"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.11.2012

Kampen for tilværelsen

I går var det generalstreik i Spania, Hellas, Italia og Portugal mot tiltakene som skal redde bankene i Europa. Det er den niende generalstreiken i Spanias historie siden Franco døde, og den andre under statsminister Mariano Rajoy fra Partido Popular, Francos gamle parti. Den første var 29. mars i år. Streiken var nøye planlagt her på min lille øy for å ramme tredjepart minst mulig. Men tredjeparten er allerede hardt rammet. De er arbeidsløse, mange har ikke klart å betale huslånet sitt og er derfor brutalt kastet ut. Det har vært flere selvmord pga dette.

Mange av de som burde streiket kan det ikke, de har korttidskontrakter og kan miste den lille jobben de har. De med små egne restauranter og butikker trenger hver centimo. Mange jobber selvsagt svart, eneste mulighet til å holde liv i familien. En tredjedel av barna på denne idylliske øya er underernært eller grovt feilernært. Sukkervarer er billig, melk er dyrere enn brus. Diabetes er en sterkt økende folkesykdom, som fører til økning i nyresykdommer, øyesykdommer og annet. Kanariøyenes eneste hjertekirurgisenter for barn er lagt ned. Rajoy kutter stillinger og utgifter innen helse, velferd og utdanning. Her skal spares på alle kanter, unntatt i lønninger og frynsegoder til toppolitikere, bankfolk og kongelige, og investeringer i nye luksusanlegg for rike, blaserte turister.

Velmenende mennesker samler inn mat, klær, barneutstyr og penger for å hjelpe de aller vanskeligst stilte, midt blant oss velbeslåtte nordeuropeere. Til og med flaskekorker blir samlet inn til et godt formål. Dråper i havet, kanskje en buffer mot det rene opprør. Men hva gjør man ikke av medmenneskelighet. På Halloween skulle det være internasjonal barnefest, med mat og underholdning, arrangert av en nabolagsforening. Gratis, men man skulle ta med minst en kilo basismatvarer til de trengende. Arrangementet ble avlyst på grunn av storm, og der sto jeg med posen min. På nettet fant jeg «Solidarisk Nettverk Mogan» som holder åpent hver tirsdag ettermiddag i den kommunale barnehagen. Dit gikk jeg.

Rett inn i Christian Krohgs maleri. Kvinnene sto med tomme blikk og handlenett i en lang, tålmodig kø. Mange med skaut. Rolige og verdige. En etter en kom de inn og ble registrert. De må dokumentere sitt behov. Så sitter de og venter til de blir ropt opp og blir tildelt det de kan få.

Mens jet-settet lever i luksus, og juristen Baltasar Garzón ble satt ut av spill i februar i år. Han var i ferd med å avsløre forbrytelser fra Franco-tiden og dessuten hvitvasking og betydelig korrupsjon innen Partido Popular.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.10.2012

Det lukter

Fårikållukta henger i lufta lenge etter at vi har spist og resten er fordelt i porsjonsbokser til fryseren. Selv om vi lufter. Fårikål er godt, men jeg vil ikke spise det flere dager i strekk. Det gjorde pappa. Han var sjømann, eller «offiser i handelsflåten» som mamma presiserte. Han var hjemme et par dager av gangen, en eller to ganger i året. Da fikk han livretten sin, fårikål. En kjempegryte. Pappa syntes den var best tredje dagen, når den var kokt opp så mange ganger at den var blitt brun og det bare var kål igjen. Da puttet mormor en liten boks suppeboller eller en oppskivet medisterpølse oppi, for å utnytte alt. Pappa skrapte gryta. Så ble det ikke fårikål før neste gang han kom hjem.

En annen lukt jeg forbinder med pappa kjente jeg på en sommerseiltur forbi Slagentangen for etpar år siden. Der lå en diger lastebåt på reia, dvs. for anker et stykke utenfor havna, de hadde nok maskinsjau ombord, for det luktet kraftig av olje, diesel og rust. Sånn luktet pappas hender. Kraftige klubber med olje i hver fure, i hver pore. De rakk sjelden å bli helt rene før han dro igjen. Skipper'n-underarmene hans var brune av sola, han seilte oftest på tropene. Men hadde ingen tatoveringer, det var han stolt av.

Nå er det jeg som har brune armer og bein når jeg kommer «hjem» fra min subtropiske øy, på høstferie. Det regner og sludder sidelengs og jeg vil ikke ut. Heller tåle fårikållukta, selv om den, samt lukta av stekt løk og kålstuing er noe av det kvalmeste jeg vet. Takke meg til hvitløk, tomater og friske krydderurter. Appelsinblomster og åpent hav. Fra den lille balkongen min på øya mi kan jeg skue mot horisonten rett vest.

Der borte gikk for noen år siden en president på talerstolen i FNs generalforsamling og erklærte at det luktet svovel etter forrige taler, /El Diablo/. Slett ingen dårlig metafor, daværende USA-president laget et helvete for svært mange mennesker i det han selv definerte som /ondskapens akse/. Men han som viftet vekk dunsten av svovel på FNs talerstol har nettopp blitt valgt til president for fjerde gang i Venezuela, med solid flertall, i et eksemplarisk gjennomført demokratisk valg med usedvanlig høy deltagelse. Ingen brunfarge der, den skimter vi derimot flere steder i Europa – igjen. Og den vonde lukta sitter i neseborene. Selv om vi lufter aldri så mye.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.09.2012

Romería

Hvert tettsted her på øya har sin egen romería i løpet av året. Egentlig en pilgrimsvandring med påfølgende fest. I realiteten en slags krysning mellom 17. mai og kappleik. Alle kledt i folkedrakter. Jentene, uansett alder, med lange, vide skjørt i sterke farger, ensfarget, rutete, stripete eller blomstrete, med blondekant eller kappe eller ikke. Bluser med puffermer, blonder og rysjer, flest hvite men også i andre farger. Forkle, stort eller lite. På hodet skaut og stråhatt eller bare skaut eller bare hatt eller ingen av delene. Snøreliv eller brede tøybelter med snøring eller ikke noe. Kanskje vest. De unge drar utringningen langt ned på skuldrene, eller bruker singlet istedet. Skjørtelinningen henger langt ned på hofta, mens de modne /amas de casa/ (husmødrene) har den høyt oppe over kulemagen. Tennissko, joggesko eller espadrillos, i alle fall flate. Gutta har lange bukser, de fleste stripete, svarte eller hvite, hvit eller stripete skjorte og kanskje vest eller hatt, men i alle fall et bredt, fargesterkt skjerf rundt livet. Her er ikke noe bunadpoliti. Det meste er lov, variasjonene er uendelige. Alle former ut sin egen drakt. Levende tradisjon.

Hvert nabolag har sin kjerre i opptoget, pyntet med palmeblader, fullastet med frukt, kokte egg, små pannekaker, kroketter og andre kanariske godsaker, og med en stor grill bakpå der koteletter og kyllingfileter freser og frister. Drikkevarer både med og uten alkohol. Symbolsk skal alt det beste av årets grøde ofres til La Virgen. I praksis betyr det at på festen er alt gratis for alle. Det som blir til overs deles ut til de fattige. Hver kjerre følges av et spellemannslag med leikarring de timene det tar å komme seg fra sportsplassen til kirken – noen hundre meter. Der er både Nuestra Señora og Christo båret ut, og der er det offisielle programmet. Men det er alt det andre som er gøy. Buskspellet. Gitarer, mandoliner, ukuleler, tamburin og tromme. Unison sang. /Te quiero porque te quiero/ (jeg elsker deg fordi jeg elsker deg). /Tus ojos morenos me mueren a mí/ (dine mørke øyne tar livet av meg). Fest hele tiden. Men ikke flatfyll. /No soy un borracho, ni soy un perdido, porque en este mundo me siento felíz/ (jeg er verken full eller gal fordi om jeg i denne verden føler meg lykkelig). /Alegría y amor/ (Glede og kjærlighet). Det er det hele.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 14.08.2012.

Glasset sprakk, men porselenet holdt.

Hjørnesteinsbedriftene i et lokalsamfunn som har bygget opp formuen til sine eiere og er livsgrunnlaget for folk som bor der kjøpes opp og legges ned. I Skien/Porsgrunn f eks: Trio, Union, Rec og nå sist erværdige Porsgrunds Porselænsfabrikk. En merkevare, selve symbolet på byen Porsgrunn, logoen, et anker med en P på hver side, fra den aller eldste produksjonen brent inn i blått under glasuren, så grønt, senere med en ring rundt og utenpå glasuren, skal nå produseres i lavkostland.

Flinke folk som har passet på hver eneste dreide kopp, sjekket hanker, forsiringer, glasurer og dekorremser, eller dekorert produktene for hånd, passet ovnene, voktet blandemaskinene med den suppetynne leiren som gir hvitt, løvtynt, råsterkt men likevel skjørt gods etter nøyaktig brenntid og temperatur, laget glasuren som gjenstanden dyppes i etter første brenning, folk som står i utsalget og sorterer og pakker ned med nennsom hånd, alle må nå finne seg noe annet å fylle tida og lønnskontoen med. Selv om det er porselen de kan. Alt om.

Godt at bestefaren min ikke fikk oppleve dette.

Han jobbet mange år på PP. Først i produksjonen, senere som vaktmann. Jeg måtte alltid være stille når jeg kom hjem fra skolen, for bestefar lå ofte og sov etter nattskiftet. Bestefaren min var en usedvanlig snill, blid, arbeidssom og tålmodig hedersmann. Med lang fartstid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Tranmæl-tilhenger. Jobbet med illegale aviser under krigen. Han var bondesønn, hadde jobbet som hestedrosjekusk, drosjesjåfør i T-Ford med girstangen utenpå karosseriet, han hadde vært kjellermester på Bristol og lagerformann i Jacobsens Farvehandel mens de bodde i Oslo, før han kjøpte et gammelt hus hjemme i Skien, der vi alle kunne bo. Og da begynte han på Porsgrund. Det ble mange juletrefester med enten et barnekrus eller en nissetallerken i posen sammen med appelsinen og rosinpakka. Turene til UTSALGET en gang i året var spennende. Sekundavarer med bare en liten skjønnhetsfeil til en billig penge, eller ansattrabatt på feilfritt servise. Barndomshjemmet mitt bugnet av nydelig Porsgrund Porselæn. Sekundavarene til hverdags, de fine til jul og selskaper. En jul stod en glassbolle og et porselensfat på stekeovnen mens platene ble skrudd på. Glasset sprakk, men porselenet holdt.

Jeg har flere av de gamle servisene ennå. Og snur alltid kopper, asjetter o l når jeg er på loppemarked. For å se etter PP-merket under. Men vår nåværende, sosialdemokratiske rødgrønne regjering toer sine hender mens vår industrikultur forsvinner og de historieløse turbokapitalistene tjener mer og mer.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

Innlegg på debattsidene i Klassekampen 09.08.2012.

Alt var ikke bedre før

«Hva må skje med skolen for at elevene lærer noe særlig av det de skal utfra skolens målsetting?» spør pensjonert lektor Asbjørn Geithus i Klassekampen mandag 06. august. Jeg har undervist i videregående skole i 12 år etter 26 år i NRK, her er det jeg tenker:

Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida. Lærerne må slutte å sutre. Alt var ikke bedre før. Elevene satt stille og fulgte med, eller lot som, og læreren hadde kontroll. Men lærte de noe? De svarte kanskje «riktig» på alle spørsmål, men hadde lærdommen noen relevans for deres egne liv, interesser og ønsker for framtida? Var det kunnskap de tenkte over og satte i sammenheng?

Jeg svarer nei, med meg selv som referanse. Jeg var skoleflink og prektig, rakte opp hånda, svarte riktig og fikk gode karakterer helt ut gymnaset, men ikke gode nok til å studere medisin som var planen, så jeg begynte på Blindern og tok fag etter fag, med middelmådige karakterer, elendige studievaner og svært få forutsetninger for å kunne vurdere og implementere alt jeg leste slik at det ble mening i det. I dag kan jeg ganske mye om mange ting, det meste har jeg lært i livet etter skolen.

De som derimot var uoppmerksomme, leste andre bøker under pulten, fulgte med i aviser om hva som rørte seg i samfunnet, og gjerne forstyrret undervisningen ved å stille impertinente spørsmål, hadde nok mer utbytte av skoletida.

Mine egne barn som nå er voksne sier også at det de lærte på skolen, spesielt ungdomsskolen, så å si var lik null. På barneskolen lærte de grunnleggende ferdigheter, men når de behersket dem var det smått med utfordringer videre. Det de kan har de lært på egen hånd, bl a ved utstrakt bruk av Internet.

Her er en av nøklene. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn den lille biten som står i lærebøkene. Det finnes mange, varierte og gode lærebøker, ja, men det finnes mye mer kunnskap, uendelige aspekter ved den. «Ikke læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge» sa Ibsen. Der er lærernes utfordring i dag. Hjelpe elevene å øve opp kritisk evne, vurdere all kunnskapen de har tilgang til. Det er ikke noe mål at alle svarer likt på en prøve, selv ikke i matematikk. Det er mange veier fram til riktig svar. Og i humaniora finnes ingen fasit.

Jeg er en hengiven Facebookbruker. Takket være diversiteten i vennelista får jeg masse informasjon som jeg ellers neppe hadde fått. Noe sprer jeg videre, det meste sjekker jeg, og som oftest vil jeg vite mer.

Og jeg bruker Facebook i undervisningen. Lager egne grupper for klasser og fag, der vi kommuniserer, jeg legger ut diskusjonsoppgaver og elevene svarer. Det fungerer fabelaktig. De mulighetene fins også på læringsplattformene som de videregående skolene er pålagt å bruke, mye mer tungrodde, og elevene logger seg ikke inn hver dag. Men på Facebook er de. Jeg velger å møte dem der også.

Jeg har så å si ikke disiplinærproblemer, elevene irettesetter gjerne hverandre hvis noen forstyrrer. De vil ha med seg det jeg sier, for de skjønner det kan være viktig. De reflekterer og stiller spørsmål. Og lærer. Masse. Har mye mer peiling på verden enn jeg hadde da jeg var ung.

Ved forsentkomming og fravær bør de oppleve at de har gått glipp av noe. Den læreren som har kontroll ved bruk av anmerkninger oppnår kanskje ro i timene, men skaper lydige øyentjenere, ikke kunnskapsugne, våkne ungdommer med god ballast for framtida.

Lillibeth Lunde

Norsklærer i videregående skole og voksenopplæring

bettamor@hotmail.com



"I dag" på baksiden av Klassekampen 12.07.2012

Været

Å gå en tur på stien og føle skogens ro er ikke som i min barndom å høre en gjøk som sa ko-ko og andre skogsfugler. Hettemåkene invaderte min lille skog for lenge siden og øker i antall. Jeg hører bare de iltre skrikene deres, en starter og så er hele koret i gang. Gang på gang. De har reir på de flytende øyene ute i mitt lille vann. Den største av disse er ikke flytende lenger, det er flere bjerker på den, røttene har bitt seg fast i bunnen. Vannet krymper.

De stakkars endene som forsøker å svømme stille ved øens høye kyst har ikke tjangs til å få tak i noen av brødbitene som barna kaster ut, måkene stuper og snapper godbiten rett for nebbet på dem. Eller så kommer et gåsepar hvesende og strekker den lange halsen sin før anda klarer å nå fram. Det er fullstendig ubalanse i økosystemet her. Og det fortsetter å regne i Norge.

På min lille øy utenfor Sahara har det ikke regnet så lite på 65 år. De majestetiske palmene langs motorveien blir gule og brune og knekker i den kraftige, sandfylte vinden, calimaen, som ikke har vært så sterk så lenge noen kan huske. Noen ganger faller en palme over en turist eller en bil, da kommer det i avisen.

Den lille brakkvannssjøen nede ved den gyllengule, berømte sandstranden er sunket minst en meter siste år, får ikke noe tilsig og blir stående å råtne. Død fisk langs bredden beviser elendigheten. Alle duene som har gitt stranden navn blir bare fler og fler. Men her er også svarte sothøns, hvite småhegrer, storspover og den store hegren Garza Real. Trekkfuglene bruker sjøen som hekkeplass. Det er færre av dem i år. Turistene kaster ut brødbiter som ødelegger økosystemet. Nylig er det gravet en kanal ut til havet så innsjøen får nytt oksygen. Men den blir saltere da.

Mest bekymring vekker den enorme manetinvasjonen på nordsiden av øya, for den er en trussel mot turismen, for tida øyas sårbare monokultur. Ryker den får folk det ennå verre. Flerfoldige tonn av den lille, farlige rosa maneten Pelagia Noctiluca er blitt samlet opp siden mars i år, det har aldri vært så voldsomt før. Varmere hav gjør forholdene ideelle for denne maneten.

Vi har funnet «The God(damned) Particle». Vi utforsker universets ytre grenser og jordens indre. Men vi klarer ikke å flytte luftstrømmer slik at vann, varme og tørke fordeles på en måte som er til gavn for livet på jorden.

Lillibeth Lunde

verdensborger

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 12.06.2012

Paradis - parados

Sitter i solnedgang

seig av solkrem

sand i håret

atlanterhavshorisont

blomstrende hibiscus

bougainvillae pelargonia

lobelia magnolia

roser aloe vera

Paradisiske tilstander. På min balkong, i min lille to-og-et-halvt-roms helt nede ved bystranda i den lille fiskerbyen som er blitt norsk turistby om vinteren. Nå er det sommer, lokalbefolkningen rår grunnen igjen. Sitter på fortauskafeen eller på fortauet, spaserer i gaten og skvetter til side når bil-eller mopedførere tuter på dem, prater – nei roper – uavlatelig i gemyttelig samroping, for å overdøve trafikkstøy og bølgeslag. De har kraftige røster, som gjerne blir grove og skrikende med alderen. Vennlige og blide, også mot oss utlendinger som viste seg å ikke være turister likevel, men rett og slett blir boende.

Rett nedenfor balkongen min er det lille rare hjørnehuset til Aito og Amalia. På utebenken av gule fliser murt på husveggen sitter det alltid noen flere enn dem selv. Ofte de samme, men også skiftende. Naboer, barn og barnebarn og andre slektninger og venner. De prater om alt. Mest om hvem som sa hva, hvem som har fått barn, hva barnebarna gjorde i går, eller hvordan fotballkampen gikk – men den siste tiden har andre temaer dukket opp. Jeg hører ord som /parado/ /reforma/ /sin trabajo/ /sueldo/ /no cobra nada/ (oppsagt-reform-arbeidsløs-lønn-tjener ingenting). Det er ikke paradisisk for de som er født og oppvokst her. Enn så lenge kan de som jobber innen turistnæringen føle seg noenlunde trygge, men regjeringen Rajoys arbeidsreform merkes. Det er nesten umulig å få fast arbeid, korttidskontrakter kan sies opp på kort varsel, kompensasjonen er lik null. 32% av Kanariøyenes befolkning er nå uten arbeid. 39% av barna lever under fattigdomsgrensen. Utdannelse hjelper heller ikke. Studentene kaller seg /los pre-parados/ (ordspill /de forberedte/før-arbeidsløse/). Stillinger inndras i det offentlige helsevesenet og skolesektoren, lærerne får flere elever i klassene, flere timer og lavere lønn. På en gang. Pensjonister som tidligere hadde gratis legemidler må nå betale. De som har en liten pensjon må gjerne hjelpe barn og barnebarn å klare seg i det daglige.

Den store drømmen er å lære engelsk, tysk og norsk, og reise nordover for å finne en jobb innen EU.

Og Spanias bankvesen har fått 100 000 millioner euro av EU for å redde seg ut av krisa.

Lillibeth Lunde

norsklærer, Colegio Noruego, Gran Canaria

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 12.05.2012

Du er jo en radikaler!

• Har du sett en arrestert bankmann?
• Eeh... hvem har de tatt?
• Ingen.
• Hva mener du?
• Midt i denne finanskrisa. Har du sett noen arrestert bankmann? Eller har du hørt om at politiet er ute etter spekulantene?
• Skjønner hvor du vil.
• Hvem har skapt denne katastrofale krisa? Bankene og spekulantene, med full tilslutning av regjeringene i de største landa. Framfor alt USA.
• Og du syns at noen skal putte USAs forrige president i fengsel? Med ministrene og folka på Wall street?
• Ja, de er ansvarlige for det som nå rammer alle, og ruinerer flere land.
• Hva skal jeg si?
• Har jeg rett eller ikke?
• Det kommer an på. Når noe er umulig gir det ingen mening å snakke om det. Selv om du har rett er det bare tull.
• Så du synes det er greit?
• Jeg kan ikke gjøre noe med det! Ikke du heller! Hva vil du?
• At de tar dem. Slik politiet tar de som streiker og demonstrerer. Regjeringene lar politiet ta dem som protesterer mot spekulantenes forbrytelser. Synes du det er greit?
• Nei. Jeg synes ikke de skulle ta noen. Og aller minst de som lider under andres utnytting.
• Så da?
• Så hva da? Bankmennene lager ikke bråk.
• Neida. De bare bedrar og ruinerer folk, raserer økonomien, river ned land...
• Noe må gjøres, men uten vold. Anlegge sak mot dem.
• Hvorfor kan man ikke gjøre det samme som med de andre? Skal politiet bare ta de som ligger nede? Hvis bank- og finansfolka ikke lager kvalm i gata så politiet kan ta dem der, må de oppsøke dem hjemme. Slå inn dørene, hive tåregassgranater, pusse hunder på dem og slå dem med batonger. Som de gjør med de andre.
• Men hør her da mann. Tenk deg en fyr som nettopp har kommet hjem fra jobben...
• ... med å ruinere familier, knuse land...
• Samma det. Men han kommer sliten hjem, sparker av seg skoa, får på seg tøfler og synker ned i godstolen foran TV-en. Kanskje kommer et barn eller barnebarn og setter seg på fanget...
• De ruinerte har også barn og barnebarn.
• Du er jo en radikaler! Vil du at politiet sprenger døra, tramper inn og tar ham?
• Ja.
• Akkurat. Og hva oppnår du med det?
• Det samme som når de tar dem som protesterer mot forbrytelsene deres. Jeg ber bare om lik behandling.
• Det fører ikke til noe.
• Hvem vet. Det har aldri vært prøvd før. Gå løs på de ikke-forstyrrende med gevær, hjelmer og hunder. Så kan vi snakke.
• Vold avler bare mer vold.
• Nettopp.

Original: «¡Pero tú eres un radical!» av Suso de Toro 22.04.2012

Gjengitt på norsk av

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

med tillatelse fra forfatteren, Suso Pérez, redaktør av magasinet La Vanguardia, Barcelona.

"I dag" på baksiden av Klassekampen 11.04.2012

Vann - eller «Min do-kamp»

«Nyt hemningsløst at du kan drikke godt, kaldt vann rett fra springen!» En hyggelig velkomsthilsen fra en norsk facebookvenn da jeg hadde meldt at jeg var i Norge på påskeferie. Jeg svarte «Det gjør jeg. Men det er jamen det eneste som er bedre her enn der.» Flåsete selvsagt, men jeg mener det til en viss grad. Drikkevann kjøper man der i digre plastdunker på super'n og bærer hjem. Vannet i springen er kun egnet til vaskevann. Og det er også dyrt. På Gran Canaria er det 65 år siden sist det regnet så lite som denne vinteren. Men golfbanene er grønne.

«Lang og tørr som sommer'n nittensyvogførr» var et uttrykk jeg hørte ofte i barndomshjemmet. Der hadde vi utedo og kaldt vann i springen, i den ærverdige sveitservillaen min bestefar kjøpte da jeg var seks år gammel. Med svalgang i både første og annen etasje forbi en bodrekke fram til doen, med krok på døra, avispapir til å tørke seg med og ukebladbilde av kong Haakon på veggen. Midtvinters grudde jeg meg veldig for å gå på do. Jeg fikk lov å tisse på utslagsvasken inne. Men når jeg til slutt måtte, ble jeg sittende lenge. Hvis leieboerne i annen etage måtte samtidig, hørte jeg sildring og klask-klask over hodet på meg, og kunne titte ned i hullet og se etterladenskapene deise ned fra skråplanet bak meg og ned i den store felleskummen.

Alle mine venner i de gamle villaene med små eplehager hadde det sånn.

I en krok inne hadde vi vaskevannsfat, og to vaskekluter og håndklær hver, «oventil» og «nedentil». En gang i uka tok moren min oss med på småbyens kommunale bad for å ta «karbad» - det dyreste alternativet – for da kunne vi dusje i tillegg, etter oppbløtingen. I løpet av noen år fikk vi råd til å koples til kloakken og installere bittesmå baderom med WC og vask med hånddusj. Og varmtvannsbereder.

Denne noe udelikate beretning er ment for å gi et perspektiv på vårt primærbehov for gode sanitære løsninger. Det er bare en generasjon eller to siden de aller fleste (dvs. arbeiderklassen) her i landet hadde samme sanitære forhold som fattigfolk i størstedelen av verden har i dag.

Når jeg leser om alle vannprivatiseringsprosjektene i verden blir jeg så sint at jeg kunne fly i flint. Men det hjelper jo ingenting. Derfor skriver jeg heller om hvor livsnødvendig rennende vann er for menneskene.

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

"Kulde og krise på Kanariøyene" - "I dag" på Klassekampens bakside 28.02.2012

Ja, nå har'n Carl fått det slik som'n vil

Spanjoler vil lære norsk. Ihvertfall på Gran Canaria. Ihvertfall de som jobber i turistsektoren og vil beholde jobbene sine. Noen vil bli så gode i norsk at de kan dra til Norge og få jobb der.

De som ber om norskkurs har gode forutsetninger. De kan gjerne litt engelsk og tysk, foruten at de kan lese og skrive sitt eget språk. Langt fra alle kan det. Det er stor skjult analfabetisme i den voksne befolkningen. Dubbing av filmer bidrar til det, samt at så å si all kommunikasjon foregår muntlig. De liker ikke mail og sms, de vil helst snakke i telefonen. Til min store frustrasjon, jeg sliter når halve ord slukes og språket ikke likner min skolespansk. Man sier at dialektmessig er Gran-canariene Spanias trøndere.

Finanskrise og høyredreining slår innover Spania. Rajoy har presentert en arbeidsreform som Merkel applauderer. Folk er rasende. Kutt i utdanningsbudsjettet utløser også store protester. I Valencia dæljer politiet løs på skoleunger i gatene, fordi de krever oppvarming på skolen. Arbeidsledigheten er enorm i hele landet, 23 %. Blant ungdom nærmere 50%. Her på Kanariøyene hvor det satses ensidig på turisme er den noe lavere. Likevel er folk redde og har grunn til det. Avisa Canarias7 melder at i januar ble 8414 nye kanariere arbeidsledige.

De siste ukene brakte kuldebølge til Gran Canaria. Is og snø har lagt seg på fjellet. Folk valfarter for å se, men hva kulda har gjort med mandelblomstringen sier ingen noe om. Mandler er et viktig landbruksprodukt. Tomater, bananer og annen frukt er heller ikke glade i kulde.

Men turismen blomstrer. Private aktører vil renovere deler av Playa del Inglés og bygge Spanias største aqualand. Nå har det vært for kaldt til strandliv i flere måneder. Det trengs mye energi, her betyr det dieselenergi. Den blå Rajoy-regjeringen vil sette i gang oljeutvinning i havet mellom Lanzarote og Marokko. EU krangler med Marokko om rettighetene. Men hva dette gjør med turismen, og hvilke farer det innebærer i et jordskjelv- og vulkanaktivt område, blåser de i. Kanariøyene kunne være selvforsynt med vindkraft i løpet av noen år.

Karnevalet er i gang. Forrige lørdag var 800 000 i gatene for å se det store opptoget i Las Palmas. Dagen etter gikk 18 000 i demonstrasjonstog mot arbeidsreformen. Brød og sirkus. Mest det siste. I blåkulda.

Lillibeth Lunde

norsklærer

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 24.01.2012

Oldemor på stranda

Jeg har kanskje sluttet å le. For det har skjedd mye som på ingen måte er morsomt, etter at jeg ble utvandrer. Men jeg har ikke sluttet å SE.

Brune og blonde svensker klager over allting. At butikkene ikke har det og det. At det er kø. At bussene er fulle. Selv om det er på grunn av dem. Fulle dansker. Tyskere med knivskarp press i khakishortsen, engelske damer med digre skyggeluer uten pull. Trillrunde lokale amas de casa har med barnebarna på stranda en søndag, med campingstoler og bord og parasoller og kjølebager, og spiller bingo med hele familien, mens småtassene leker i strandkanten. Nordmennene går i shorts og singlet på gata hver dag, mens andre folk kler seg etter vær og anledning. Mange kommer langt nordfra. Det går direktefly fra Tromsø og Bodø nå. Nåbleike kropper andektige i badeshorts på stranda. Siden sammenklumpet på en balkong med høylydt skravling og skåling.

På den lille strandkafeen titter og tenker jeg på litt av hvert. Stranda er et lite basseng dannet av en gammel, ødelagt molo, og vannet er i grunnen bare fristende når det er høyvann. Dessuten er det slett ikke varmt, når en har vært her siden det var 35 grader daglig. Men så:

50 meter fra meg, ustøtt og forsiktig vaklende, med en lang hvit stokk og legglang, blomstrete sommerkjole, av den typen min mor kalte husmorkjole, kommer Gamlemor, med helt hvitt hår og nesten like hvit hud, støttet på hver side av to unge voksne, sikkert barnebarn. Hun må være nærmere nitti. Forsiktig stavrende i sanden og ut i vannet, vasse litt, bare... ser ut som hun ikke har gjort det siden... for veldig lenge siden. Tenk at hun skulle få oppleve det. Atlanterhavsvann mellom tærne. Og det er ikke kaldt en gang. Små, prøvende skritt. Stokken først hver gang. Henger på de to unge som holder godt i hver arm og mildt overtaler henne til å gå litt, bare litt, lenger uti. Løfter et bein av gangen og plasker litt, fram og tilbake med foten, kjenner det lunkne vannet gli rundt føttene. Til opp på leggen. Løfte kjolen bittelitt, så nok. Snu og stavre tilbake. Få hjelp med vriene plastsandaler. Uti igjen for å skylle sanden ut av dem. Og endelig bli fulgt til en blå solseng, få hjelp til å legge seg ned og hvile, kjenne solstrålene. Hennes første sydentur.

Mennesker er jamen forskjellige.

Lillibeth Lunde

arbeidsinnvandrer og observatør

bettamor@hotmail.com