lørdag 30. mars 2013

Lurerier 30.03.2013

Av og til (stadig oftere, faktisk) tar den store deppen meg vedrørende min egen eksistensberettigelse. Denne stadige jakten min etter kunnskap, etter å forstå mer, etter å utvikle meg, komme videre, oppnå et-eller-annet mål og deretter videre. Mot hva? Hvorhen og hvorfor? Jeg lever til jeg dør, og det jeg har gjort, tenkt eller ment, hvilken betydning har det egentlig? Så godt som ingen. Alt det dumme jeg har gjort, all feilvurdering, alt det jeg såret andre med, all forfengelighet, alle forestillinger om at jeg gjorde det rette .. tull alt sammen. Og nå når jeg liksom skal summere opp ... hvilken nytte har jeg av mine erfaringer? Hvilken nytte har verden av meg? Helt ubetydelig. Og mine gode og dårlige erfaringer kan ikke bringes videre. Neste generasjon gjør sine egne. Jeg er ikke noe godt forbilde en gang. En middelmådighet, selv om jeg hadde en forestilling om meg selv som noe helt spesielt ... bare vent. Vi venter ennå, og snart er det ikke mer å vente på. Men jeg fortsetter å bry meg med alt og alle. engasjere meg. Uten at jeg kan se at det tjener til noen ting. Jeg er neppe den eneste som strever med dette. Men noen ganger er denne erkjennelsen nesten ikke til å bære.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar