"I dag" på baksiden av Klassekampen 11.04.2012

Vann - eller «Min do-kamp»

«Nyt hemningsløst at du kan drikke godt, kaldt vann rett fra springen!» En hyggelig velkomsthilsen fra en norsk facebookvenn da jeg hadde meldt at jeg var i Norge på påskeferie. Jeg svarte «Det gjør jeg. Men det er jamen det eneste som er bedre her enn der.» Flåsete selvsagt, men jeg mener det til en viss grad. Drikkevann kjøper man der i digre plastdunker på super'n og bærer hjem. Vannet i springen er kun egnet til vaskevann. Og det er også dyrt. På Gran Canaria er det 65 år siden sist det regnet så lite som denne vinteren. Men golfbanene er grønne.

«Lang og tørr som sommer'n nittensyvogførr» var et uttrykk jeg hørte ofte i barndomshjemmet. Der hadde vi utedo og kaldt vann i springen, i den ærverdige sveitservillaen min bestefar kjøpte da jeg var seks år gammel. Med svalgang i både første og annen etasje forbi en bodrekke fram til doen, med krok på døra, avispapir til å tørke seg med og ukebladbilde av kong Haakon på veggen. Midtvinters grudde jeg meg veldig for å gå på do. Jeg fikk lov å tisse på utslagsvasken inne. Men når jeg til slutt måtte, ble jeg sittende lenge. Hvis leieboerne i annen etage måtte samtidig, hørte jeg sildring og klask-klask over hodet på meg, og kunne titte ned i hullet og se etterladenskapene deise ned fra skråplanet bak meg og ned i den store felleskummen.

Alle mine venner i de gamle villaene med små eplehager hadde det sånn.

I en krok inne hadde vi vaskevannsfat, og to vaskekluter og håndklær hver, «oventil» og «nedentil». En gang i uka tok moren min oss med på småbyens kommunale bad for å ta «karbad» - det dyreste alternativet – for da kunne vi dusje i tillegg, etter oppbløtingen. I løpet av noen år fikk vi råd til å koples til kloakken og installere bittesmå baderom med WC og vask med hånddusj. Og varmtvannsbereder.

Denne noe udelikate beretning er ment for å gi et perspektiv på vårt primærbehov for gode sanitære løsninger. Det er bare en generasjon eller to siden de aller fleste (dvs. arbeiderklassen) her i landet hadde samme sanitære forhold som fattigfolk i størstedelen av verden har i dag.

Når jeg leser om alle vannprivatiseringsprosjektene i verden blir jeg så sint at jeg kunne fly i flint. Men det hjelper jo ingenting. Derfor skriver jeg heller om hvor livsnødvendig rennende vann er for menneskene.

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

"Kulde og krise på Kanariøyene" - "I dag" på Klassekampens bakside 28.02.2012

Ja, nå har'n Carl fått det slik som'n vil

Spanjoler vil lære norsk. Ihvertfall på Gran Canaria. Ihvertfall de som jobber i turistsektoren og vil beholde jobbene sine. Noen vil bli så gode i norsk at de kan dra til Norge og få jobb der.

De som ber om norskkurs har gode forutsetninger. De kan gjerne litt engelsk og tysk, foruten at de kan lese og skrive sitt eget språk. Langt fra alle kan det. Det er stor skjult analfabetisme i den voksne befolkningen. Dubbing av filmer bidrar til det, samt at så å si all kommunikasjon foregår muntlig. De liker ikke mail og sms, de vil helst snakke i telefonen. Til min store frustrasjon, jeg sliter når halve ord slukes og språket ikke likner min skolespansk. Man sier at dialektmessig er Gran-canariene Spanias trøndere.

Finanskrise og høyredreining slår innover Spania. Rajoy har presentert en arbeidsreform som Merkel applauderer. Folk er rasende. Kutt i utdanningsbudsjettet utløser også store protester. I Valencia dæljer politiet løs på skoleunger i gatene, fordi de krever oppvarming på skolen. Arbeidsledigheten er enorm i hele landet, 23 %. Blant ungdom nærmere 50%. Her på Kanariøyene hvor det satses ensidig på turisme er den noe lavere. Likevel er folk redde og har grunn til det. Avisa Canarias7 melder at i januar ble 8414 nye kanariere arbeidsledige.

De siste ukene brakte kuldebølge til Gran Canaria. Is og snø har lagt seg på fjellet. Folk valfarter for å se, men hva kulda har gjort med mandelblomstringen sier ingen noe om. Mandler er et viktig landbruksprodukt. Tomater, bananer og annen frukt er heller ikke glade i kulde.

Men turismen blomstrer. Private aktører vil renovere deler av Playa del Inglés og bygge Spanias største aqualand. Nå har det vært for kaldt til strandliv i flere måneder. Det trengs mye energi, her betyr det dieselenergi. Den blå Rajoy-regjeringen vil sette i gang oljeutvinning i havet mellom Lanzarote og Marokko. EU krangler med Marokko om rettighetene. Men hva dette gjør med turismen, og hvilke farer det innebærer i et jordskjelv- og vulkanaktivt område, blåser de i. Kanariøyene kunne være selvforsynt med vindkraft i løpet av noen år.

Karnevalet er i gang. Forrige lørdag var 800 000 i gatene for å se det store opptoget i Las Palmas. Dagen etter gikk 18 000 i demonstrasjonstog mot arbeidsreformen. Brød og sirkus. Mest det siste. I blåkulda.

Lillibeth Lunde

norsklærer

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 24.01.2012

Oldemor på stranda

Jeg har kanskje sluttet å le. For det har skjedd mye som på ingen måte er morsomt, etter at jeg ble utvandrer. Men jeg har ikke sluttet å SE.

Brune og blonde svensker klager over allting. At butikkene ikke har det og det. At det er kø. At bussene er fulle. Selv om det er på grunn av dem. Fulle dansker. Tyskere med knivskarp press i khakishortsen, engelske damer med digre skyggeluer uten pull. Trillrunde lokale amas de casa har med barnebarna på stranda en søndag, med campingstoler og bord og parasoller og kjølebager, og spiller bingo med hele familien, mens småtassene leker i strandkanten. Nordmennene går i shorts og singlet på gata hver dag, mens andre folk kler seg etter vær og anledning. Mange kommer langt nordfra. Det går direktefly fra Tromsø og Bodø nå. Nåbleike kropper andektige i badeshorts på stranda. Siden sammenklumpet på en balkong med høylydt skravling og skåling.

På den lille strandkafeen titter og tenker jeg på litt av hvert. Stranda er et lite basseng dannet av en gammel, ødelagt molo, og vannet er i grunnen bare fristende når det er høyvann. Dessuten er det slett ikke varmt, når en har vært her siden det var 35 grader daglig. Men så:

50 meter fra meg, ustøtt og forsiktig vaklende, med en lang hvit stokk og legglang, blomstrete sommerkjole, av den typen min mor kalte husmorkjole, kommer Gamlemor, med helt hvitt hår og nesten like hvit hud, støttet på hver side av to unge voksne, sikkert barnebarn. Hun må være nærmere nitti. Forsiktig stavrende i sanden og ut i vannet, vasse litt, bare... ser ut som hun ikke har gjort det siden... for veldig lenge siden. Tenk at hun skulle få oppleve det. Atlanterhavsvann mellom tærne. Og det er ikke kaldt en gang. Små, prøvende skritt. Stokken først hver gang. Henger på de to unge som holder godt i hver arm og mildt overtaler henne til å gå litt, bare litt, lenger uti. Løfter et bein av gangen og plasker litt, fram og tilbake med foten, kjenner det lunkne vannet gli rundt føttene. Til opp på leggen. Løfte kjolen bittelitt, så nok. Snu og stavre tilbake. Få hjelp med vriene plastsandaler. Uti igjen for å skylle sanden ut av dem. Og endelig bli fulgt til en blå solseng, få hjelp til å legge seg ned og hvile, kjenne solstrålene. Hennes første sydentur.

Mennesker er jamen forskjellige.

Lillibeth Lunde

arbeidsinnvandrer og observatør

bettamor@hotmail.com

"I dag" på Klassekampens sisteside 23.11.2011

Om papir og roller

Tu papel es importante, står det på papirkonteinerne. Papel betyr både papir og rolle.

7.september var det skolestart på Kanariøyene. De minste skolebarna er tre år. I den anledning skrev vise-undervisningsministeren en kommentar i avisa Canarias7, der han sier at jobben med å undervise er, ved siden av helsevesenet, den viktigste jobben i et samfunn, og spesielt i den krisesituasjonen Europa og særlig Spania m/Kanariøyene er. Han maner til respekt for lærerne og den jobben de gjør, vil ikke høre mer om deres korte dager og lange ferier, han presiserer hvor mye og viktig arbeide læreren gjør utenom den rene undervisningstiden.

Min rolle er viktig. For de norske elevene som er her, de fleste av helseårsaker, og for de elevene jeg får hjemme i Norge senere. Lærerrollen er en av de viktigste i samfunnet. Papiret vårt er også viktig. Både det som dokumenterer vår utdanning, kompetanse og erfaring, og det vi leverer til resirkulering.

Jeg snakker med Javier, vaktmesteren i bygget der jeg bor, som installerer porttelefon hos meg. En hyggelig og hjelpsom mann, som kommer når han har lovet og gjør det han skal, og litt til. Smilende takler han sure turister som klager over alt mulig. Tre dager før valget i Spania spør jeg om han kommer til å stemme. Por supuesto, selvfølgelig, svarer han. Og kan jeg spørre hva? Til venstre, eller -? No no no. Partido Popular. Siempre. Hvorfor? Fordi alt har gått galt i Spania. Det er 5 millioner arbeidsløse, 22% av befolkningen. Ja, sier jeg, men hva kommer PP til å gjøre med det? Han sier at i de 8 årene det har vært venstreregjering (PSOE), har alt handlet om støtteordninger, ingen har krevet noe av folk. Barn på skolen f eks, de har ingen respekt for læreren. Du er jo lærer, hva sier elevene, Maria eller Doña Maria? Maria, sier jeg, respekten ligger ikke i tittelen. Han tar sats: Det er kaos i skolen! Maria... hvem? Læreren? Ha ha ha... de går på skolen til de er 17, får gode karakterer hele veien, men når de kommer ut kan de ikke lese og skrive! Hm, sier jeg, han blir mer oppbrakt: Det må orden og regler inn i skolen, og de må følges! Mjo, sier jeg, og vi rekker ikke komme videre, fordi andre griper tak i ham. Han er en helt typisk PP-velger. Arbeiderklasse. Et Spania i krise trenger en ny, sterk leder. Rajoy har fått rollen.

Lillibeth Lunde

Colegio Noruego, Gran Canaria

bettamor@hotmail.com

Fra Madrid til Wall Street

Her er teksten til "I dag" spalten på baksiden av Klassekampen fredag 21.10.2011:

Hva gjør man en lørdag ettermiddag på Gran Canaria? Ligger på stranda? Tar en øl eller fem? En café con leche i skyggen av en parasoll? Eller en drink MED parasoll, på bassengkanten?

Mange gjør sånt. Alle turistene, selvsagt. Turismen er øyenes viktigste næringsvei, en sårbar monokultur, derfor står folk på i alle butikker, hoteller, barer, restauranter, busser og taxier, helg som hverdag. Arbeidsledigheten er skyhøy og en jobb innen turistnæringen er det mest lukrative man kan få. Noen abuelos har fri og tar med barnebarna på stranda. Hele lørdagen.

Men når lørdagen heter 15. oktober går det an å gjøre noe helt annet. Dra inn til Las Palmas og gå i demo sammen med Los indignados. En grasrotbevegelse som startet 15. mai på plassen foran Puerta del Sol i Madrid. Studenter og pensjonister, arbeidsløse og de som såvidt greier seg med enkeltmannsbedrifter og korttidsjobber. Nå er det nok. De vil ikke betale for finansakrobatenes krumspring. No dejamos a los baqueros gobernar el mundo. De vil ikke lenger tillate at de store selskapene og bankene hjelper hverandre ut av knipa og beriker seg selv. De er lei av all korrupsjonen. De vil ikke flyte videre med strømmen som døde fisker og la kapitalen holde på. Solo los peces muertos siguen la corriente. Det er gratis å tenke, selv om det er normalt å la være. ¿Piensas, o eres normal? Jeg tenker, altså bråker jeg. Pienso, luego molesto. For når de politiske og økonomiske elitene samarbeider slik de gjør, er det ikke demokrati. Lo llaman democracia, no lo es. Når de som er nederst rører på seg, faller de som er på toppen. Si los de abajo se mueven, los de arriba se caen.

Disse parolene, og mange flere, var å se i Las Palmas gater lørdag 15. oktober. Og tilsvarende i 80 spanske byer, dessuten i 951 byer i Europa, USA, Latin-Amerika, Asia og Australia. De fleste steder gikk det rolig for seg. Vi går langsomt, for vi skal gå langt. Vamos lentos, porque vamos lejos. Vi lever midt i en langsom revolusjon. Et virkelig folkeopprør. Som den arabiske våren. Uten politiske eller religiøse kuppmakere. Indignasjonen fra Puerta del Sol smitter til resten av planeten. Med dette kan vi se slutten på kapitalismen. El mundo puede cambiar, pero no va a cambiar solo. Verden kan forandres, men den forandres ikke av seg selv. Innta gata! ¡Toma la calle!

Dvaskrevyen - Navlerevyen - midt i verden!

Navlerevyen 30.01.2011.

Vi er en nasjon av selvgode, selvopptatte nytere. Jeg er flau over å være norsk. Det pågår en fredelig, demokratisk revolusjon i Egypt, uten at det muslimske brorskap er sentral i denne, til nå er et hundretalls mennesker drept i sammenstøt med politiet i et opprør i Afrikas største by, og vi som er så heldige å ha Al-Jazeera international kan sitte og følge med på et av historiens høydepunkt. Rolige, saklige stemmer forteller om hva Mubarak gjør, hvem han utnevner, om Elbaradei, vi får intervjuer og informasjon om hva som faktisk skjer, det er live-overføring fra flere steder i byen, vi ser folk i gatene, men ingen voldshandlinger. Så slår vi på Dagsrevyen og får som hovedoppslag at det er fullstendig anarki i Egypt og plyndring i Kairos gater. Ingenting i rapportene fra Sissel Wold og Odd Karsten Tveit underbygger disse påstandene, men de rapporterer at folk er sinte, vi ser glimt av demonstranter som krever å få velge sin egen regjering. Samtidig overfører Al-Jazeera direkte en tale av Elbaradei fra torvet Tahrir midt i Kairo der han har sluttet seg til demonstrantene og snakker til dem. Det er svært få politiske kommentatorer i disse sendingene, men vi hører og ser ofte hva f.eks. Hilary Clinton sier.

Så fokuserer Dagsrevyen på at alle feriereiser til Kairo er kansellert og folk hentes hjem. Det kommer flere intervjuer med folk på flyplasse r som er skuffet og lei seg og redde for hva som foregår. Det innslaget er nesten like langt som innslaget fra Kairo. Der historien forandres.

Det minner meg om da jeg reiste for Lørdagsbarnetimen til Buenos Aires i 1998, for å besøke to prosjekter for gatebarn som vi hadde gitt penger til. Jeg gledet meg til å intervjue argentinske barn og fortelle norske barn hvordan de levde. Istedet ble jeg bedt om å finne norske barn som bodde i Buenos Aires, og intervjue dem, la dem fortelle hvordan DE hadde det. Ambassadebarn. Søkkrike overklassebarn. Beskyttede bak fem meter høye palisander(?)vegger i byens mest fasjonable strøk, nord i byen, langt fra de ungene vi egentlig skulle besøke. Disse norske barna var overbeskyttede og isolerte fra verden omkring, ble kjørt til og fra skolen og aktiviteter som seiling, og ridning på haciendaen til fars venn. De bodde i hus med fire bad og 10 soverom eller hva det var. De var som barn flest, ville gjerne leke med andre barn og følte seg ensomme hjemme med sin svarte dadda mens far var på jobb og mor var til manikyr, på treningsstudio eller shoppet med venninner.

De barna vi egentlig skulle besøke hadde heller ikke mor og far hjemme, begge måtte jobbe. Så det handlet om å etablere fritidsklubber og nyttige aktiviteter for barna, så de ikke skulle havne på gaten men bli i stand til å lære et yrke og forsørge seg selv. Men det var ikke så interessant for norske lyttere, fikk jeg høre. De er bare interesserte i hvordan det er å være norsk i utlandet.

Hvorfor er lærere så redde for Internet?

Ikke bare lærere. Jeg har ofte hørt folk si sånne ting som "Uff, på facebook er det jo bare søppel. Der kan de legge ut så mye dritt de vil".

Ja, man kan legge ut hva man vil, men det er jo du selv som velger hva du vil legge ut, hva du vil lese, hva du vil svare på, hva du vil bry deg om i det hele tatt, og hva du vil ignorere. Søppel inn, søppel ut. Gull inn, gull ut.Jeg bruker Facebook både til kommunikasjon med mange folk jeg ellers ikke ville klare å holde kontakt med, og til å støtte og promotere saker og synspunkter jeg støtter. Diskutere med andre. Dele sanger, bilder, filmsnutter, tekster, opplevelser av alle slag. Og jeg får massevis tilbake. Det beriker mitt liv, min ånd.

Det er bare folk som IKKE er på Facebook selv som sier sånt. Og de legger til: Nei, det skal jeg holde meg langt unna!

Jaja. Man kan jo flytte langt inn i villmarka eller ut på en øde øy og leve som eremitt også, hvis man vil. Men det jeg ikke kan begripe er hvorfor nettopp LÆRERE er en gruppe mennesker som i stor grad ønsker å stenge informasjonssamfunnet ute, og ganske særlig blokkere det for elevene. Det klarer de jo ikke likevel. Elevene er der. Og da er det min mening at lærerne også bør være der. Undervisning handler mye om kommunikasjon, gjør det ikke? Og lærere skal vel helst utdanne folk for framtida, ikke for fortida-?

Av og til føler jeg meg virkelig et hestehode foran, i alle fall i forhold til jevnaldrende, men oftere føler jeg på hvor lite jeg egentlig kan, hvor mye det er å lære. Det er ikke alltid så lett, men det er jo like fantastisk hver eneste gang, å erobre et nytt felt, et nytt tankesett, en ny teknikk, et nytt verktøy! Den dagen man slutter å prøve å bli bedre, begynner man å bli dårligere, har en vis person sagt. Den dagen vi tror vi kan alt, kan vi ingenting, sier jeg.