"I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 09.07.2013

Å glemme historien

 

Jeg leste i «Magazine»:

-          … og så kommer sønnen min og sier han har tenkt å reise. Han drar. Til Tyskland, så klart. Alt og alle styrer mot Angela Merkel. Hadde jeg visst det før, ville jeg ikke betalt for tysktimene hans.

-          Jeg ville sikkert følt det samme. Men språk hjelper jo …

-          Forstå meg rett, jeg er verken imot at han kan språk eller vil reise, men det gjør meg trist. Hvis han hadde en jobb å dra til ville jeg si reis når du må, selv om jeg helst vil ha ham nær meg. Arbeid er arbeid og han må velge sitt liv.

-          Ja?

-          Men han drar uten jobb. De sier at han kanskje kan finne noe timelønnet.

-          Skjønner. Men sånn er nå tidene.

-          Jada. Men for fem år siden kunne ingen forestille seg at den tyske bank skulle blande seg i økonomien til andre land.

-          Det er ikke så enkelt. Ikke ha xenofobi overfor tyskere.

-          Tull. Tyskland ruinerer oss fordi de kan, de har kommandoen. Vi trodde vi var mer enn vi er.

-          Vet du hva? I et par år har vi ønsket å emigrere, og nå vil din sønn dra. Det er normalt.

-          Det er ikke sånn. Emigrasjonen sprang ut av et lands svik, men skapte enda mer svik. Vi gamle blir igjen, de unge drar, vi burde ikke tolerere det. Ungene burde bli og slåss for sitt eget. Det er feil alt sammen, feil å glemme historien, glemme de som emigrerte for å gjøre oss rike. Og det er feil å tro at Europa flyter av melk og honning.

-          Vel, Europa krever de pengene vi har brukt på å more oss …

-          Vi skylder dem penger som de har lånt til de spanske kjeltringene og de krever renter. Fordi vi glemmer historien. Da Tyskland ble gjenforent for tjue år siden ble Europa forandret, da fødtes et helt annerledes Tyskland. Merkel viderefører Østtyskland. Den sanne historien.

Noen dager tidligere, på en folkefest på Gran Canaria, kom vi i snakk med en kjekk kanarisk mann i trettiårene, om at kanarierne er flinke til å dele og ha det moro selv i trange tider. Men så kom alvoret – han mente spanjolene har seg selv å takke for krisa. De bare fester og lar alt gå sin skeive gang. Politikerne, kongehuset, alle er gjennomkorrupte, det spiller ingen rolle hvilke ledere de velger. Det er ikke noe håp for Spania, mente han. Bedre om et annet land tok kommandoen. Tyskland, f.eks. For der er det orden i sakene.

Original dialog: «Olvidar la historia» av Suso de Toro 16.06.2013

Til norsk ved Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

med tillatelse fra forfatteren, Suso Pérez, redaktør, Barcelona.

 

"I dag" på baksiden av Klassekampen 27.04.2013

Leve til jeg dør

Sist søndag var det ti år siden moren min døde. Etter en lang og vond sykdomsperiode. I minst femten år hadde Alzheimeren utviklet seg, langsomt og ubønnhørlig. Vi omkring skjønte det ikke før det hadde gått ganske langt. Ordene hennes ble borte litt etter litt. Hun lo av seg selv et år, så ble hun sint et år, så gråt hun et år, så ble hun stille.

Denne grusomme, snikende og dødelige sykdommen finnes det ennå ingen effektive medisiner mor. Først nå forskes det ordentlig på dette. Vi får stadig nye tips om hvordan unngå eller i alle fall utsette utviklingen av demens: Trene tre dager i uka fra man er 40, drikke kaffe, ta B-vitaminer og E-vitaminer, en vaksine kanskje, små drypp av håp for den som kan tenkes å være eller kjenne noen som er genetisk disponert for sykdommen. Test deg selv. Musikkterapi, kognitiv terapi, husketeknikker, alt vel og bra for enhver som blir eldre. Men om det spiller noen rolle for utviklingen av denne sykdommen vet vi ikke.

Det er forsket mye på hjerte-kar-sykdommer, transplantasjonskirurgi og kreft, med gode, konkrete resultater. Mange mennesker har fått forlenget og forbedret sine liv på grunn av dette. Gjerne relativt unge folk, som har mye ugjort i livet. Men senile gamlinger ... å bruke penger på dem har ikke vært bryet verd før nå, når eldrebølgen kommer, og legemiddelindustrien ser penger i det.

I vikingtida var man gammel ved 40 år. De mange falne i strid hjalp på den statistikken, men også pest og andre sykdommer, som nå ikke lenger er dødelige fordi det finnes medisiner mot dem. Nå blir vi rett og slett for gamle. Når kroppen forfaller leter vi etter oppskriften på evig ungdom, enten det handler om kosmetisk kirurgi, fanatisk kosthold eller supertrening. Jeg blir trist når jeg ser meg i speilet i prøverommet i klesbutikken, mye avsløres der, det er ikke lett å akseptere aldringen. Det er så fryktelig mye mer igjen å gjøre, jeg har ikke tid til å bli gammel. All kunnskap og erfaring jeg har tilegnet meg skal brukes til noe.

Jeg er livredd for Alzheimeren. Sa noen «eldes med verdighet»? Hva betyr det? Å sitte rolig og avfinne seg med at alle tog er gått, alle porter stengt, alle muligheter for videre utforsking av verden borte? Jeg aksepterer det ikke. Jeg vil leve til jeg dør, rett og slett. Og ikke svinne hen, litt etter litt.

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

Lurerier 30.03.2013

Av og til (stadig oftere, faktisk) tar den store deppen meg vedrørende min egen eksistensberettigelse. Denne stadige jakten min etter kunnskap, etter å forstå mer, etter å utvikle meg, komme videre, oppnå et-eller-annet mål og deretter videre. Mot hva? Hvorhen og hvorfor? Jeg lever til jeg dør, og det jeg har gjort, tenkt eller ment, hvilken betydning har det egentlig? Så godt som ingen. Alt det dumme jeg har gjort, all feilvurdering, alt det jeg såret andre med, all forfengelighet, alle forestillinger om at jeg gjorde det rette .. tull alt sammen. Og nå når jeg liksom skal summere opp ... hvilken nytte har jeg av mine erfaringer? Hvilken nytte har verden av meg? Helt ubetydelig. Og mine gode og dårlige erfaringer kan ikke bringes videre. Neste generasjon gjør sine egne. Jeg er ikke noe godt forbilde en gang. En middelmådighet, selv om jeg hadde en forestilling om meg selv som noe helt spesielt ... bare vent. Vi venter ennå, og snart er det ikke mer å vente på. Men jeg fortsetter å bry meg med alt og alle. engasjere meg. Uten at jeg kan se at det tjener til noen ting. Jeg er neppe den eneste som strever med dette. Men noen ganger er denne erkjennelsen nesten ikke til å bære.

"I dag" på baksiden av Klassekampen onsdag 06.03.2013 (skulle egentlig stått 05.03.2012)

Vind, vann og olje

Når flyene går inn for landing på Gran Canaria tar de som regel en 180 graders sving og kommer inn sørfra istedenfor nordfra. Da passerer de Arinaga og Pozo Izquierdo, de mest vindfulle områdene på øya. Det er ikke tilfeldig at flere vindmøllerekker står på geledd akkurat her. I Pozo Izquierdo ligger et avansert senter for utvikling av fornybar energi. Her eksperimenteres det med vind-, bølge- og solenergi. Pozo Izquierdo er også et av Europas beste steder for windsurfing.

I desember 2012 ble den hittil største vindmøllen på Kanariøyene installert her, 65 meter høy og 200 tonn tung, modellen heter E70 og kan produsere 2,3 megawatt. Sammen med resten av denne ene vindmølleparken fra 2002 blir kapasiteten på nesten 7 megawatt. Det monner i et samfunn der strømprisene er skyhøye og det meste av strømmen kommer fra dieselaggregater. Elektriske biler gir ingen miljøgevinst her for å si det sånn. Sol er det nok av, men mest på den tiden av døgnet man har minst bruk for energien. En tanke har derfor vært å bruke solenergi til å pumpe avsaltet vann opp i store oppdemmede bassenger i fjellene, for så å bruke dette både til vannkraftanlegg og avanserte vanningsanlegg for landbruket, det siste var en realitet før turismen ble den største industrien på øya.

I skrivende stund er det storm opp til orkan styrke her på disse øyene i Atlanterhavet utenfor Afrikas vestkyst. Spenningen var stor om det bare ble vind eller om den varslede nedbøren kom også. Det gjorde den, i fullt monn. Regnet er hardt tiltrengt, men helst ikke alt på en gang på ett sted, for da drar det jordsmonnet med seg i kaskader nedover fjellsidene og rett ut i havet.

Vinden er der. Havet er der. Ferskvann er der nesten ikke. Vannet i springen er avsaltet havvann. Drikkevannet må såvel turister som innfødte kjøpe på flasker i butikkene. Da det lokale guttefotballaget endelig kunne bli med på Norway Cup sponset av bl. a. Den Norske Skolen, fikk de også litt lommepenger. Men de forsvant første dagen. Fordi ingen hadde fortalt ungene at i Norge kan man fylle vannflaskene sine fra springen.

I havbunnen mellom Marokko og Lanzarote er det muligens mye olje. Den vil Spanias energi- industri- og turismeminister Soria pumpe opp så fort som mulig. Bevilgningene til det grønne energisenteret i Pozo Izquierdo blir derfor kuttet ned til ingenting.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier
bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.11.2012

Kampen for tilværelsen

I går var det generalstreik i Spania, Hellas, Italia og Portugal mot tiltakene som skal redde bankene i Europa. Det er den niende generalstreiken i Spanias historie siden Franco døde, og den andre under statsminister Mariano Rajoy fra Partido Popular, Francos gamle parti. Den første var 29. mars i år. Streiken var nøye planlagt her på min lille øy for å ramme tredjepart minst mulig. Men tredjeparten er allerede hardt rammet. De er arbeidsløse, mange har ikke klart å betale huslånet sitt og er derfor brutalt kastet ut. Det har vært flere selvmord pga dette.

Mange av de som burde streiket kan det ikke, de har korttidskontrakter og kan miste den lille jobben de har. De med små egne restauranter og butikker trenger hver centimo. Mange jobber selvsagt svart, eneste mulighet til å holde liv i familien. En tredjedel av barna på denne idylliske øya er underernært eller grovt feilernært. Sukkervarer er billig, melk er dyrere enn brus. Diabetes er en sterkt økende folkesykdom, som fører til økning i nyresykdommer, øyesykdommer og annet. Kanariøyenes eneste hjertekirurgisenter for barn er lagt ned. Rajoy kutter stillinger og utgifter innen helse, velferd og utdanning. Her skal spares på alle kanter, unntatt i lønninger og frynsegoder til toppolitikere, bankfolk og kongelige, og investeringer i nye luksusanlegg for rike, blaserte turister.

Velmenende mennesker samler inn mat, klær, barneutstyr og penger for å hjelpe de aller vanskeligst stilte, midt blant oss velbeslåtte nordeuropeere. Til og med flaskekorker blir samlet inn til et godt formål. Dråper i havet, kanskje en buffer mot det rene opprør. Men hva gjør man ikke av medmenneskelighet. På Halloween skulle det være internasjonal barnefest, med mat og underholdning, arrangert av en nabolagsforening. Gratis, men man skulle ta med minst en kilo basismatvarer til de trengende. Arrangementet ble avlyst på grunn av storm, og der sto jeg med posen min. På nettet fant jeg «Solidarisk Nettverk Mogan» som holder åpent hver tirsdag ettermiddag i den kommunale barnehagen. Dit gikk jeg.

Rett inn i Christian Krohgs maleri. Kvinnene sto med tomme blikk og handlenett i en lang, tålmodig kø. Mange med skaut. Rolige og verdige. En etter en kom de inn og ble registrert. De må dokumentere sitt behov. Så sitter de og venter til de blir ropt opp og blir tildelt det de kan få.

Mens jet-settet lever i luksus, og juristen Baltasar Garzón ble satt ut av spill i februar i år. Han var i ferd med å avsløre forbrytelser fra Franco-tiden og dessuten hvitvasking og betydelig korrupsjon innen Partido Popular.

Lillibeth Lunde

norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.10.2012

Det lukter

Fårikållukta henger i lufta lenge etter at vi har spist og resten er fordelt i porsjonsbokser til fryseren. Selv om vi lufter. Fårikål er godt, men jeg vil ikke spise det flere dager i strekk. Det gjorde pappa. Han var sjømann, eller «offiser i handelsflåten» som mamma presiserte. Han var hjemme et par dager av gangen, en eller to ganger i året. Da fikk han livretten sin, fårikål. En kjempegryte. Pappa syntes den var best tredje dagen, når den var kokt opp så mange ganger at den var blitt brun og det bare var kål igjen. Da puttet mormor en liten boks suppeboller eller en oppskivet medisterpølse oppi, for å utnytte alt. Pappa skrapte gryta. Så ble det ikke fårikål før neste gang han kom hjem.

En annen lukt jeg forbinder med pappa kjente jeg på en sommerseiltur forbi Slagentangen for etpar år siden. Der lå en diger lastebåt på reia, dvs. for anker et stykke utenfor havna, de hadde nok maskinsjau ombord, for det luktet kraftig av olje, diesel og rust. Sånn luktet pappas hender. Kraftige klubber med olje i hver fure, i hver pore. De rakk sjelden å bli helt rene før han dro igjen. Skipper'n-underarmene hans var brune av sola, han seilte oftest på tropene. Men hadde ingen tatoveringer, det var han stolt av.

Nå er det jeg som har brune armer og bein når jeg kommer «hjem» fra min subtropiske øy, på høstferie. Det regner og sludder sidelengs og jeg vil ikke ut. Heller tåle fårikållukta, selv om den, samt lukta av stekt løk og kålstuing er noe av det kvalmeste jeg vet. Takke meg til hvitløk, tomater og friske krydderurter. Appelsinblomster og åpent hav. Fra den lille balkongen min på øya mi kan jeg skue mot horisonten rett vest.

Der borte gikk for noen år siden en president på talerstolen i FNs generalforsamling og erklærte at det luktet svovel etter forrige taler, /El Diablo/. Slett ingen dårlig metafor, daværende USA-president laget et helvete for svært mange mennesker i det han selv definerte som /ondskapens akse/. Men han som viftet vekk dunsten av svovel på FNs talerstol har nettopp blitt valgt til president for fjerde gang i Venezuela, med solid flertall, i et eksemplarisk gjennomført demokratisk valg med usedvanlig høy deltagelse. Ingen brunfarge der, den skimter vi derimot flere steder i Europa – igjen. Og den vonde lukta sitter i neseborene. Selv om vi lufter aldri så mye.

Lillibeth Lunde
bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 15.09.2012

Romería

Hvert tettsted her på øya har sin egen romería i løpet av året. Egentlig en pilgrimsvandring med påfølgende fest. I realiteten en slags krysning mellom 17. mai og kappleik. Alle kledt i folkedrakter. Jentene, uansett alder, med lange, vide skjørt i sterke farger, ensfarget, rutete, stripete eller blomstrete, med blondekant eller kappe eller ikke. Bluser med puffermer, blonder og rysjer, flest hvite men også i andre farger. Forkle, stort eller lite. På hodet skaut og stråhatt eller bare skaut eller bare hatt eller ingen av delene. Snøreliv eller brede tøybelter med snøring eller ikke noe. Kanskje vest. De unge drar utringningen langt ned på skuldrene, eller bruker singlet istedet. Skjørtelinningen henger langt ned på hofta, mens de modne /amas de casa/ (husmødrene) har den høyt oppe over kulemagen. Tennissko, joggesko eller espadrillos, i alle fall flate. Gutta har lange bukser, de fleste stripete, svarte eller hvite, hvit eller stripete skjorte og kanskje vest eller hatt, men i alle fall et bredt, fargesterkt skjerf rundt livet. Her er ikke noe bunadpoliti. Det meste er lov, variasjonene er uendelige. Alle former ut sin egen drakt. Levende tradisjon.

Hvert nabolag har sin kjerre i opptoget, pyntet med palmeblader, fullastet med frukt, kokte egg, små pannekaker, kroketter og andre kanariske godsaker, og med en stor grill bakpå der koteletter og kyllingfileter freser og frister. Drikkevarer både med og uten alkohol. Symbolsk skal alt det beste av årets grøde ofres til La Virgen. I praksis betyr det at på festen er alt gratis for alle. Det som blir til overs deles ut til de fattige. Hver kjerre følges av et spellemannslag med leikarring de timene det tar å komme seg fra sportsplassen til kirken – noen hundre meter. Der er både Nuestra Señora og Christo båret ut, og der er det offisielle programmet. Men det er alt det andre som er gøy. Buskspellet. Gitarer, mandoliner, ukuleler, tamburin og tromme. Unison sang. /Te quiero porque te quiero/ (jeg elsker deg fordi jeg elsker deg). /Tus ojos morenos me mueren a mí/ (dine mørke øyne tar livet av meg). Fest hele tiden. Men ikke flatfyll. /No soy un borracho, ni soy un perdido, porque en este mundo me siento felíz/ (jeg er verken full eller gal fordi om jeg i denne verden føler meg lykkelig). /Alegría y amor/ (Glede og kjærlighet). Det er det hele.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com