"I dag" på baksiden av Klassekampen 24.02.2014

Klimaflyktning

Akkurat nå snør det. Som for tre dager siden, det gikk over i slaps som ble regn som vasket bort det meste av snøen. Så har det vært bart noen dager, til og med litt sol, nesten vårlig. Kjøttmeisen er begynt med sitt ti-ti-tuu. Litt forsiktig, kan ikke på noen måte sammenliknes med den intense kvitringen fra alle småfuglene i Arguineguin i solnedgangen. Men de er jo i bur og skriker desperate om hjelp til å slippe ut i det fri. Kjøttmeisene er frie. Til å nesten sulte eller fryse i hjel når senvinterkulda virkelig setter inn. Hvis den gjør det da. Hvis den ikke rett og slett har forflyttet seg til helt andre breddegrader for godt. «The day after tomorrow» er idag. I California fryser folk i hjel. På Kanariøyene ligger snøen i fjellområdene, nå etter mandelblomstringen. Spanias høyeste fjell, vulkanen Teide på Tenerife, 3717 m. o .h., ser ut som den har melisglasur der den karakteristiske pupp-silhuetten trer fram over havflaten i vest. Minusgrader i fjellområdene også på Gran Canaria er fatale for det lille som er igjen av landbruk. Men turistene som vralter fra solsenga til bassenget og opp igjen til baren på hotellene langs sydkysten av øya merker ikke noe til det. De vet knapt om det. De er kommet for å nyte sol og billig alkohol, nada mas, på Playa del Ingles («Pleya’n», som nordmenn sier) og Playa de Amadores («Armageddon», som en kollega kaller den).

De er klimaflyktninger, sier de. Tar med seg pensjonen sin og evnt. de svarte pengene sine og legger dem i all-inclusive-turoperatørers kasse. Og synes at disse spanjolene burde lære seg litt norsk siden de får så mange norske gjester.

Jeg er også klimaflyktning. Mine helseplager var en viktig faktor da jeg søkte om jobb på den norske skolen der. Etter tre år er det over og ut, da vil de ha nye krefter inn til å undervise alle de blonde barna og ungdommene med diverse helseplager og velstående foreldre. Det er helt fint å jobbe og bo der. Men i vinterferien havnet jeg i Norge, og det så ut til å være et klokt valg i forhold til klima i betydning værlag, i år. Men ellers ser Norge ut til å by på enda mer kulde for de som prøver å flykte hit. På ingen måte all-inclusive. Jeg kan velge. De norske klimaflyktningene og andre turister kan også det. Men ikke de VIRKELIGE flyktningene.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarisk klimaflyktning

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 16.01.2014

Ubunden tid


Hvor kommer den fra, denne blinde troen på at økt kontroll fører til større arbeidsinnsats, arbeidsmoral og resultater?


Det er jo snarere tvert om. Når man utsettes for en eller annen form for overvåkning blir man flinkere til å se ut som om man gjør noe, holde tider og frister, dokumentere. Arbeidsmoralen svekkes. Arbeidsmiljøet forsures. Arbeidsgleden reduseres. Pliktetikken går foran både intensjonsetikken og konsekvensetikken. Jeg var der da jeg skulle, men hva gjorde jeg? Skrev en rapport …


Selv vet jeg at jeg jobber best som lærer med forberedelser til undervisning og prøver, oppfølging, retting og karaktersetting når jeg får konsentrere meg og være i fred. Det er ikke midt på dagen på skolen eller på møter. Det er helst på ettermiddagen/kvelden, gjerne en helg, eller en formiddag hjemme når jeg ikke har timer før sent på dagen. Får tid til å lete etter en ny innfallsvinkel og nytt stoff som kan gjøre faget fengende for elevene, bygget på de erfaringene jeg har gjort med andre ting. Skal jeg sitte på skolen i bunden tid blir det å snu bunken. Og det er nettopp det de fleste kontrollerte vanemenneskene gjør. De er IKKE de beste lærerne. De er ofte lite endringsvillige, fastlåste i gamle mønstre. Skolen blir en plikt og elevenes glede ved å lære forsvinner ut av vinduet, hodet skrus av så fort det ringer, stoffet er gjennomgått og oppgaver levert så de kan glemme det.


De lærerne som huskes, av oss alle, er de som hadde sin egen vri, som gjorde noe utradisjonelt, som fikk lærestoffet til å bli interessant på en annerledes måte. De satt ikke og så på klokka når de planla undervisningen. Eller hadde samtaletid en time i uka.


Selv er jeg tilgjengelig for elevene så å si 24/7 via sosiale media. Elevene vet de kan komme med et spørsmål og få svar ganske raskt, ikke måtte vente til neste skoletime i faget. Alle lærere må ikke være sånn, men muligheten for å være sånn må finnes.


Noe av det fineste på en arbeidsplass, særlig en skole, er å bli verdsatt for den jobben man gjør, ikke NÅR man gjør den, at lærerne nyter ledelsens tillit og har stor pedagogisk frihet. Kontrollregimet er drepende for kreativiteten. Elevene taper.


Mens samfunnet ellers åpner for fleksibilitet i arbeidstid og arbeidsmåter, vil skolen stramme inn og gå baklengs.


Lillibeth Lunde
Nyslått lektor med tilleggsutdanning
bettamor@hotmail.com  

"I dag" på baksiden av Klassekampen 10.12.2013

Salto, shopping og sandskulpturer

Er dette kanarimesterskapet i stavsprang? En facebookvenn spør under en bildeserie jeg har lagt ut. Den norske sporten stavsprang har vel også sin bakgrunn i gjeterlivet. I ulendt terreng er det fint å kunne ta rennefart, sette en stav i baken og hoppe – over bekken, over en fjellsprekk, eller bare et godt stykke oppover eller nedover i ura.

På min lille øy heter det Salto del Pastor Canario. Det kanariske gjeterhoppet. Geitene har så lenge en kan huske vært den viktigste kilden til både melk og kjøtt. De velvoksne geitene her er store som kviger, har horn i toppen, er ragget på kroppen, blakke og svarte og brune og grå, og jurene deres subber nesten nedi bakken. En geiteflokk har holdt til i høydene rundt skolen. Nå har gjeterne tatt dem med seg høyere opp i fjellet, for den digre bølingen av bleike tobeininger med shorts, sandaler og vaskehatt okkuperer fjellstråka innafor småbyen og skremmer de fredelige dyra. Men de er listig og lystig og lett på tå tripper de kjapt og støtt på sine fire tynne bein i den løse lavasteinen. Her er det bratt. Klovene deres får bedre feste enn menneskeføtter.

Ingen tobeining kan følge dem kvikt nok nedover fjellsiden. Derfor er gjeterhoppet ført videre gjennom generasjoner. En rund, glatt stav, to og en halv meter, laget av «la leña buena – den gode veden» med en lang smidd jernspiss i enden. Fra toppen ser gjeteren seg ut en stø plett noen meter lenger ned, sikter spissen mot den, holder i staven med begge hender og hopper tett inntil den, glir nedover og lander fjellstøtt – ja nettopp – på akkurat den pletten.

Gjeteren har tradisjonell hatt og sekk på ryggen. I sekken er det vann og fett til å smøre staven med. Sekken er laget av en geitekilling. Hele skinnet minus hodet. For- og bakbeina sydd sammen som seler, og gjensydd nederst. Fra den tiden man brukte alt når man slaktet et dyr.

De satte hverandre stevne sist fredag, samtidig med åpning av utgravningene fra førcolumbiansk tid i Mogan. En guttjafs med Kizz på T-skjorta hadde egen stav og øvde seg nederst i bakken mens han ventet på at pappaen kom ned. Vi var et tjuetalls personer som møtte opp. Vi fikk garantert en større opplevelse enn de som brukte dagen til å shoppe i Las Palmas, selv om de også kunne beskue den fantastiske julekrybbe-sandskulptur-utstillingen på Canteras-stranden. Den står til 7. januar. Dette var bare akkurat nå.

Lillibeth Lunde

Norsk-kanarier

bettamor@hotmail.com

"I dag" på baksiden av Klassekampen 05.11.2013

Halloween

Gresskarsuppe er godt. Ristede gresskarkjerner også.  Jeg bruker maten i de store gresskarene når jeg har laget skumle fjes med skarpe tenner og skjeve øyne, som lyser illevarslende gult gjennom det oransje skallet med telys inni. Et signal til alle de små heksene, monstrene og spøkelsene som våger seg ut i høstmørket med frydefull skrekk: Her går det an å ringe på, lespe «knask eller knep» og få noe søtt. Tilsvarende julebukkene, som har gått av mote, muligens fordi ungene er så stappfulle av alskens godter fra før i jula.

Jeg begriper ikke at så mange ergrer seg over halloween. Den er en mulighet for ungene til å gjøre noe spennende ved inngangen til den gråeste og kjedeligste måneden i året. Kommers, sier folk. Jula er verre, mener jeg. Glitter og fjas og nisser og engler i butikkene fra begynnelsen av oktober. «Hva er trendy i år?». Fullstendig idiotisk. Julebordene har holdt på i over en måned, man er forspist og fordrukken og lei av jula lenge før den ringes inn. Snakk om kommers.

I Mexico feires «De dødes dag» i månedsskiftet oktober/november. Folk tar med mat og drikke på kirkegården, tenner lys og har fest der, skåler på grava til sine kjære så de får være med, sender mange gode tanker til sine avdøde slektninger og venner. En miks av hedenske og katolske ritualer, som julefeiringen.

Jeg er barnslig. Sist torsdag var jeg heks her på mi lille øy utenfor Afrika. Men jeg manglet en skikkelig sopelime å fly med. Det var kjedelig å labbe gatelangs og lete etter en halloweenfest som viste seg å være over. Men moro var det lell. Voksne innfødte vinket og lo, ungene skvatt, norske turister skreik "Ågud!", og de måpende fjesene til ungdomsflokken på restauranten midt i hovedgata var et syn for guder.

Den søteste var ei lita marokko/kanarijente borte i parken, med glitrende heksekjole, ånkli sopelime og hatt, hun løp bort til mamma og ropte at der er det ei EKTE heks! Etter hvert våget hun seg bort til meg og vi hadde en god heks-til-heks-prat. Så løp hun til mamma'n igjen og hentet den lange heksenesa si, tok den på, løp bort til meg og sa at se, nå er JEG ei ekte heks! Og da jeg sa: "Ay, jeg glemte nesa mi ... da er jo alt ødelagt!", sa hun: "Du kan få min!"

Gresskarsuppa gikk heden. Massen hadde gjæret i løpet av natta, og kjernene hadde spirt. Her var selv grønnsakene «living deads».

Lillibeth Lunde

Norskkanarier

bettamor@hotmail.com

Natt til 17.10.2013 - Bøler, Oslo.

 

NRK1 i kveld om statistikk var artig, interessant og tankevekkende. Slutten var om

at det også føres statistikk over folks følelser, ut fra hva de ytrer på Facebook, Twitter, Instagram. blogger etc etc. Der er nok ikke jeg med. Til nå. For jeg har sjelden (aldri) hatt en status som begynner med "I feel ...". Men for å gi et bidrag:
I feel sad, disapointed, tired, hopeless, guilty, sorry, bad, mos...t of the time, though I should feel lucky to live, in the part of the world where I do live, have two adult sons, fairly good health, an almost balanced economy, job, place to live, options to do things in life etc etc.
But I seldom feel happy. There is of course a glimpse of excitement and joy now and then. But very often I feel that I do not matter at all, my life is really pointless, things are very wrong in this world and it doesn't seem to get any better, I feel sorry for all the people who suffer, angry for all the stupidity among people and all the greed and seeking for power amongst the world's leaders, i feel hopeless towards the fact that money rules and the "smartest" people takes it all, I feel also that I have wasted much of my life in doing pointless things, made bad choices, probably hurt some people, made life hard for my sons, I feel afraid of what might happen to them further on, to all the people living on Earth, due to their hopeless situation, other people's bad actions, greed and selfishness, I feel emptyness when looking at the future, personally, for my nearest ones and the entire humanity. Indeed, I often feel very depressed. Still, i wish to stay alive, keep health and to work, travel, see, listen, read, experience and understand more before I die. I believe that must be the only point in living at all. There. I have expressed my main feelings at this point of life and hence contributed to the statistics.

"I dag" på baksiden av Klassekampen tirsdag 09.07.2013

Å glemme historien

 

Jeg leste i «Magazine»:

-          … og så kommer sønnen min og sier han har tenkt å reise. Han drar. Til Tyskland, så klart. Alt og alle styrer mot Angela Merkel. Hadde jeg visst det før, ville jeg ikke betalt for tysktimene hans.

-          Jeg ville sikkert følt det samme. Men språk hjelper jo …

-          Forstå meg rett, jeg er verken imot at han kan språk eller vil reise, men det gjør meg trist. Hvis han hadde en jobb å dra til ville jeg si reis når du må, selv om jeg helst vil ha ham nær meg. Arbeid er arbeid og han må velge sitt liv.

-          Ja?

-          Men han drar uten jobb. De sier at han kanskje kan finne noe timelønnet.

-          Skjønner. Men sånn er nå tidene.

-          Jada. Men for fem år siden kunne ingen forestille seg at den tyske bank skulle blande seg i økonomien til andre land.

-          Det er ikke så enkelt. Ikke ha xenofobi overfor tyskere.

-          Tull. Tyskland ruinerer oss fordi de kan, de har kommandoen. Vi trodde vi var mer enn vi er.

-          Vet du hva? I et par år har vi ønsket å emigrere, og nå vil din sønn dra. Det er normalt.

-          Det er ikke sånn. Emigrasjonen sprang ut av et lands svik, men skapte enda mer svik. Vi gamle blir igjen, de unge drar, vi burde ikke tolerere det. Ungene burde bli og slåss for sitt eget. Det er feil alt sammen, feil å glemme historien, glemme de som emigrerte for å gjøre oss rike. Og det er feil å tro at Europa flyter av melk og honning.

-          Vel, Europa krever de pengene vi har brukt på å more oss …

-          Vi skylder dem penger som de har lånt til de spanske kjeltringene og de krever renter. Fordi vi glemmer historien. Da Tyskland ble gjenforent for tjue år siden ble Europa forandret, da fødtes et helt annerledes Tyskland. Merkel viderefører Østtyskland. Den sanne historien.

Noen dager tidligere, på en folkefest på Gran Canaria, kom vi i snakk med en kjekk kanarisk mann i trettiårene, om at kanarierne er flinke til å dele og ha det moro selv i trange tider. Men så kom alvoret – han mente spanjolene har seg selv å takke for krisa. De bare fester og lar alt gå sin skeive gang. Politikerne, kongehuset, alle er gjennomkorrupte, det spiller ingen rolle hvilke ledere de velger. Det er ikke noe håp for Spania, mente han. Bedre om et annet land tok kommandoen. Tyskland, f.eks. For der er det orden i sakene.

Original dialog: «Olvidar la historia» av Suso de Toro 16.06.2013

Til norsk ved Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com

med tillatelse fra forfatteren, Suso Pérez, redaktør, Barcelona.

 

"I dag" på baksiden av Klassekampen 27.04.2013

Leve til jeg dør

Sist søndag var det ti år siden moren min døde. Etter en lang og vond sykdomsperiode. I minst femten år hadde Alzheimeren utviklet seg, langsomt og ubønnhørlig. Vi omkring skjønte det ikke før det hadde gått ganske langt. Ordene hennes ble borte litt etter litt. Hun lo av seg selv et år, så ble hun sint et år, så gråt hun et år, så ble hun stille.

Denne grusomme, snikende og dødelige sykdommen finnes det ennå ingen effektive medisiner mor. Først nå forskes det ordentlig på dette. Vi får stadig nye tips om hvordan unngå eller i alle fall utsette utviklingen av demens: Trene tre dager i uka fra man er 40, drikke kaffe, ta B-vitaminer og E-vitaminer, en vaksine kanskje, små drypp av håp for den som kan tenkes å være eller kjenne noen som er genetisk disponert for sykdommen. Test deg selv. Musikkterapi, kognitiv terapi, husketeknikker, alt vel og bra for enhver som blir eldre. Men om det spiller noen rolle for utviklingen av denne sykdommen vet vi ikke.

Det er forsket mye på hjerte-kar-sykdommer, transplantasjonskirurgi og kreft, med gode, konkrete resultater. Mange mennesker har fått forlenget og forbedret sine liv på grunn av dette. Gjerne relativt unge folk, som har mye ugjort i livet. Men senile gamlinger ... å bruke penger på dem har ikke vært bryet verd før nå, når eldrebølgen kommer, og legemiddelindustrien ser penger i det.

I vikingtida var man gammel ved 40 år. De mange falne i strid hjalp på den statistikken, men også pest og andre sykdommer, som nå ikke lenger er dødelige fordi det finnes medisiner mot dem. Nå blir vi rett og slett for gamle. Når kroppen forfaller leter vi etter oppskriften på evig ungdom, enten det handler om kosmetisk kirurgi, fanatisk kosthold eller supertrening. Jeg blir trist når jeg ser meg i speilet i prøverommet i klesbutikken, mye avsløres der, det er ikke lett å akseptere aldringen. Det er så fryktelig mye mer igjen å gjøre, jeg har ikke tid til å bli gammel. All kunnskap og erfaring jeg har tilegnet meg skal brukes til noe.

Jeg er livredd for Alzheimeren. Sa noen «eldes med verdighet»? Hva betyr det? Å sitte rolig og avfinne seg med at alle tog er gått, alle porter stengt, alle muligheter for videre utforsking av verden borte? Jeg aksepterer det ikke. Jeg vil leve til jeg dør, rett og slett. Og ikke svinne hen, litt etter litt.

Lillibeth Lunde

bettamor@hotmail.com