onsdag 17. oktober 2018

Facebookstatus 22.09.2018

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. 

Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. 

Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. 

Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv. 
Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. 

Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

mandag 26. mars 2018

"I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 26.03 2018


En dag i barnehagen.


Sylvi ropte stygge ting om andre, og noen av barna sa fra til tante Erna. Tante Erna sa at nå må alle være snille mot hverandre, særlig må alle guttene bli snillere mot jentene, ellers får de ikke kakao, for Sylvi ble så lei seg at hun gikk hjem, og Siv ble så sinna at hun gjemte seg i stillekroken og forsøkte å glemme alt sammen, og da hun kom ut igjen tok hun med seg kakaoen og gikk hjem til Sylvi og sa at ingen andre får. De skal skli på kjellerlemmen mens de andre står og ser.
Alle guttene må bruke innestemme for at det ikke skal bli så mye bråk, bare jentene får lov å hyle, ihvertfall Sylvi. Jentene må få det ut og guttene får lov å være enige. Men lille Knut som ikke er enig får ikke være med i ringen.

Siv sladra til gamle onkel Carl og sa at han skulle komme og kjefte på de dumme og slemme guttene. Han sa at det var veldig synd på Sylvi, men hun skal ta igjen og da skal han heie på henne. Forresten sa onkel Carl at tante Erna skulle sagt at alle barna kunne dra hjem og skamme seg men det ville hun ikke fordi hun var redd hun ikke fikk være barnehagetante mer. Men alle sa at hun er så flink og snill barnehagetante så da kunne hun fortsette. Også fikk Per plassen til Sylvi fordi han er enig med henne. Og nå har alle barna tatt opp spadene sine og siler sand igjen. Og Siv kjefter på alle som sier noe stygt om Sylvi.
Jonas var litt lei seg for at han ikke har fått lov å være barnehageonkel men han sier det er greit for ham for egentlig er han redd for barn. Derfor var han veldig redd for at tante Erna skulle slutte.
Tante Erna hadde tatt den største bøtta og malt den blå og satte seg på den sammen med barna. Da sprakk bøtta og tante Erna sa at Jonas kunne få den. Og mens alle krangler prøver Jonas å tøffe seg med å selge strøm.
Hva skal han med en vrækers blå bøtte. Han vil ha en rød, en grønn, en lyseblå og en gul, og så må noen hjelpe ham å bruke dem. Egentlig vil han bare selge strøm. Også vil han ta de guttene i barnehagen som gjorde noe dumt i fjor og gi dem straff. Og er på parti med de jentene som han er redd for. Forresten vil han ha med seg en annen jente som assistent, men ikke to gutter som er flinkere enn ham.
Egentlig vil Jonas og Erna styre barnehagen sammen, men begge vil bestemme, og Erna er sterkest.
Nå har tante Erna sagt at alle skal gå hjem og tenke over hva de har sagt. Knut sa at det skal han gjøre. Noen mumler at det kunne tante Erna også gjøre. Så blir tante Erna sint.

Lillibeth Lunde
Forelder

søndag 31. desember 2017

Nyttårsaften 2017

Nyttårsaften 2017

Det er jo bare en dato. Ingenting magisk skjer, det er ikke noe vendepunkt. Noen bestemte en gang at vi skulle følge den gregorianske kalenderen. Nærmere bestemt var det pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585) som innførte dette i Roma i 1582. Det hele basert på forutsetningen om en spesiell dato for da Jesus bel født. Kalenderen overtok etter den julianske, som Julius Cesar innførte i år 46 før Kristus (stadig ifølge den gregorianske kalenderen). Og den stemte visst ikke helt på minuttet etter det tropiske året, faktisk var det allerede blitt et avvik på nesten ti døgn, derfor hoppet man ganske enkelt over ti dager i oktober da den gregorianske kalenderen ble innført. I Norge/Danmark ble den innført først i 1700, og da korrigerte man ved å sløyfe de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars. Alt for å få til at vårjevndøgn skulle falle på eller rundt 21. mars, for det hadde det økumeniske konsilet i Nikea bestemt i 325. Alle de kristne biskopene, altså. Alt dette fant jeg på Wikipedia. En kan vel trygt si dette var et religiøst kupp, en kristnifisering av dimensjoner de ikke kan forestille seg en gang, de som babler om islamisering. Nuvel.

Dette har altså hele verden måttet forholde seg til «ever since». Selv om en del samfunn holder på sine egne, spesifikke tidsregninger og kalendre, helt uavhengige av profeter og påståtte gudesønner. Joda, noen er bygget på andre religiøse forestillinger, denne altomfattende trangen til mystikk hos menneskene er ubegripelig. Mens noen, kanskje noen bortgjemte, mer eller mindre «sivilisasjonspåvirkede» folkegrupper fremdeles holder seg til naturfenomenene, som sol og måne, stjerner og andre legemer i universet vi er en del av. Selv om kanskje ikke alle har like stor astronomisk kunnskap. I persisk tradisjon, uavhengig av religion og politisk tilknytning, feires nyttår ved vårjevndøgn. Den kinesiske kalenderen, som gjelder ufattelig mange mennesker, er helt annerledes enn den gregorianske, selv om de innordner seg den internasjonale konsensus. Uansett burde det, etter min ringe oppfatning, være slik at årets lengde og oppdeling i døgn og måneder (ja, nettopp MÅNEder) regnes utfra nettopp vår klodes og disse himmellegemes bevegelser i forhold til hverandre, og da synes det naturlig å regne solverv som starten og slutten på et år. Kanskje ville det bety at året snus på hodet ved ekvator, at en har omvendt tidsregning nord og syd for dette? For meg starter definitivt det nye året når vi passerer vintersolverv.

Så denne dagen, nyttårsaften, som altså skal være felles for hele kloden, er bare staffasje. Det skjer ikke noe magisk klokka tolv i natt. Det er ikke en gang samme tidspunkt rundt om på kloden, igjen pga klodens bevegelser og rotasjon. Vi kan se via Internett de ulike festfyrverkeriene på de ulike stedene, det begynte da vi kunne få satellitt-TV-overføringer fra f. eks. Sidney. Først da innså vi at at Nyttårsaften er Nyttårsaften, jada, men den varierer et helt døgn etter hvor vi befinner oss. Forstå logikken i dette den som kan.

Så egentlig er det altså bare en dato.

Likevel henger magien i. Folk feirer og ønsker hverandre alt godt for det nye året, oppsummerer og lager nyttårsforsetter og planer. Enda årsskiftet, ifølge jordrotasjonen og jordens bane rundt sola, de facto skjedde ti dager tidligere. Javel, vi trenger riter og tradisjoner. Men når det går så dypt at ensomheten ikke blir til å bære for de som ikke har noen å feire med akkurat denne datoen, da er det gått for langt. Og der er vi. Jeg sitter her smokk mo aleine, og føler meg helt forlatt og glemt av verden, enda jeg vet det ikke er sånn. Det er bare slik at jeg ikke får vært sammen med noen jeg er glad i akkurat i kveld. Jeg har en sekskilos kalkun til tining, etter min egen tradisjon, og jeg kommer til å steke den sent i kveld, og lage sausen, men neppe spise noe av den før i morgen. I morgen vet jeg at jeg kommer til å være sammen med noen som kommer til å sette pris på den, og jeg skal kjøre langt av gårde med den. Derfor lager jeg ikke waldorfsalaten før i morgen formiddag, og gjør heller ikke klar poteter og grønnsaker før da. Så hva spiser jeg selv i kveld, i min ensomhet? Et-eller-annet. Ikke viktig. Kjøleskapet er fullt, jeg lider ingen materiell nød.

Men hvorfor ber jeg ikke noen hjem til meg på nyttårsaften da, så jeg slipper å sitte alene, og kan dele denne digre kalkunen med noen? Det er dessverre mange, komplekse grunner til at jeg ikke kan det. Og dem kan jeg ikke gå inn på. Jeg kan rett og slett ikke snakke med noen om dem. Hvis jeg skulle be folk til meg ville vi jo ønske å snakke sammen. Så jeg må nøye meg med mitt eget selskap, min egen ensomhet, mitt eget savn, min egen sorg. Jeg må bære det selv. Og det er jo bare en vanlig dag, så hvorfor lage noe melodramatisk ut av det? Selvsagt fordi HELE VERDEN … osv.
Jeg har kjøpt en pakke stjerneskudd, slik vi hadde da jeg var barn. Den gangen var det ikke mye fyrverkeri, men vi kledde godt på oss, lillesøsteren min, moren min og jeg, og gikk ut i gaten fem på tolv for å kunne se det som måtte være. Og vi tente våre stjerneskudd med valne fingre, skrev «Godt nyttår» i luften med dem. Klemte hverandre og ropte «Godt nyttår» til naboer og forbipasserende som var ute i samme ærend. Det var stemningsfullt, og det var preget av savn. Fordi faren vår ikke var der. Han var på sjøen. Savnet, sorgen, følelsen av forlatthet, er ikke ny. Men vi hadde da hverandre. Og besteforeldrene våre, som bodde i samme hus. Vi spiste og feiret sammen, men de gikk ikke ut. De så ut av vinduet.

Jeg pleide å lage min egen markering, symbolsk, som ingen så eller hørte, men jeg visste om den. Jeg hadde en vanlig vekkerklokke, en slik hvor du trekker opp, med trekkoppskruer, både for viserne og for alarmen, og setter et tidspunkt for alarmen. Den stilte jeg på kl. 12. Og så laget jeg to kort, det ene med det nye årstallet på, dobbelt og brettet slik at det sto, og et med det gamle årstallet, enkelt, slik at det hvilte på det andre og dekket det. Begge var omhyggelig tegnet og fargelagt og utstyrt med hurra og godt nyttår og forsøksvis gnistrende fyrverkeri. Vi hadde ikke glitter og klistremerker på den tiden, tidlig 60-tall. I det gamle årets kort laget jeg et hull i det ene hjørnet og festet en hyssing. En lang hyssing, nøyaktig tilpasset hvor mange runder trekkoppskruen til alarmen ville gå, og festet hyssingen i denne.  Jeg testet at den satt så hardt at den ville vikle opp hyssingen. Så stilte jeg det hele opp på kommoden på rommet mitt. Der tikket det gamle året ut mens vi spiste nyttårsmiddag, pratet sammen, spilte spill eller sang sanger, senere så på TV (som vi fikk i 1963) og til sist gikk ut i gaten med stjerneskuddene. Det første jeg gjorde når vi kom inn igjen var å løpe ut på rommet mitt for å se om det hadde virket. Det hadde det. Hver gang. Det gamle året hadde falt, hyssingen var snurret opp, det gamle året falt ned og det nye året kommet fram. Immanuel Kant, gå og legg deg. Det skjedde, selv om ingen så det.

Og nyttårsforsetter? Joda, vi lovet alle å bli snillere mot hverandre. Søsteren min lovet å bli flinkere på skolen og jeg lovet å bli flinkere til å rydde rommet mitt. Og mamma lovet å slanke seg noen kilo. Og vi gjorde så godt vi kunne det følgende året, alle sammen.


Det er det eneste jeg kan love nå også. Å gjøre så godt jeg kan. På alle områder.

søndag 19. november 2017

Fra arkivet: "I dag" på baksiden av Klassekampen 6. juni 2011.

De hører ikke til her 
  - Kan vi ikke bare bli enige om å fjerne dem, alle sammen. De er så mørke og truende. Og de hører ikke til her i det hele tatt. Han sa det med dypt alvor, Olsen. Andre mente at det måtte da bli opp til enhver å velge sine omgivelser. Men mørke og truende kan de se ut, det var alle enige om, når det er mange av dem og det er mørkt. Høye og sterke står de der, i klynge, som en vegg du helst går utenom.
Men hva med de derre fargerike, bråkete nomadene som gjør rent bord der de kommer og fortrenger alle andre? Står der og gjør seg til i sin høylydte, spjåkete fargeprakt, de skulle aldri vært sluppet inn i det hele tatt! Det verste er jo at man har åpnet grensen og spredd dem utover bevisst! Sånn som de formerer seg! Og stjæler!
Men de arbeidssomme bleke vil vi ha! De kan godt være brune utenpå, men de må være hvite inni. Det er jo de som har bygget landet, med sin flittige nøysomhet. De har alltid kunnet slå rot i den karrigste jord, forbedrer den og formerer seg passelig. De strutter av velvære om sommeren, men resten av året holder de seg i ro innendørs og sørger for at vi overlever. I alle fall var det sånn før. Men nå har det vært så mye innavl på dem at de råtner innenfra. Så vi må sette inn tiltak for å holde dem rene og friske, få dem til å bli flere, større og mer hardføre. 
Ja, vi må rett og slett krysse dem med andre sorter, flytte på dem, ikke drive ensidig potetdyrking, variasjon og mangfold er viktig. Poteten har ikke vært i dette landet mer enn ca 250 år, likevel er den heilnorsk. 
Den fargesprakende lupinen var en ettertraktet staude, den selges også til høye priser i hagesentrene. Min mormor elsket den og ville ha alle varianter. Men at den ble sådd i mengder langs tørre motorveiskråninger, som utover sommeren eksploderer i alle nyanser fra hvit via rosa til lilla og blå, det irriterer mange. Fordi det tuslete norske ugraset bukker under.
Og selv om granen er eldre i landet enn poteten, og blir importert fra Danmark for å stå og drysse i stuene våre til jul, er den også fremmed når den brer seg naturlig i norsk natur fordi den tar utsikten fra hytteeierne. Naturlig lagring av CO2? Ozonproduksjon, friskere luft? Granskogsus? Bare tull.
Nei, vekk med dem, alle sammen. Inntrengerne. La oss være enige om det. Steng grensene.

Lillibeth Lunde
Verdensborger

fredag 17. november 2017

Fra arkivet; "I dag" på baksiden av Klassekampen 28. november 2008. Min første selvstendige tekst på trykk i denne spalten. Ali Esbati var debattredaktør, Hilde Reinertsen red. sek. for spalten.

MASKEN

  • Følg med nå. Det der har tatt lang tid.


Idet bussen stanser på holdeplassen bemerker hun dette. Han nikker, han har også sett den unge jenta som står der i høstkvelden. Busslyktene fanger langt, lyst hår omhyggelig dandert i sirlige lange lokker og en glatt lugg over pannen til den ene siden, alt fiksert med spray. Ansiktet lyser hvitt. På nærmere hold ser man omhyggelig nappede øyenbryn markert lett med grå blyant, diskret highlighter under, som umerkelig går over i nydelig avbalansert øyenskygge mot vippekanten, den er også markert med grå kajal, nesten usynlig. Foundation og lett rouge jevner ut alle fargeforskjeller i huden, som ser helt glatt ut under det lette, lyse pudderet. Ubevegelig munn med nøyaktig opptegnet amorbue og diskret rosa lipgloss. Øynene er store og åpne og ser tomt rett framfor seg idet hun entrer bussen forsiktig så ingenting skal komme i uorden, verken håret, den lille lekre kjolen, de svakt skimrende strømpene eller de blanke, høyhælte skoene med sløyfer øverst på hælen. 2008-Oslo-utgaven av Prøysens Jinte i Sønnavind.

  • Og så er resultatet så begredelig.
  • Å pynte seg til fest er ingen spøk. Jeg har også stått i timevis foran speilet for å få alt perfekt. Dyrt er det også. Vi snakker både hair-extension og kostbar make-up her. Kanskje en peeling.
  • Hun er jo så ung. Hva skal hun med det.
  • Det står så mye på spill. Masken må være gjennomført.
  • Hun ser jo helt isdronning ut.
  • Tenk om masken sprakk opp, om hun gned seg i øynene, pusset nesen, spiste mango med hele fjeset og vinden rev i stykker hengekrøllene så håret stod fritt til alle kanter.
  • Da ville hun blitt vakker.
  • Katastrofe. Tenk om noen lo.
  • Iallfall ville noen turt å smile til henne.
  • Dette er blodig alvor. Det er en uendelig sårhet, redsel og usikkerhet i denne masken. Hva har hun å beskytte seg med? Hva kreves av henne? Hun må se sånn ut, ellers vet hun ikke hva hun har eller hvem hun er. Se på plakatene rundt omkring her. Dette skal hun leve opp til. Det er ingenting å smile av.
  • Men all denne omhyggelige makeup'en gjør henne anonym. Til tross for at hun er et blikkfang.
  • Nettopp. Det er hele poenget. Like perfekt som alle de andre.

Bussen stopper, isdronningen går av og vakler ut i høstmørket på sine høye, tynne hæler. 




Lillibeth Lunde
lærer Ski vgs 

torsdag 16. november 2017

Fra arkivet: "I dag" fra Klassekampens bakside 21. september 2010.

Morra di!


Vi fablet om det. Å sende en hilsen til NRK-ledelsen på lufta den dagen vi sluttet. Vandrehistorien om den danske hallomannen som avsluttet sendinga med å be alle sammen kysse seg i røven verserte. Men ikke trodde vi noen virkelig kom til å gjøre det.

Håper Pia Beathe Pedersen har andre jobber i sikte. Tilbake til NRK kommer hun neppe. Kritiserer du arbeidsplassen din, må du omskolere deg. Men som Astrid Lindgren sa: «Noen ganger må man gjøre ting selv om de er farlige. Ellers er man ikke et menneske, men bare en liten lort.» 

Jeg skrev en semesteroppgave om tvilsomme holdninger i en skole for mindreårige asylsøkere, publisert på Skolenes Landsforbunds nettside. Ingen vits i å søke jobb i det skoleslaget i den kommunen mer. Men jeg er stolt av å ha skrevet dette, og følger opp i masteroppgaven.  Hensikten er selvsagt å oppnå en forandring, en forbedring.

Det tror jeg også er motivene til PBP.  Noen erklærer at hun må ha problemer med seg selv. NRK avfeier det hele som en personalsak. Men det hun sa og skrev er at forholdene vikarer jobber under er ille og sliter for mye på folk. Kjente toner. NRK er en attraktiv bedrift, man får høre at om du trekker deg gjør det ingen ting, det står hundre i køen bak deg. Slik at du smiler og bukker og neier og står på til du enten stuper eller klarer å sjarmere deg inn i lederstilling.

Jeg var «fast vikar» fra 1975 til 1987. Det ga ikke ansiennitet, NRK fikk ingen forpliktelser overfor meg. Dette var i stillingsstoppens tid. Endelig ble en stilling ledig, NRK delte den i to halve, vips to halve vikarer i tillegg. Etter 3 år plusset en redelig redaksjonssjef på den halve jeg fikk med 20%. Men rett til 100% ? Glem det.

En gang kalte den nye, unge red.sjefen meg inn. Han mente at det tradisjonelle programmet jeg da ledet trengte en ansiktsløftning, og selv om jeg kunne ha vært mora hans var det han som hadde makta. En annen gang, da jeg ikke møtte til et sjampisseminarcruise på fjorden på min fridag, ble det personalsak. Den unge damen som ordnet det fikk en nyopprettet stilling som Kompetansesjef, og fortalte meg i 2001 at de ikke lenger hadde bruk for min spesielle kompetanse. Tilegnet gjennom 26 trofaste år i Huset. Det var bare å ta imot den lille deltidssluttpakka og tusle ut. Farvel men ingen takk. 


Lillibeth Lunde
(nå i både full og fast stilling i vgs.)

lørdag 11. november 2017

Kommentarer fra arkivet

To kommentarer til Lillibeths tekst
"Søster Elisabth visste"
fra henholdsvis
forfatteren Dag Skogheim og
medisineren Hans Christofer Børresen


Emne:Honning
man 9. nov 2009 


Kjære Bettamor
Dette var bra!
Direkte ut fra praksis med solid
begrunnelse.
Om du fortsatt er i praksis på sykeavdelinger ville det være på sin plass å høre mer fra deg.
Beste ønsker
Dag Skogheim


Emne: Honning
ons 11. nov 2009


Takk for artig artikkel om honningens antibakterielle effekt i KK 9. November!
Her er en kommentar: Jeg har ikke tid til noen egentlig gjenvisitt til vårt antibakterielle førstelinjeforsvar nå, men jeg var borti dette feltet for 5 år siden.

Disse små bakteriedrepende peptidene er visstnok insektenes eneste forsvar mot mikrober. Hos oss utgjør de (defensiner osv.) det såkalte konstitutive (medfødte) førstelinjeforsvar på slimhinner og i morsmelk. Dette visste man intet om i min studietid i 1950-årene.

Annenlinjeforsvaret består av bakteriedrepende celler og proteiner som kastes frem dit hvor mikrobene har trengt inn gjennom hud eller slimhinner.

Tredjelinjeforsvaret er da det adaptive immunsystem (antistoffer og celler). I min studietid kjente man bare den del av dette som virker inne i kroppen.

I 1960-årene og senere oppdaget man at det største adaptive immunsystem virker utenfor kroppen, nemlig på slimhinner og i morsmelk (sekretorisk immunglobulin A).

Vårt forsvar mot mikrober er altså organisert etter typiske militære prinsipper! Jeg tror at det pågår utviklingsarbeid med sikte på å renfremstille defensiner og lignende, og da må honning være aktuelt som råstoff!

Brannskader (og liggesår) må være et meget aktuelt innsatsområde. Det er påfallende at bakterier ikke kan bli resistente mot de små peptidene. Kan jeg ta meg tid til det, skal jeg søke litt på internett. Vet du noe nærmere om det?

Vennlig hilsen fra
Hans Christofer Børresen
(dr. med., tidligere overlege ved Rikshospitalet og professor ved Høyskolen i Oslo)