opp mot ein allmektig gud. Det poenget vart skusla vekk. Deler av tablået handla om ein konge som hadde blitt sjuk etter å ha sove med kongekrona på heile natta.

Eg har mine teologiske instinkt intakt.

Så var det seminar. Thor frå Farmen preika. Interessant perspektiv med tre fordeler med å vera kristen, sett opp mot tre ulemper. Dei siste vart plukka ned og plassert.

Men først eit par reklamesnuttar om eige arbeid pluss for eit kristeleg forlag. Deretter lovsangen, der det vert venta at folk står og svaiar med kroppen og hendene.

Eg sat, nokså langt bak i salen. Det er forresten litt dumt dersom ein vil vera anonym i ei pinseforsamling. Den bakerste benken er reservert tilfeldige gjester som lurer på kva dette er for noko. Den benken fungerer bortimot som eit sakrament.

Seminaret vart avslutta med at me vart oppfordra til å bruka nokre minutt til samtale med den som sat ved sida vår.

Oisann. Ein skal ikkje driva hykleri, aller minst i ei kristen forsamling. Me utveksla våre respektive posisjonar i forhold til trua. Det var ein distinkt skilnad mellom oss. Ho ville be for meg før me gjekk kvar til sitt. Kattepine? Nei. I grunnen ikkje. Eg kjende på at premissene for hennar bøn vart feil for meg, så eg takka nei.Eg fekk takk fordi eg var ærlig, sa det som det var.

Dette var mitt første møte med Sarons Dal. Det var interessant å sjå og oppleva. Eg er glad for invitasjonen.

Deira opplegg er ikkje mi greie. Mi til nærming til trua går ikkje via store bokstavar og appellar. Mi dør inn går gjennom undring, -O store Gud når eg i undring anar.....

Min Gud er ikkje ein Aladdins lampe, som eg kan gni på når noko står på. For meg vert det fort blasfemisk.

Sarons Dal står i ein breid tradisjon i lag med mange av bedehusa og frimenighetene våre. Det meste var gjenkjennbart slik eg har oppfatta moderne lutherske bedehus fungerer.

Eg har eit gammalt minne om ei høgmesse i Irland. Der kjende eg meg heime. Der var det rom for mine verdiar. Der er ingen apellar til tru. Der er ro og tid til undring over det store mysteriet både Livet og Trua er. Der var rom for undring." Og jeg la på følgende kommentar:

Det som alltid forundrer meg i slike miljøer er behovet for fullstendig underkastelse. Minner om politiske ideologier som fanger folk på samme måte, med en Stor Leder som skal ta seg av alt. Som beruses av egen makt og undertrykker og utnytter folk.

Er det kanskje slik at mennesket svært sjelden utvikler en helt selvstendig, individuell identitet? Og at mennesket, som et flokkdyr, stoler mer på tryggheten i flokken enn sin egen evne til å tenke og gjøre gode vurderinger?

Undring, ja ...

"Hvi skrider menneskeheten så langsomt frem" skrev Henrik Wergeland. Kanskje fordi kunnskap og klokskap er så lite verdsatt. Derfor fungerer ikke demokratiet etter hensikten heller. Folk lar seg lure av billig retorikk og velger politikere som bruker de mest svulstige frasene. Patos trumfer fullstendig etos og logos, altså appellen til følelsene vinner over troverdighet og fakta. Så i den grad folk i det hele att gidder å bry seg og bruke stemmeretten ender vi med de mest "smarte" upålitelige politiske lederne. Og folket jubler, til de får føle konsekvensene for deres eget liv. Og da hopper de på de flyktige løftene til neste pratmaker. Nettopp slik vi sist endte med en statsminister fullstendig uten ryggrad, som underkaster seg de store økonomiske kreftene i E U og U S A. Ganske likt den misjonerende kraften du beskriver her. Det er ganske mange penger i omløp i de miljøene også.

 Jeg blir visst aldri ferdig med NRK, og at det skulle ende sånn der. Underbevisstheten jobber med drømmene mine. På morgensiden i natt var jeg i Huset og lette etter det gamle kontoret mitt, vel vitende om at det var blitt tømt og veggene revet, det hele gjort om til kontorlandskap slik det var i tiden før jeg sluttet (faktisk en sterkt medvirkende grunn til at jeg sluttet), lette etter gjenstander, bånd og annet som jeg ville ta vare på, fant ikke noe, fant ikke fram, Det var plutselig Julaften, men det regnet voldsomt ute, og det hastet, veldig mange av mine kjære gamle kolleger var der i samme ærend som meg, lettere fortvilet over alt som var rasert, og det var kaos overalt. Særlig alle mine gode venner og arbeidskamerater i teknikken. Vi måtte skynde oss før vi ble kastet ut og Huset ble helt stengt og kondemnert. Noen av heisene sto allerede, og noen trappeoppganger var blitt avstengt. Omveiene for å komme fram var mange, og jeg gikk meg vill. Jeg fant ikke noe av det jeg lette etter, alt bare fadet vekk foran meg.

Dette avspeiler nok alle mine tanker omkring det fryktelig triste faktum at hele NRK, tomten med alle bygninger på Marienlyst er solgt, at dette kulturminnet og alt det unike utstyret ikke blir verdsatt og tatt vare på. I beste fall beholdes selve radiohusets fasade, men innmaten er allerede endret. Akkurat slik det ble gjort med de erværdige bygningene på Karl Johans gate, med restaurant Blom, Victoria kino m. m. Vandalene overtar og vil bare rive og bygge noe annet, slik at penger kan tjenes fort, særlig av entreprenører og eiendomsspekulanter. Utstyret blir fotografert og overført til et digitalt museum. Noen ildsjeler har forhåpentligvis sikret seg enkelte ting, som avspillere, miksebord og redigeringsutstyr ellers, slik at ettertiden har mulighet til å se gjenstandene i virkeligheten, og få forklart hvordan de ble brukt. Barn i dag vet ikke  hva en lydbåndopptaker eller et vanlig TV-kamera er, de kjenner bare mobiltelefonen. De vet heller ikke hva en vanlig telefon er. Eller brev, telegrammer, dagbøker. Nylig var jeg på museet til Polarskipet "Fram", som faktisk ble bygget rundt selve skipet da det ble dratt uhyre forsiktig på land på Bygdøynes i 1935. Der er det nå restaurert og tilgjengelig for besøkende, og særlig barn (min sønnesønn på 7) synes det er utrolig spennende å gå rundt inne i det, se kjøkken og spisesal, sovelugarene, maskinrommet, grisebingen og andre forrådskamre, våpenskapene, selskinnene, i det hele tatt alt som ble seilt rundt hele jorden på Nansens, Sverdrups og ikke  minst Roald Amundsens store ekspedisjoner. Sånn blir det når velstående idealister tar ansvaret for slike kulturminner, og ikke overlater til markedsliberalister og nyrike japper å tyne mest mulig profitt ut av det.

Akkurat slik som det ser ut til på gå med Ullevål sykehus. 

Det siste er enda verre. For er det noe vi trenger så er det nettopp Ullevål sykehus med sine store arealer for videre utbygging og forbedring av landets viktigste sykehus, med alle sine spesialavdelinger. Men så lenge pengemakta rår dør både idealismen, kulturforståelsen og vår historiske arv, og vår kulturelle arv blir omsatt i flyktig valuta og knust.

 Off, jeg har begynt med disse drømmene igjen om alt jeg ikke klarer å ordne opp i. På morgensiden i dag skulle jeg ha muntlig høring med avgangselever i VG3, og det var ikke mulig å konsentrere seg om hva eleven sa pga stadige forstyrrelser og støy fra andre, som ikke lot seg irettesette. Tida gikk og det var kaos, jeg måtte bare pakke sammen og gå, sa til eleven at vi fikk ta det på tomannshånd senere.
Men det var heller ikke så lett, det var stengte veier og omkjøringer overalt, bilen knelte til slutt, og så skulle jeg ta et tog i stedet, som gikk før tida ... når jeg våkner av en sånn drøm er den så levende i meg at jeg fortsetter å stresse en stund før det går opp for meg at jeg ikke trenger det ... kommer selvsagt av at det er så mange uløste problemer rundt meg, og jeg vet aldri hva som kreves av meg i neste øyeblikk.

 En sånn typisk januardag som i dag, mens jeg legger vedbriketter i peisovnen, kommer jeg på favorittstedet mitt i barndommen, om vinteren når jeg kom hjem fra skolen: Sammenkrøpet i den store ørelappstolen (type 60-talls med skråstilte, dreide og kona bein av teak og ruglete møbelstoff, en løs nakkepute hengende over stolryggen) midt imot og ganske tett inntil kaminen. Med en bok og en kopp te eller sitrontoddy. Vi (mamma) fyrte med koks den gangen. Våte ullvotter og ullsokker lå alltid til tørk oppå den. Ikke tale om å gå ut for å "leke" når jeg endelig var kommet inn i varmen. Har alltid vært en frysapinn.

Savner både kaminen, stolen - og mamma. Enda så gammel jeg er.

Dette er en moderne kopi av den stolen.

 Av og til kommer fb opp med et  gullegg fra tidligere statuser. Klare øyeblikk med interessante refleksjoner. Dette er et slikt, etter en hyggelig mimreseanse på Litteraturhuset:

Lillibeth Lunde

20nS. septSemobhser n2018dtr  · 

Delt med Offentlig

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv.

Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

 Nakenfrykt

Da jeg var liten elsket jeg å leke med papirdukker. Sånne som man kunne klippe ut av kartong, med en stor garderobe til, som også kunne klippes ut, da med små klaffer på skuldrene og rundt armer og bein, slik at de kunne festes til de flate papirdukkene. Jeg hadde mange, mest filmstjerneaktige kvinner, men også en og annen mann og et og annet barn, også babyer. Jeg tegnet selv flere antrekk til dem, av alle slag, også badedrakter og bikinier. Men det som irriterte meg grenseløst var at selve dukken alltid var påtrykket enten heldekkende badedrakt eller undertøy, gjerne hele korsetter, til og med babydukkene hadde bleie(!), tøybleie med sikkerhetsnåler (!), og for meg ble det tullete å leke at de skulle bade eller dusje med klærne på, og etter hvert skjønte jeg også at det er flere situasjoner i dagliglivet der folk faktisk er nakne. Så jeg prøvde å lage "nakentorsoer" til dem.
Det var to problemer med det: Det ene var at fargeskrinet mitt ikke hadde noen "hudfarge", så det ble oransje eller rosa ... (ja det fantes n****varianter også, men fargen var like vanskelig å gjenskape selv), det andre problemet var at jeg visste ikke helt hvordan menn/gutter så ut i naken tilstand. Den klumpen de hadde på trusa eller badebuksa, hvordan så den egentlig ut inni? Jeg hadde aldri sett pappaen min naken, for det første var han så sjelden hjemme (sjømann), for det andre var han ganske sjenert ...
Nå snakker jeg om 1960-tallet. På 1970-tallet ble jeg nestenhippie og naturist og fant det ut, siden har jeg vært naken i alle bade/sole-situasjoner der det er mulig. Og jeg trodde faktisk at det ikke bare var jeg som var kommet over denne kjønns-redselen. Det er fullstendig galskap at barn ikke skal kunne se sine foreldre nakne i dusjen eller i andre naturlige situasjoner. Foreldrenes sexliv er selvsagt privat, men jeg tror ikke noe barn noen sinne har tatt skade av å "ferske" foreldrene sine i en pikant situasjon. Dette er de voksnes psykiske problem som de må ta tak i for seg selv, og ikke overføre sin kroppsfrykt til barna. For ikke å snakke om seksualitetsfrykt, som har ødelagt så mye for så mange. Også meg.
Hvor mange av oss er født med tekstiler på kroppen?

 70 årsjubileum på lekeplassen

På grunn av strikte avstandsregler og stengte selskapslokaler i bydelen ble 70-årslaget mitt spredt utover lekeplassen, noe som bremset den naturlige minglingen en skal ha i sånne settinger, til tross for at så å si alle tilstede var vaksinerte. Det medførte ekstra mye logistikk, flere bord og stoler, vi ville ellers alle fått plass rundt det store langbordet, under partyteltet til borettslaget, uten problemer. Men siden bursdagsbarnet selv m. fl. allerede har redusert hørsel og derfor snakker ekstra høyt ble det mulig å kommunisere likevel. Og når gjestene bidrar med taler, dikt og sanger ble det ikke en eneste stille stund. Men det ble en helt umulig oppgave for fotografen og lydmannen, en og samme person (sønn 1), som ønsket å lage en perfekt og stilfull film av hele begivenheten, noe som viste seg håpløst når ingen av gjestene/talerne brydde seg særlig om hvor mikrofon og kamera befant seg, at talelista egentlig var lagt av toastmasterarrangørkunstreriskleder (sønn 2) med en gjennomtenkt regi, som talerne selv hele tiden omrokerte, og hovedpersonen selv var mest opptatt av å være akkurat det. Her hadde vi trengt et helt crew. Multitaskingen til mine to sønner var imponerende, de to var crewet både arrangementsmessig og teknisk, maten måtte hentes i taxi (av tidligere nevnte kamera-og lydmann), fordi Foodora bare slumser slik at alt ville blitt lapskaus og ikke adskilte, lekre mezzeh hvis de skulle bringe dem (det er ikke bare store vaser som er umulig å frakte på en skikkelig måte med sykkel) og hjemmelevering med bil ikke finnes mer i denne byen, i alle fall ikke fra Habibi i Storgata, jubilanten glemte at hun hadde kjøpt inn snacks nettopp med tanke på ventetiden, folk dukket opp til ulike tider og serveringspersonalet besto av tidligere nevnte multitaskingsønner samt jubilantens søster og henne selv, samme søster hadde bakt jublieumskaker og fraktet dem med buss for tog og på T-bane og buss, frakting og oppsetting av partytelt, bord, benker og stoler og all pådekking ble utført av det samme lille familiecrewet, det hadde virkelig vært praktisk å ha folk til slikt, slik milliardærene har, og egentlig var hele evenementet fullstendig umulig å gjennomføre. Så derfor gjorde vi det.

Den gjenlevende 3/4 av "Firerbandet" gjenoppsto, 2/3 av "Roskvateatret" likeså, mine andre kreative venner gjennom livet bidro sterkt, en relativt nyfunnet bror også, en enda nyere venn i tillegg til de aller eldste vennene, pluss min eksmann, og mine sønner viste fram ennå flere av sine talenter. Verdens beste barnebarn sprang rundt, storøyd over all denne hurlumhei, og han fikk medalje. Av farmor. Idetheletatt.

Hvor var du 22.juli 2011?

Hvor var jeg 22. juli 2011?
På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.
Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.
Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i små grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted
Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...

Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.

Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.

Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.
Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.

Luksus og fattigdom side om side

Kom uheldigvis inn på et program på NRK1 om Englands største luksusbåter.

 Blir rett og slett uvel. Eksempel: Marmoren på gjestebadet var ikke hvit nok, så den byttes ut...
For mange år siden var jeg på et spanskkurs i Marbella. Bodde i leid rom hos en gammel enke som bare hadde den inntekten. Hun snakket mest om at prisen på linser var gått sånn opp. Det var hovedingrediensen i hele hennes kosthold, og siden jeg hadde halvpensjon, også mitt. Jeg hadde stramt budsjett og spiste ikke mye ute. Shoppa nesten ikke, men satte meg ofte på bussen for å se flere steder. Jeg var der helt alene og lengta egentlig hjem. Men jeg trengte å lære spansk pga en deleksamen.
Og en søndag sa hun jeg burde dra til Puerto Banús og se på de fine båtene der. Jeg gjorde det, og fikk samme reaksjon som ved å se dette programmet. Samme stil der.
Da jeg kom tilbake spurte hun meg om ikke jeg syntes det var fint der. jeg sa jeg syntes det var grusomt. Hun bare ristet på hodet.
På kurset skulle vi gi uttrykk for våre problemer og gi råd til hverandre om hvordan vi skulle løse dem (for å øve kondisjonalis og konjunktiv). Jeg ga uttrykk for at jeg hadde dårlig økonomi og at vertinnen min hadde det verre, hva burde jeg gjøre? En engelsk jente på kurset foreslo at jeg skulle kjøpe meg en svært kort og sexy kjole og sminke meg og sette meg på en av barene på kaia i Puerto Banús. Det hadde hun gjort ... ofte ...

Vonde tanker en solskinnsdag i juli ...

Det koster å gå gjennom fortiden og finne ut at den personen jeg var som ung hadde mange usympatiske sider, bl. a. skråsikkerhet om egen fortreffelighet og et ekstremt behov for selvhevdelse. Jeg er en mer ydmyk person i dag, og forstår mer.

Jeg har måttet stå inne for mine feiltrinn og ta konsekvensene av dem, også når det er unnlatelsesynder jeg har begått, mot meg selv og andre. Dem jeg måtte ha såret underveis ber jeg om tilgivelse, og med hånden på hjertet kan jeg si det ikke var meningen. Jeg slåss mot urett, også når den blir begått mot meg og mine, men noen ganger i blinde og avmakt. Og jeg har måttet tåle sykdom og motgang, Jeg sørger mest over vanskelighetene barna mine har måttet hanskes med, og hvordan jeg har sviktet der. Jeg kan i alle fall si at jeg aldri har unyttet noen. Derimot har jeg latt meg utnytte selv. Fordi jeg trodde så blindt. Mange ganger.

"Og mangen tår på min kinn har runne,

eg tenkte vetet det hadde sprunge.

Og eg har gråte så mang ein tår

som der er dagar i tusen år" ...

MORSDAG 2019

Vi tegnet morsdagskort på skolen da jeg var barn. Og det fikk mamma om morgenen på morsdagen. Ikke kaffe på senga, for det likte hun ikke, dessuten var hun alltid oppe før oss uansett. Men hun ble glad for kortene, vi la mye kreativitet i dem, med fargeblyantene våre.

Mamma var alene med oss det meste av året, fordi pappa var på sjøen. Farsdag var derfor aldri noe tema, han var aldri hjemme da. Ikke til jul, nyttår, påske eller bursdager heller. Det var et stort savn.

Det var unntakstilstand de få dagene i året han var hjemme, i overgangene mellom to hyrer. Han var fast i et rederi i utenriksfart, vi var stolte av ham, koffertene hans var spennende, fulle av fremmede dufter og eksotiske gaver når de endelig om fram, gjerne et døgn etter ham selv. Noen ganger fra Suez, noen ganger fra India, Japan, Australia eller fjerne steder i Afrika.

Han ble alltid forbløffet over hvor store vi hadde blitt siden sist Ville vite hva vi hadde gjort på skolen det siste året eller halvåret, hva som ellers hadde skjed. Vi pratet og sang for ham, viste ham leksene våre, fortalte om andre ting vi kom på den korte tiden han var hjemme, to-tre dager. Han sa ikke stort, hadde problemer med det. Men vi bokstavelig talt satt på ham fra han kom til han dro, fikk fri fra skolen uten spørsmål, gikk tur til byen mens vi holdt ham hardt i hver vår hånd, viste ham fram. Vi var veldig stolte av ham, og han av oss. Hvor stort hans savn var men shan var borte, i tungt fysisk arbeid i lange skift, hadde vi ingen anelse om. Det var vanskelig å skrive brev, men mamma fikk oss til å gjøre det.

Hvordan mamma hadde det kan vi ikke egentlig forestille oss. Hun var alene om alt. Med sine foreldre i annen etasje skulle en tro det var en trygghet, men det var nok mest en belastning, av ulike grunner. Likevel klarte hun å bygge seg opp som kulturpersonlighet i småbyen, var altfor kreativ til å være fornøyd med å "bare gå hjemme". Hun var ingen husmortype, hun var et kreativt, kulturinteressert og kunnskapsrikt menneske, hun var utdannet sanger, men ikke profesjonell. Hun tok mange sangoppdrag i foreninger, etter hvert hadde hun også oss døtrene med på dem. Hun bygget opp det legendariske Skien Barneteater helt fra bunnen av alene og drev det fram til hun ble knekket av Alzheimer. Hun fikk priser for det arbeidet. Det var hennes jobb. Men hun var aldri lønnsmottaker.

Hun gjorde og kunne alt, fra å mure lecablokker til å legge nytt tak, sy klær til oss og kostymer til barneteateret, brodere og montere sin egen bunad, stake opp tette avløp og måke snø. Hun plantet og stelte i hagen, hun kjøpte hele og halve slakt sammen med foreldrene sine og parter i elgskrotter da bestefaren vår var med på jakt, hun parterte og pakket og leide fryserom til oppbevaring. Hun laget velsmakende og rikelige middager utfra små ressurser, hun smurte matpakker og betalte musikktimer og danseskole for oss, hun stelte i stand bursdager og andre familieselskaper. Hun sydde nye kjoler til oss hver 17. mai. Hun sydde også ballkjoler til danseskolens juleball, lag på lag med tyll under vide skjørt som kunne være hentet fra slektningers avlagte klær, med stramme overdeler sydd av lurexstoff. Ingen hadde så flotte og originale ballkjoler som vi.

Jeg husker en høst jeg hadde sett noe om fine, lange og myke morgenkåper som filmstjerner og sånne hadde, i blader eller på kino. Jeg var på vei inn i tenårene og ønsket meg en sånn. Lillesøsteren min var alltid enig med meg og ønsket seg også. Mamma sa det var veldig dyrt.

Stor var overraskelsen Julaften da vi fant to store, myke pakker innerst under juletreet. Vi pakket opp og fant hver vår lange, myke morgenkåpe i rosa, blomstrete cordfløyel foret med ferskenfarget forsilke, med brede slag, kantebånd i silke og knyttebånd. Vi tok dem straks på og hadde dem på stort sett hele resten av den julen.

Disse hadde mamma sittet og sydd på om natten mens vi sov, og litt mens vi var på skolen, i flere måneder, og klart å gjemme unna så vi ikke ante noe som helst.

I en minnebok jeg fikk den samme Julaften skrev mamma noen linjer ti meg om hvor sober og voksen jeg så ut i min nye morgenkåpe. Det er kanskje derfor jeg husker dette spesielt godt. Dette er mitt morsdagskort i år.

Facebookstatus 22.09.2018

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. 

Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. 

Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. 

Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv. 
Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. 

Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

"I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 26.03 2018

En dag i barnehagen.

Sylvi ropte stygge ting om andre, og noen av barna sa fra til tante Erna. Tante Erna sa at nå må alle være snille mot hverandre, særlig må alle guttene bli snillere mot jentene, ellers får de ikke kakao, for Sylvi ble så lei seg at hun gikk hjem, og Siv ble så sinna at hun gjemte seg i stillekroken og forsøkte å glemme alt sammen, og da hun kom ut igjen tok hun med seg kakaoen og gikk hjem til Sylvi og sa at ingen andre får. De skal skli på kjellerlemmen mens de andre står og ser.

Alle guttene må bruke innestemme for at det ikke skal bli så mye bråk, bare jentene får lov å hyle, ihvertfall Sylvi. Jentene må få det ut og guttene får lov å være enige. Men lille Knut som ikke er enig får ikke være med i ringen.

Siv sladra til gamle onkel Carl og sa at han skulle komme og kjefte på de dumme og slemme guttene. Han sa at det var veldig synd på Sylvi, men hun skal ta igjen og da skal han heie på henne. Forresten sa onkel Carl at tante Erna skulle sagt at alle barna kunne dra hjem og skamme seg men det ville hun ikke fordi hun var redd hun ikke fikk være barnehagetante mer. Men alle sa at hun er så flink og snill barnehagetante så da kunne hun fortsette. Også fikk Per plassen til Sylvi fordi han er enig med henne. Og nå har alle barna tatt opp spadene sine og siler sand igjen. Og Siv kjefter på alle som sier noe stygt om Sylvi.

Jonas var litt lei seg for at han ikke har fått lov å være barnehageonkel men han sier det er greit for ham for egentlig er han redd for barn. Derfor var han veldig redd for at tante Erna skulle slutte.

Tante Erna hadde tatt den største bøtta og malt den blå og satte seg på den sammen med barna. Da sprakk bøtta og tante Erna sa at Jonas kunne få den. Og mens alle krangler prøver Jonas å tøffe seg med å selge strøm.

Hva skal han med en vrækers blå bøtte. Han vil ha en rød, en grønn, en lyseblå og en gul, og så må noen hjelpe ham å bruke dem. Egentlig vil han bare selge strøm. Også vil han ta de guttene i barnehagen som gjorde noe dumt i fjor og gi dem straff. Og er på parti med de jentene som han er redd for. Forresten vil han ha med seg en annen jente som assistent, men ikke to gutter som er flinkere enn ham.

Egentlig vil Jonas og Erna styre barnehagen sammen, men begge vil bestemme, og Erna er sterkest.

Nå har tante Erna sagt at alle skal gå hjem og tenke over hva de har sagt. Knut sa at det skal han gjøre. Noen mumler at det kunne tante Erna også gjøre. Så blir tante Erna sint.

Lillibeth Lunde
Forelder

skamlosdame@gmail.com

Nyttårsaften 2017

Nyttårsaften 2017

Det er jo bare en dato. Ingenting magisk skjer, det er ikke noe vendepunkt. Noen bestemte en gang at vi skulle følge den gregorianske kalenderen. Nærmere bestemt var det pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585) som innførte dette i Roma i 1582. Det hele basert på forutsetningen om en spesiell dato for da Jesus bel født. Kalenderen overtok etter den julianske, som Julius Cesar innførte i år 46 før Kristus (stadig ifølge den gregorianske kalenderen). Og den stemte visst ikke helt på minuttet etter det tropiske året, faktisk var det allerede blitt et avvik på nesten ti døgn, derfor hoppet man ganske enkelt over ti dager i oktober da den gregorianske kalenderen ble innført. I Norge/Danmark ble den innført først i 1700, og da korrigerte man ved å sløyfe de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars. Alt for å få til at vårjevndøgn skulle falle på eller rundt 21. mars, for det hadde det økumeniske konsilet i Nikea bestemt i 325. Alle de kristne biskopene, altså. Alt dette fant jeg på Wikipedia. En kan vel trygt si dette var et religiøst kupp, en kristnifisering av dimensjoner de ikke kan forestille seg en gang, de som babler om islamisering. Nuvel.

Dette har altså hele verden måttet forholde seg til «ever since». Selv om en del samfunn holder på sine egne, spesifikke tidsregninger og kalendre, helt uavhengige av profeter og påståtte gudesønner. Joda, noen er bygget på andre religiøse forestillinger, denne altomfattende trangen til mystikk hos menneskene er ubegripelig. Mens noen, kanskje noen bortgjemte, mer eller mindre «sivilisasjonspåvirkede» folkegrupper fremdeles holder seg til naturfenomenene, som sol og måne, stjerner og andre legemer i universet vi er en del av. Selv om kanskje ikke alle har like stor astronomisk kunnskap. I persisk tradisjon, uavhengig av religion og politisk tilknytning, feires nyttår ved vårjevndøgn. Den kinesiske kalenderen, som gjelder ufattelig mange mennesker, er helt annerledes enn den gregorianske, selv om de innordner seg den internasjonale konsensus. Uansett burde det, etter min ringe oppfatning, være slik at årets lengde og oppdeling i døgn og måneder (ja, nettopp MÅNEder) regnes utfra nettopp vår klodes og disse himmellegemes bevegelser i forhold til hverandre, og da synes det naturlig å regne solverv som starten og slutten på et år. Kanskje ville det bety at året snus på hodet ved ekvator, at en har omvendt tidsregning nord og syd for dette? For meg starter definitivt det nye året når vi passerer vintersolverv.

Så denne dagen, nyttårsaften, som altså skal være felles for hele kloden, er bare staffasje. Det skjer ikke noe magisk klokka tolv i natt. Det er ikke en gang samme tidspunkt rundt om på kloden, igjen pga klodens bevegelser og rotasjon. Vi kan se via Internett de ulike festfyrverkeriene på de ulike stedene, det begynte da vi kunne få satellitt-TV-overføringer fra f. eks. Sidney. Først da innså vi at at Nyttårsaften er Nyttårsaften, jada, men den varierer et helt døgn etter hvor vi befinner oss. Forstå logikken i dette den som kan.

Så egentlig er det altså bare en dato.

Likevel henger magien i. Folk feirer og ønsker hverandre alt godt for det nye året, oppsummerer og lager nyttårsforsetter og planer. Enda årsskiftet, ifølge jordrotasjonen og jordens bane rundt sola, de facto skjedde ti dager tidligere. Javel, vi trenger riter og tradisjoner. Men når det går så dypt at ensomheten ikke blir til å bære for de som ikke har noen å feire med akkurat denne datoen, da er det gått for langt. Og der er vi. Jeg sitter her smokk mo aleine, og føler meg helt forlatt og glemt av verden, enda jeg vet det ikke er sånn. Det er bare slik at jeg ikke får vært sammen med noen jeg er glad i akkurat i kveld. Jeg har en sekskilos kalkun til tining, etter min egen tradisjon, og jeg kommer til å steke den sent i kveld, og lage sausen, men neppe spise noe av den før i morgen. I morgen vet jeg at jeg kommer til å være sammen med noen som kommer til å sette pris på den, og jeg skal kjøre langt av gårde med den. Derfor lager jeg ikke waldorfsalaten før i morgen formiddag, og gjør heller ikke klar poteter og grønnsaker før da. Så hva spiser jeg selv i kveld, i min ensomhet? Et-eller-annet. Ikke viktig. Kjøleskapet er fullt, jeg lider ingen materiell nød.

Men hvorfor ber jeg ikke noen hjem til meg på nyttårsaften da, så jeg slipper å sitte alene, og kan dele denne digre kalkunen med noen? Det er dessverre mange, komplekse grunner til at jeg ikke kan det. Og dem kan jeg ikke gå inn på. Jeg kan rett og slett ikke snakke med noen om dem. Hvis jeg skulle be folk til meg ville vi jo ønske å snakke sammen. Så jeg må nøye meg med mitt eget selskap, min egen ensomhet, mitt eget savn, min egen sorg. Jeg må bære det selv. Og det er jo bare en vanlig dag, så hvorfor lage noe melodramatisk ut av det? Selvsagt fordi HELE VERDEN … osv.

Jeg har kjøpt en pakke stjerneskudd, slik vi hadde da jeg var barn. Den gangen var det ikke mye fyrverkeri, men vi kledde godt på oss, lillesøsteren min, moren min og jeg, og gikk ut i gaten fem på tolv for å kunne se det som måtte være. Og vi tente våre stjerneskudd med valne fingre, skrev «Godt nyttår» i luften med dem. Klemte hverandre og ropte «Godt nyttår» til naboer og forbipasserende som var ute i samme ærend. Det var stemningsfullt, og det var preget av savn. Fordi faren vår ikke var der. Han var på sjøen. Savnet, sorgen, følelsen av forlatthet, er ikke ny. Men vi hadde da hverandre. Og besteforeldrene våre, som bodde i samme hus. Vi spiste og feiret sammen, men de gikk ikke ut. De så ut av vinduet.

Jeg pleide å lage min egen markering, symbolsk, som ingen så eller hørte, men jeg visste om den. Jeg hadde en vanlig vekkerklokke, en slik hvor du trekker opp, med trekkoppskruer, både for viserne og for alarmen, og setter et tidspunkt for alarmen. Den stilte jeg på kl. 12. Og så laget jeg to kort, det ene med det nye årstallet på, dobbelt og brettet slik at det sto, og et med det gamle årstallet, enkelt, slik at det hvilte på det andre og dekket det. Begge var omhyggelig tegnet og fargelagt og utstyrt med hurra og godt nyttår og forsøksvis gnistrende fyrverkeri. Vi hadde ikke glitter og klistremerker på den tiden, tidlig 60-tall. I det gamle årets kort laget jeg et hull i det ene hjørnet og festet en hyssing. En lang hyssing, nøyaktig tilpasset hvor mange runder trekkoppskruen til alarmen ville gå, og festet hyssingen i denne.  Jeg testet at den satt så hardt at den ville vikle opp hyssingen. Så stilte jeg det hele opp på kommoden på rommet mitt. Der tikket det gamle året ut mens vi spiste nyttårsmiddag, pratet sammen, spilte spill eller sang sanger, senere så på TV (som vi fikk i 1963) og til sist gikk ut i gaten med stjerneskuddene. Det første jeg gjorde når vi kom inn igjen var å løpe ut på rommet mitt for å se om det hadde virket. Det hadde det. Hver gang. Det gamle året hadde falt, hyssingen var snurret opp, det gamle året falt ned og det nye året kommet fram. Immanuel Kant, gå og legg deg. Det skjedde, selv om ingen så det.

Og nyttårsforsetter? Joda, vi lovet alle å bli snillere mot hverandre. Søsteren min lovet å bli flinkere på skolen og jeg lovet å bli flinkere til å rydde rommet mitt. Og mamma lovet å slanke seg noen kilo. Og vi gjorde så godt vi kunne det følgende året, alle sammen.

Det er det eneste jeg kan love nå også. Å gjøre så godt jeg kan. På alle områder.