"I dag" på baksiden av Klassekampen onsdag 06.03.2013 (skulle egentlig stått 05.03.2012)

Vind, vann og olje

Når flyene går inn for landing på Gran Canaria tar de som regel en 180 graders sving og kommer inn sørfra istedenfor nordfra. Da passerer de Arinaga og Pozo Izquierdo, de mest vindfulle områdene på øya. Det er ikke tilfeldig at flere vindmøllerekker står på geledd akkurat her. I Pozo Izquierdo ligger et avansert senter for utvikling av fornybar energi. Her eksperimenteres det med vind-, bølge- og solenergi. Pozo Izquierdo er også et av Europas beste steder for windsurfing.

I desember 2012 ble den hittil største vindmøllen på Kanariøyene installert her, 65 meter høy og 200 tonn tung, modellen heter E70 og kan produsere 2,3 megawatt. Sammen med resten av denne ene vindmølleparken fra 2002 blir kapasiteten på nesten 7 megawatt. Det monner i et samfunn der strømprisene er skyhøye og det meste av strømmen kommer fra dieselaggregater. Elektriske biler gir ingen miljøgevinst her for å si det sånn. Sol er det nok av, men mest på den tiden av døgnet man har minst bruk for energien. En tanke har derfor vært å bruke solenergi til å pumpe avsaltet vann opp i store oppdemmede bassenger i fjellene, for så å bruke dette både til vannkraftanlegg og avanserte vanningsanlegg for landbruket, det siste var en realitet før turismen ble den største industrien på øya.

I skrivende stund er det storm opp til orkan styrke her på disse øyene i Atlanterhavet utenfor Afrikas vestkyst. Spenningen var stor om det bare ble vind eller om den varslede nedbøren kom også. Det gjorde den, i fullt monn. Regnet er hardt tiltrengt, men helst ikke alt på en gang på ett sted, for da drar det jordsmonnet med seg i kaskader nedover fjellsidene og rett ut i havet.

Vinden er der. Havet er der. Ferskvann er der nesten ikke. Vannet i springen er avsaltet havvann. Drikkevannet må såvel turister som innfødte kjøpe på flasker i butikkene. Da det lokale guttefotballaget endelig kunne bli med på Norway Cup sponset av bl. a. Den Norske Skolen, fikk de også litt lommepenger. Men de forsvant første dagen. Fordi ingen hadde fortalt ungene at i Norge kan man fylle vannflaskene sine fra springen.

I havbunnen mellom Marokko og Lanzarote er det muligens mye olje. Den vil Spanias energi- industri- og turismeminister Soria pumpe opp så fort som mulig. Bevilgningene til det grønne energisenteret i Pozo Izquierdo blir derfor kuttet ned til ingenting.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier
bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.11.2012

Kampen for tilværelsen

I går var det generalstreik i Spania, Hellas, Italia og Portugal mot tiltakene som skal redde bankene i Europa. Det er den niende generalstreiken i Spanias historie siden Franco døde, og den andre under statsminister Mariano Rajoy fra Partido Popular, Francos gamle parti. Den første var 29. mars i år. Streiken var nøye planlagt her på min lille øy for å ramme tredjepart minst mulig. Men tredjeparten er allerede hardt rammet. De er arbeidsløse, mange har ikke klart å betale huslånet sitt og er derfor brutalt kastet ut. Det har vært flere selvmord pga dette.

Mange av de som burde streiket kan det ikke, de har korttidskontrakter og kan miste den lille jobben de har. De med små egne restauranter og butikker trenger hver centimo. Mange jobber selvsagt svart, eneste mulighet til å holde liv i familien. En tredjedel av barna på denne idylliske øya er underernært eller grovt feilernært. Sukkervarer er billig, melk er dyrere enn brus. Diabetes er en sterkt økende folkesykdom, som fører til økning i nyresykdommer, øyesykdommer og annet. Kanariøyenes eneste hjertekirurgisenter for barn er lagt ned. Rajoy kutter stillinger og utgifter innen helse, velferd og utdanning. Her skal spares på alle kanter, unntatt i lønninger og frynsegoder til toppolitikere, bankfolk og kongelige, og investeringer i nye luksusanlegg for rike, blaserte turister.

Velmenende mennesker samler inn mat, klær, barneutstyr og penger for å hjelpe de aller vanskeligst stilte, midt blant oss velbeslåtte nordeuropeere. Til og med flaskekorker blir samlet inn til et godt formål. Dråper i havet, kanskje en buffer mot det rene opprør. Men hva gjør man ikke av medmenneskelighet. På Halloween skulle det være internasjonal barnefest, med mat og underholdning, arrangert av en nabolagsforening. Gratis, men man skulle ta med minst en kilo basismatvarer til de trengende. Arrangementet ble avlyst på grunn av storm, og der sto jeg med posen min. På nettet fant jeg «Solidarisk Nettverk Mogan» som holder åpent hver tirsdag ettermiddag i den kommunale barnehagen. Dit gikk jeg.

Rett inn i Christian Krohgs maleri. Kvinnene sto med tomme blikk og handlenett i en lang, tålmodig kø. Mange med skaut. Rolige og verdige. En etter en kom de inn og ble registrert. De må dokumentere sitt behov. Så sitter de og venter til de blir ropt opp og blir tildelt det de kan få.

Mens jet-settet lever i luksus, og juristen Baltasar Garzón ble satt ut av spill i februar i år. Han var i ferd med å avsløre forbrytelser fra Franco-tiden og dessuten hvitvasking og betydelig korrupsjon innen Partido Popular.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.10.2012

Det lukter

Fårikållukta henger i lufta lenge etter at vi har spist og resten er fordelt i porsjonsbokser til fryseren. Selv om vi lufter. Fårikål er godt, men jeg vil ikke spise det flere dager i strekk. Det gjorde pappa. Han var sjømann, eller «offiser i handelsflåten» som mamma presiserte. Han var hjemme et par dager av gangen, en eller to ganger i året. Da fikk han livretten sin, fårikål. En kjempegryte. Pappa syntes den var best tredje dagen, når den var kokt opp så mange ganger at den var blitt brun og det bare var kål igjen. Da puttet mormor en liten boks suppeboller eller en oppskivet medisterpølse oppi, for å utnytte alt. Pappa skrapte gryta. Så ble det ikke fårikål før neste gang han kom hjem.

En annen lukt jeg forbinder med pappa kjente jeg på en sommerseiltur forbi Slagentangen for etpar år siden. Der lå en diger lastebåt på reia, dvs. for anker et stykke utenfor havna, de hadde nok maskinsjau ombord, for det luktet kraftig av olje, diesel og rust. Sånn luktet pappas hender. Kraftige klubber med olje i hver fure, i hver pore. De rakk sjelden å bli helt rene før han dro igjen. Skipper'n-underarmene hans var brune av sola, han seilte oftest på tropene. Men hadde ingen tatoveringer, det var han stolt av.

Nå er det jeg som har brune armer og bein når jeg kommer «hjem» fra min subtropiske øy, på høstferie. Det regner og sludder sidelengs og jeg vil ikke ut. Heller tåle fårikållukta, selv om den, samt lukta av stekt løk og kålstuing er noe av det kvalmeste jeg vet. Takke meg til hvitløk, tomater og friske krydderurter. Appelsinblomster og åpent hav. Fra den lille balkongen min på øya mi kan jeg skue mot horisonten rett vest.

Der borte gikk for noen år siden en president på talerstolen i FNs generalforsamling og erklærte at det luktet svovel etter forrige taler, /El Diablo/. Slett ingen dårlig metafor, daværende USA-president laget et helvete for svært mange mennesker i det han selv definerte som /ondskapens akse/. Men han som viftet vekk dunsten av svovel på FNs talerstol har nettopp blitt valgt til president for fjerde gang i Venezuela, med solid flertall, i et eksemplarisk gjennomført demokratisk valg med usedvanlig høy deltagelse. Ingen brunfarge der, den skimter vi derimot flere steder i Europa – igjen. Og den vonde lukta sitter i neseborene. Selv om vi lufter aldri så mye.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.09.2012

Romería

Hvert tettsted her på øya har sin egen romería i løpet av året. Egentlig en pilgrimsvandring med påfølgende fest. I realiteten en slags krysning mellom 17. mai og kappleik. Alle kledt i folkedrakter. Jentene, uansett alder, med lange, vide skjørt i sterke farger, ensfarget, rutete, stripete eller blomstrete, med blondekant eller kappe eller ikke. Bluser med puffermer, blonder og rysjer, flest hvite men også i andre farger. Forkle, stort eller lite. På hodet skaut og stråhatt eller bare skaut eller bare hatt eller ingen av delene. Snøreliv eller brede tøybelter med snøring eller ikke noe. Kanskje vest. De unge drar utringningen langt ned på skuldrene, eller bruker singlet istedet. Skjørtelinningen henger langt ned på hofta, mens de modne /amas de casa/ (husmødrene) har den høyt oppe over kulemagen. Tennissko, joggesko eller espadrillos, i alle fall flate. Gutta har lange bukser, de fleste stripete, svarte eller hvite, hvit eller stripete skjorte og kanskje vest eller hatt, men i alle fall et bredt, fargesterkt skjerf rundt livet. Her er ikke noe bunadpoliti. Det meste er lov, variasjonene er uendelige. Alle former ut sin egen drakt. Levende tradisjon.

Hvert nabolag har sin kjerre i opptoget, pyntet med palmeblader, fullastet med frukt, kokte egg, små pannekaker, kroketter og andre kanariske godsaker, og med en stor grill bakpå der koteletter og kyllingfileter freser og frister. Drikkevarer både med og uten alkohol. Symbolsk skal alt det beste av årets grøde ofres til La Virgen. I praksis betyr det at på festen er alt gratis for alle. Det som blir til overs deles ut til de fattige. Hver kjerre følges av et spellemannslag med leikarring de timene det tar å komme seg fra sportsplassen til kirken – noen hundre meter. Der er både Nuestra Señora og Christo båret ut, og der er det offisielle programmet. Men det er alt det andre som er gøy. Buskspellet. Gitarer, mandoliner, ukuleler, tamburin og tromme. Unison sang. /Te quiero porque te quiero/ (jeg elsker deg fordi jeg elsker deg). /Tus ojos morenos me mueren a mí/ (dine mørke øyne tar livet av meg). Fest hele tiden. Men ikke flatfyll. /No soy un borracho, ni soy un perdido, porque en este mundo me siento felíz/ (jeg er verken full eller gal fordi om jeg i denne verden føler meg lykkelig). /Alegría y amor/ (Glede og kjærlighet). Det er det hele.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 14.08.2012.

Glasset sprakk, men porselenet holdt.

Hjørnesteinsbedriftene i et lokalsamfunn som har bygget opp formuen til sine eiere og er livsgrunnlaget for folk som bor der kjøpes opp og legges ned. I Skien/Porsgrunn f eks: Trio, Union, Rec og nå sist erværdige Porsgrunds Porselænsfabrikk. En merkevare, selve symbolet på byen Porsgrunn, logoen, et anker med en P på hver side, fra den aller eldste produksjonen brent inn i blått under glasuren, så grønt, senere med en ring rundt og utenpå glasuren, skal nå produseres i lavkostland.

Flinke folk som har passet på hver eneste dreide kopp, sjekket hanker, forsiringer, glasurer og dekorremser, eller dekorert produktene for hånd, passet ovnene, voktet blandemaskinene med den suppetynne leiren som gir hvitt, løvtynt, råsterkt men likevel skjørt gods etter nøyaktig brenntid og temperatur, laget glasuren som gjenstanden dyppes i etter første brenning, folk som står i utsalget og sorterer og pakker ned med nennsom hånd, alle må nå finne seg noe annet å fylle tida og lønnskontoen med. Selv om det er porselen de kan. Alt om.

Godt at bestefaren min ikke fikk oppleve dette.

Han jobbet mange år på PP. Først i produksjonen, senere som vaktmann. Jeg måtte alltid være stille når jeg kom hjem fra skolen, for bestefar lå ofte og sov etter nattskiftet. Bestefaren min var en usedvanlig snill, blid, arbeidssom og tålmodig hedersmann. Med lang fartstid i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. Tranmæl-tilhenger. Jobbet med illegale aviser under krigen. Han var bondesønn, hadde jobbet som hestedrosjekusk, drosjesjåfør i T-Ford med girstangen utenpå karosseriet, han hadde vært kjellermester på Bristol og lagerformann i Jacobsens Farvehandel mens de bodde i Oslo, før han kjøpte et gammelt hus hjemme i Skien, der vi alle kunne bo. Og da begynte han på Porsgrund. Det ble mange juletrefester med enten et barnekrus eller en nissetallerken i posen sammen med appelsinen og rosinpakka. Turene til UTSALGET en gang i året var spennende. Sekundavarer med bare en liten skjønnhetsfeil til en billig penge, eller ansattrabatt på feilfritt servise. Barndomshjemmet mitt bugnet av nydelig Porsgrund Porselæn. Sekundavarene til hverdags, de fine til jul og selskaper. En jul stod en glassbolle og et porselensfat på stekeovnen mens platene ble skrudd på. Glasset sprakk, men porselenet holdt.

Jeg har flere av de gamle servisene ennå. Og snur alltid kopper, asjetter o l når jeg er på loppemarked. For å se etter PP-merket under. Men vår nåværende, sosialdemokratiske rødgrønne regjering toer sine hender mens vår industrikultur forsvinner og de historieløse turbokapitalistene tjener mer og mer.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

Innlegg på debattsidene i Klassekampen 09.08.2012.

Alt var ikke bedre før

«Hva må skje med skolen for at elevene lærer noe særlig av det de skal utfra skolens målsetting?» spør pensjonert lektor Asbjørn Geithus i Klassekampen mandag 06. august. Jeg har undervist i videregående skole i 12 år etter 26 år i NRK, her er det jeg tenker:

Vi kan ikke gå baklengs inn i framtida. Lærerne må slutte å sutre. Alt var ikke bedre før. Elevene satt stille og fulgte med, eller lot som, og læreren hadde kontroll. Men lærte de noe? De svarte kanskje «riktig» på alle spørsmål, men hadde lærdommen noen relevans for deres egne liv, interesser og ønsker for framtida? Var det kunnskap de tenkte over og satte i sammenheng?

Jeg svarer nei, med meg selv som referanse. Jeg var skoleflink og prektig, rakte opp hånda, svarte riktig og fikk gode karakterer helt ut gymnaset, men ikke gode nok til å studere medisin som var planen, så jeg begynte på Blindern og tok fag etter fag, med middelmådige karakterer, elendige studievaner og svært få forutsetninger for å kunne vurdere og implementere alt jeg leste slik at det ble mening i det. I dag kan jeg ganske mye om mange ting, det meste har jeg lært i livet etter skolen.

De som derimot var uoppmerksomme, leste andre bøker under pulten, fulgte med i aviser om hva som rørte seg i samfunnet, og gjerne forstyrret undervisningen ved å stille impertinente spørsmål, hadde nok mer utbytte av skoletida.

Mine egne barn som nå er voksne sier også at det de lærte på skolen, spesielt ungdomsskolen, så å si var lik null. På barneskolen lærte de grunnleggende ferdigheter, men når de behersket dem var det smått med utfordringer videre. Det de kan har de lært på egen hånd, bl a ved utstrakt bruk av Internet.

Her er en av nøklene. Vi har tilgang til mye mer informasjon enn den lille biten som står i lærebøkene. Det finnes mange, varierte og gode lærebøker, ja, men det finnes mye mer kunnskap, uendelige aspekter ved den. «Ikke læse for at sluge, men for at se hvad man kan bruge» sa Ibsen. Der er lærernes utfordring i dag. Hjelpe elevene å øve opp kritisk evne, vurdere all kunnskapen de har tilgang til. Det er ikke noe mål at alle svarer likt på en prøve, selv ikke i matematikk. Det er mange veier fram til riktig svar. Og i humaniora finnes ingen fasit.

Jeg er en hengiven Facebookbruker. Takket være diversiteten i vennelista får jeg masse informasjon som jeg ellers neppe hadde fått. Noe sprer jeg videre, det meste sjekker jeg, og som oftest vil jeg vite mer.

Og jeg bruker Facebook i undervisningen. Lager egne grupper for klasser og fag, der vi kommuniserer, jeg legger ut diskusjonsoppgaver og elevene svarer. Det fungerer fabelaktig. De mulighetene fins også på læringsplattformene som de videregående skolene er pålagt å bruke, mye mer tungrodde, og elevene logger seg ikke inn hver dag. Men på Facebook er de. Jeg velger å møte dem der også.

Jeg har så å si ikke disiplinærproblemer, elevene irettesetter gjerne hverandre hvis noen forstyrrer. De vil ha med seg det jeg sier, for de skjønner det kan være viktig. De reflekterer og stiller spørsmål. Og lærer. Masse. Har mye mer peiling på verden enn jeg hadde da jeg var ung.

Ved forsentkomming og fravær bør de oppleve at de har gått glipp av noe. Den læreren som har kontroll ved bruk av anmerkninger oppnår kanskje ro i timene, men skaper lydige øyentjenere, ikke kunnskapsugne, våkne ungdommer med god ballast for framtida.

Lillibeth Lunde

Norsklærer i videregående skole og voksenopplæring

bettamor@hotmail.com



"I dag" på baksiden av Klassekampen 12.07.2012

Været

Å gå en tur på stien og føle skogens ro er ikke som i min barndom å høre en gjøk som sa ko-ko og andre skogsfugler. Hettemåkene invaderte min lille skog for lenge siden og øker i antall. Jeg hører bare de iltre skrikene deres, en starter og så er hele koret i gang. Gang på gang. De har reir på de flytende øyene ute i mitt lille vann. Den største av disse er ikke flytende lenger, det er flere bjerker på den, røttene har bitt seg fast i bunnen. Vannet krymper.

De stakkars endene som forsøker å svømme stille ved øens høye kyst har ikke tjangs til å få tak i noen av brødbitene som barna kaster ut, måkene stuper og snapper godbiten rett for nebbet på dem. Eller så kommer et gåsepar hvesende og strekker den lange halsen sin før anda klarer å nå fram. Det er fullstendig ubalanse i økosystemet her. Og det fortsetter å regne i Norge.

På min lille øy utenfor Sahara har det ikke regnet så lite på 65 år. De majestetiske palmene langs motorveien blir gule og brune og knekker i den kraftige, sandfylte vinden, calimaen, som ikke har vært så sterk så lenge noen kan huske. Noen ganger faller en palme over en turist eller en bil, da kommer det i avisen.

Den lille brakkvannssjøen nede ved den gyllengule, berømte sandstranden er sunket minst en meter siste år, får ikke noe tilsig og blir stående å råtne. Død fisk langs bredden beviser elendigheten. Alle duene som har gitt stranden navn blir bare fler og fler. Men her er også svarte sothøns, hvite småhegrer, storspover og den store hegren Garza Real. Trekkfuglene bruker sjøen som hekkeplass. Det er færre av dem i år. Turistene kaster ut brødbiter som ødelegger økosystemet. Nylig er det gravet en kanal ut til havet så innsjøen får nytt oksygen. Men den blir saltere da.

Mest bekymring vekker den enorme manetinvasjonen på nordsiden av øya, for den er en trussel mot turismen, for tida øyas sårbare monokultur. Ryker den får folk det ennå verre. Flerfoldige tonn av den lille, farlige rosa maneten Pelagia Noctiluca er blitt samlet opp siden mars i år, det har aldri vært så voldsomt før. Varmere hav gjør forholdene ideelle for denne maneten.

Vi har funnet «The God(damned) Particle». Vi utforsker universets ytre grenser og jordens indre. Men vi klarer ikke å flytte luftstrømmer slik at vann, varme og tørke fordeles på en måte som er til gavn for livet på jorden.

Lillibeth Lunde

verdensborger

bettamor@hotmail.com