mandag 22. juli 2019

Hvor var du 22.juli 2011?

Hvor var jeg 22. juli 2011?
På sykebesøk på Rikshospitalet, hos min daværende kjæreste som nettopp hadde fått nyretransplantasjon.
Sto i inngangsdøra, i telefonsamtale med rektor på Den Norske Skolen Gran Canaria, hvor jeg skulle jobbe fra høsten, hun spurte om jeg kunne ta alle norskklassene på videregående. Jeg sa ja.
Og så kom Det Store Smellet. Alle trodde det var lynnedslag. Men det kom ikke noe regn. Alle hastet videre med sitt. Men så ble det en underlig mumling i små grupper. Folk så på mobilene sine og snakket om en eksplosjon. Og da ble det aktivitet i resepsjonen. Ennå var det ikke snakk om skyting noe sted
Sønnen min ringte og sa han var i sentrum, nær regjeringsbygget, han virket helt i sjokk, det var uvirkelig, jeg skrek at han måtte komme seg vekk, han spurte hvorfor det? Det HAR gått av en bombe, det er ikke noen bombetrussel, folk prøver å hjelpe hverandre, det kommer ambulanser... Han hørte folk snakke om de gærne muslimene og terror ...
Først mye senere fikk vi høre om Utøya. Sosiale medier spredte dette adskillig raskere enn noe annet medium. Foreldre ble innstendig oppfordret til å IKKE ringe noen som var på Utøya, fordi de gjemte seg. For en politimann(?) eller var det to(?) som gikk rundt og skjøt folk. Det var surrealistisk. Ufattelig.
Dagen etter var jeg på sykebesøk igjen og ambulanser kjørte fordi meg i skytteltrafikk inn på Rikshospitalets område. Jeg fikk et glimt av hvite innpakkede skikkelser ... da først gikk det for alvor inn hos meg, jeg knakk sammen og ble stående å hulke. En villt fremmed mann stoppet idet han gikk forbi og klappet meg på skulderen. Vi holdt rundt hverandre en stund før vi gikk videre hver til vårt.
Og fremdeles ble det snakket om islamsk terror.
Inntil de offisille mediene fortalte sannheten. En av oss. Norske. Hvite. Kristne. Høyreekstreme.

fredag 19. juli 2019

Luksus og fattigdom side om side

Kom uheldigvis inn på et program på NRK1 om Englands største luksusbåter.

 Blir rett og slett uvel. Eksempel: Marmoren på gjestebadet var ikke hvit nok, så den byttes ut...
For mange år siden var jeg på et spanskkurs i Marbella. Bodde i leid rom hos en gammel enke som bare hadde den inntekten. Hun snakket mest om at prisen på
 linser var gått sånn opp. Det var hovedingrediensen i hele hennes kosthold, og siden jeg hadde halvpensjon, også mitt. Jeg hadde stramt budsjett og spiste ikke mye ute. Shoppa nesten ikke, men satte meg ofte på bussen for å se flere steder. Jeg var der helt alene og lengta egentlig hjem. Men jeg trengte å lære spansk pga en deleksamen.
Og en søndag sa hun jeg burde dra til Puerto Banús og se på de fine båtene der. Jeg gjorde det, og fikk samme reaksjon som ved å se dette programmet. Samme stil der.
Da jeg kom tilbake spurte hun meg om ikke jeg syntes det var fint der. jeg sa jeg syntes det var grusomt. Hun bare ristet på hodet.
På kurset skulle vi gi uttrykk for våre problemer og gi råd til hverandre om hvordan vi skulle løse dem (for å øve kondisjonalis og konjunktiv). Jeg ga uttrykk for at jeg hadde dårlig økonomi og at vertinnen min hadde det verre, hva burde jeg gjøre? En engelsk jente på kurset foreslo at jeg skulle kjøpe meg en svært kort og sexy kjole og sminke meg og sette meg på en av barene på kaia i Puerto Banús. Det hadde hun gjort ... ofte ...

onsdag 17. juli 2019

Vonde tanker en solskinnsdag i juli ...

Det koster å gå gjennom fortiden og finne ut at den personen jeg var som ung hadde mange usympatiske sider, bl. a. skråsikkerhet om egen fortreffelighet og et ekstremt behov for selvhevdelse. Jeg er en mer ydmyk person i dag, og forstår mer.
Jeg har måttet stå inne for mine feiltrinn og ta konsekvensene av dem, også når det er unnlatelsesynder jeg har begått, mot meg selv og andre. Dem jeg måtte ha såret underveis ber jeg om tilgivelse, og med hånden på hjertet kan jeg si det ikke var meningen. Jeg slåss mot urett, også når den blir begått mot meg og mine, men noen ganger i blinde og avmakt. Og jeg har måttet tåle sykdom og motgang, Jeg sørger mest over vanskelighetene barna mine har måttet hanskes med, og hvordan jeg har sviktet der. Jeg kan i alle fall si at jeg aldri har unyttet noen. Derimot har jeg latt meg utnytte selv. Fordi jeg trodde så blindt. Mange ganger.
"Og mangen tår på min kinn har runne,
eg tenkte vetet det hadde sprunge.
Og eg har gråte så mang ein tår
som der er dagar i tusen år" ...

søndag 10. februar 2019

MORSDAG 2019


Vi tegnet morsdagskort på skolen da jeg var barn. Og det fikk mamma om morgenen på morsdagen. Ikke kaffe på senga, for det likte hun ikke, dessuten var hun alltid oppe før oss uansett. Men hun ble glad for kortene, vi la mye kreativitet i dem, med fargeblyantene våre.
Mamma var alene med oss det meste av året, fordi pappa var på sjøen. Farsdag var derfor aldri noe tema, han var aldri hjemme da. Ikke til jul, nyttår, påske eller bursdager heller. Det var et stort savn.
Det var unntakstilstand de få dagene i året han var hjemme, i overgangene mellom to hyrer. Han var fast i et rederi i utenriksfart, vi var stolte av ham, koffertene hans var spennende, fulle av fremmede dufter og eksotiske gaver når de endelig om fram, gjerne et døgn etter ham selv. Noen ganger fra Suez, noen ganger fra India, Japan, Australia eller fjerne steder i Afrika.
Han ble alltid forbløffet over hvor store vi hadde blitt siden sist Ville vite hva vi hadde gjort på skolen det siste året eller halvåret, hva som ellers hadde skjed. Vi pratet og sang for ham, viste ham leksene våre, fortalte om andre ting vi kom på den korte tiden han var hjemme, to-tre dager. Han sa ikke stort, hadde problemer med det. Men vi bokstavelig talt satt på ham fra han kom til han dro, fikk fri fra skolen uten spørsmål, gikk tur til byen mens vi holdt ham hardt i hver vår hånd, viste ham fram. Vi var veldig stolte av ham, og han av oss. Hvor stort hans savn var men shan var borte, i tungt fysisk arbeid i lange skift, hadde vi ingen anelse om. Det var vanskelig å skrive brev, men mamma fikk oss til å gjøre det.
Hvordan mamma hadde det kan vi ikke egentlig forestille oss. Hun var alene om alt. Med sine foreldre i annen etasje skulle en tro det var en trygghet, men det var nok mest en belastning, av ulike grunner. Likevel klarte hun å bygge seg opp som kulturpersonlighet i småbyen, var altfor kreativ til å være fornøyd med å "bare gå hjemme". Hun var ingen husmortype, hun var et kreativt, kulturinteressert og kunnskapsrikt menneske, hun var utdannet sanger, men ikke profesjonell. Hun tok mange sangoppdrag i foreninger, etter hvert hadde hun også oss døtrene med på dem. Hun bygget opp det legendariske Skien Barneteater helt fra bunnen av alene og drev det fram til hun ble knekket av Alzheimer. Hun fikk priser for det arbeidet. Det var hennes jobb. Men hun var aldri lønnsmottaker.
Hun gjorde og kunne alt, fra å mure lecablokker til å legge nytt tak, sy klær til oss og kostymer til barneteateret, brodere og montere sin egen bunad, stake opp tette avløp og måke snø. Hun plantet og stelte i hagen, hun kjøpte hele og halve slakt sammen med foreldrene sine og parter i elgskrotter da bestefaren vår var med på jakt, hun parterte og pakket og leide fryserom til oppbevaring. Hun laget velsmakende og rikelige middager utfra små ressurser, hun smurte matpakker og betalte musikktimer og danseskole for oss, hun stelte i stand bursdager og andre familieselskaper. Hun sydde nye kjoler til oss hver 17. mai. Hun sydde også ballkjoler til danseskolens juleball, lag på lag med tyll under vide skjørt som kunne være hentet fra slektningers avlagte klær, med stramme overdeler sydd av lurexstoff. Ingen hadde så flotte og originale ballkjoler som vi.
Jeg husker en høst jeg hadde sett noe om fine, lange og myke morgenkåper som filmstjerner og sånne hadde, i blader eller på kino. Jeg var på vei inn i tenårene og ønsket meg en sånn. Lillesøsteren min var alltid enig med meg og ønsket seg også. Mamma sa det var veldig dyrt.
Stor var overraskelsen Julaften da vi fant to store, myke pakker innerst under juletreet. Vi pakket opp og fant hver vår lange, myke morgenkåpe i rosa, blomstrete cordfløyel foret med ferskenfarget forsilke, med brede slag, kantebånd i silke og knyttebånd. Vi tok dem straks på og hadde dem på stort sett hele resten av den julen.
Disse hadde mamma sittet og sydd på om natten mens vi sov, og litt mens vi var på skolen, i flere måneder, og klart å gjemme unna så vi ikke ante noe som helst.
I en minnebok jeg fikk den samme Julaften skrev mamma noen linjer ti meg om hvor sober og voksen jeg så ut i min nye morgenkåpe. Det er kanskje derfor jeg husker dette spesielt godt. Dette er mitt morsdagskort i år.

onsdag 17. oktober 2018

Facebookstatus 22.09.2018

Nok en gang har hun spist kirsebær med de store. 

Denne gangen 50-årsbløtkake med Forfattersentrum. Enda hun aldri har gitt ut noen bok. Men hun har skrevet, sunget, lest og formidlet og prøvd å mingle. Så godt hun kan. 

Og sant nok, hun var i miljøet, den gangen for femti år siden, da hun var ung og lovende, og hadde drømmer om både det ene og det andre. Så hun prøvde både det ene og det andre. Men det lyktes aldri helt, verken det ene eller det andre. Selv om det hun gjorde var godt.

Denne grå katta har prøvd gang på gang i livet å finne en hermelinflokk det går an å gli inn i. Det finnes mange ulike sånne. Og sant å si har hun mange hermelinske egenskaper. Men mjauinga avslører henne hele tiden. Hermeliner mjauer ikke, de har et annet språk. Katta har prøvd, bevare meg vel som hun har prøvd, å lære seg alle de ulike hermelinspråkene. Og det blir noen fraser og noen lyder som holder en kort stund. Men så gjennomskuer hermelinene henne og smiler vennlig, men litt nedlatende, og snur seg til sin egen flokk.

Denne katta har ingen flokk. Hun er ikke en ekte bakgårdskatt en gang. Hun er ei ensom kjette. Og sånne kan bli arrige. Hun freser. I alle retninger. Mot falskhet og urett og jåleri. Mot alle som stiger opp ved å klatre på andre. Hun har aldri gjort det selv, hun får det ikke til. Hun vil ikke prøve en gang. Og da kommer hun ingen vei, i alle fall ikke oppover. Og noen ganger freser hun i retning av noen som hevner seg. 

Noen ganger freser hun i feil retning. Hun klarer ikke å være fløyelsmyk og innsmigrende, det er derfor ingen tør å ta henne på fanget og klappe henne. Varte henne opp. Bære henne rundt. Hun har alltid måttet gå selv, finne maten sin selv, bygge hiet sitt selv, fø opp og passe på ungene sine selv. 
Så hun tar grådig imot de kirsebærene hun kan få. Og prøver å late som hun er en siameserkatt. Hun har gitt opp hermelinene. 

Men en siameserkatt kan sette halen til værs, skyte rygg og gå sin vei med hodet hevet. Og hva den tenker når den er alene vet ingen.

mandag 26. mars 2018

"I dag" på baksiden av Klassekampen mandag 26.03 2018


En dag i barnehagen.


Sylvi ropte stygge ting om andre, og noen av barna sa fra til tante Erna. Tante Erna sa at nå må alle være snille mot hverandre, særlig må alle guttene bli snillere mot jentene, ellers får de ikke kakao, for Sylvi ble så lei seg at hun gikk hjem, og Siv ble så sinna at hun gjemte seg i stillekroken og forsøkte å glemme alt sammen, og da hun kom ut igjen tok hun med seg kakaoen og gikk hjem til Sylvi og sa at ingen andre får. De skal skli på kjellerlemmen mens de andre står og ser.
Alle guttene må bruke innestemme for at det ikke skal bli så mye bråk, bare jentene får lov å hyle, ihvertfall Sylvi. Jentene må få det ut og guttene får lov å være enige. Men lille Knut som ikke er enig får ikke være med i ringen.

Siv sladra til gamle onkel Carl og sa at han skulle komme og kjefte på de dumme og slemme guttene. Han sa at det var veldig synd på Sylvi, men hun skal ta igjen og da skal han heie på henne. Forresten sa onkel Carl at tante Erna skulle sagt at alle barna kunne dra hjem og skamme seg men det ville hun ikke fordi hun var redd hun ikke fikk være barnehagetante mer. Men alle sa at hun er så flink og snill barnehagetante så da kunne hun fortsette. Også fikk Per plassen til Sylvi fordi han er enig med henne. Og nå har alle barna tatt opp spadene sine og siler sand igjen. Og Siv kjefter på alle som sier noe stygt om Sylvi.
Jonas var litt lei seg for at han ikke har fått lov å være barnehageonkel men han sier det er greit for ham for egentlig er han redd for barn. Derfor var han veldig redd for at tante Erna skulle slutte.
Tante Erna hadde tatt den største bøtta og malt den blå og satte seg på den sammen med barna. Da sprakk bøtta og tante Erna sa at Jonas kunne få den. Og mens alle krangler prøver Jonas å tøffe seg med å selge strøm.
Hva skal han med en vrækers blå bøtte. Han vil ha en rød, en grønn, en lyseblå og en gul, og så må noen hjelpe ham å bruke dem. Egentlig vil han bare selge strøm. Også vil han ta de guttene i barnehagen som gjorde noe dumt i fjor og gi dem straff. Og er på parti med de jentene som han er redd for. Forresten vil han ha med seg en annen jente som assistent, men ikke to gutter som er flinkere enn ham.
Egentlig vil Jonas og Erna styre barnehagen sammen, men begge vil bestemme, og Erna er sterkest.
Nå har tante Erna sagt at alle skal gå hjem og tenke over hva de har sagt. Knut sa at det skal han gjøre. Noen mumler at det kunne tante Erna også gjøre. Så blir tante Erna sint.

Lillibeth Lunde
Forelder

søndag 31. desember 2017

Nyttårsaften 2017

Nyttårsaften 2017

Det er jo bare en dato. Ingenting magisk skjer, det er ikke noe vendepunkt. Noen bestemte en gang at vi skulle følge den gregorianske kalenderen. Nærmere bestemt var det pave Gregor XIII (pave fra 1572 til 1585) som innførte dette i Roma i 1582. Det hele basert på forutsetningen om en spesiell dato for da Jesus bel født. Kalenderen overtok etter den julianske, som Julius Cesar innførte i år 46 før Kristus (stadig ifølge den gregorianske kalenderen). Og den stemte visst ikke helt på minuttet etter det tropiske året, faktisk var det allerede blitt et avvik på nesten ti døgn, derfor hoppet man ganske enkelt over ti dager i oktober da den gregorianske kalenderen ble innført. I Norge/Danmark ble den innført først i 1700, og da korrigerte man ved å sløyfe de elleve datoene mellom søndag 18. februar og mandag 1. mars. Alt for å få til at vårjevndøgn skulle falle på eller rundt 21. mars, for det hadde det økumeniske konsilet i Nikea bestemt i 325. Alle de kristne biskopene, altså. Alt dette fant jeg på Wikipedia. En kan vel trygt si dette var et religiøst kupp, en kristnifisering av dimensjoner de ikke kan forestille seg en gang, de som babler om islamisering. Nuvel.

Dette har altså hele verden måttet forholde seg til «ever since». Selv om en del samfunn holder på sine egne, spesifikke tidsregninger og kalendre, helt uavhengige av profeter og påståtte gudesønner. Joda, noen er bygget på andre religiøse forestillinger, denne altomfattende trangen til mystikk hos menneskene er ubegripelig. Mens noen, kanskje noen bortgjemte, mer eller mindre «sivilisasjonspåvirkede» folkegrupper fremdeles holder seg til naturfenomenene, som sol og måne, stjerner og andre legemer i universet vi er en del av. Selv om kanskje ikke alle har like stor astronomisk kunnskap. I persisk tradisjon, uavhengig av religion og politisk tilknytning, feires nyttår ved vårjevndøgn. Den kinesiske kalenderen, som gjelder ufattelig mange mennesker, er helt annerledes enn den gregorianske, selv om de innordner seg den internasjonale konsensus. Uansett burde det, etter min ringe oppfatning, være slik at årets lengde og oppdeling i døgn og måneder (ja, nettopp MÅNEder) regnes utfra nettopp vår klodes og disse himmellegemes bevegelser i forhold til hverandre, og da synes det naturlig å regne solverv som starten og slutten på et år. Kanskje ville det bety at året snus på hodet ved ekvator, at en har omvendt tidsregning nord og syd for dette? For meg starter definitivt det nye året når vi passerer vintersolverv.

Så denne dagen, nyttårsaften, som altså skal være felles for hele kloden, er bare staffasje. Det skjer ikke noe magisk klokka tolv i natt. Det er ikke en gang samme tidspunkt rundt om på kloden, igjen pga klodens bevegelser og rotasjon. Vi kan se via Internett de ulike festfyrverkeriene på de ulike stedene, det begynte da vi kunne få satellitt-TV-overføringer fra f. eks. Sidney. Først da innså vi at at Nyttårsaften er Nyttårsaften, jada, men den varierer et helt døgn etter hvor vi befinner oss. Forstå logikken i dette den som kan.

Så egentlig er det altså bare en dato.

Likevel henger magien i. Folk feirer og ønsker hverandre alt godt for det nye året, oppsummerer og lager nyttårsforsetter og planer. Enda årsskiftet, ifølge jordrotasjonen og jordens bane rundt sola, de facto skjedde ti dager tidligere. Javel, vi trenger riter og tradisjoner. Men når det går så dypt at ensomheten ikke blir til å bære for de som ikke har noen å feire med akkurat denne datoen, da er det gått for langt. Og der er vi. Jeg sitter her smokk mo aleine, og føler meg helt forlatt og glemt av verden, enda jeg vet det ikke er sånn. Det er bare slik at jeg ikke får vært sammen med noen jeg er glad i akkurat i kveld. Jeg har en sekskilos kalkun til tining, etter min egen tradisjon, og jeg kommer til å steke den sent i kveld, og lage sausen, men neppe spise noe av den før i morgen. I morgen vet jeg at jeg kommer til å være sammen med noen som kommer til å sette pris på den, og jeg skal kjøre langt av gårde med den. Derfor lager jeg ikke waldorfsalaten før i morgen formiddag, og gjør heller ikke klar poteter og grønnsaker før da. Så hva spiser jeg selv i kveld, i min ensomhet? Et-eller-annet. Ikke viktig. Kjøleskapet er fullt, jeg lider ingen materiell nød.

Men hvorfor ber jeg ikke noen hjem til meg på nyttårsaften da, så jeg slipper å sitte alene, og kan dele denne digre kalkunen med noen? Det er dessverre mange, komplekse grunner til at jeg ikke kan det. Og dem kan jeg ikke gå inn på. Jeg kan rett og slett ikke snakke med noen om dem. Hvis jeg skulle be folk til meg ville vi jo ønske å snakke sammen. Så jeg må nøye meg med mitt eget selskap, min egen ensomhet, mitt eget savn, min egen sorg. Jeg må bære det selv. Og det er jo bare en vanlig dag, så hvorfor lage noe melodramatisk ut av det? Selvsagt fordi HELE VERDEN … osv.
Jeg har kjøpt en pakke stjerneskudd, slik vi hadde da jeg var barn. Den gangen var det ikke mye fyrverkeri, men vi kledde godt på oss, lillesøsteren min, moren min og jeg, og gikk ut i gaten fem på tolv for å kunne se det som måtte være. Og vi tente våre stjerneskudd med valne fingre, skrev «Godt nyttår» i luften med dem. Klemte hverandre og ropte «Godt nyttår» til naboer og forbipasserende som var ute i samme ærend. Det var stemningsfullt, og det var preget av savn. Fordi faren vår ikke var der. Han var på sjøen. Savnet, sorgen, følelsen av forlatthet, er ikke ny. Men vi hadde da hverandre. Og besteforeldrene våre, som bodde i samme hus. Vi spiste og feiret sammen, men de gikk ikke ut. De så ut av vinduet.

Jeg pleide å lage min egen markering, symbolsk, som ingen så eller hørte, men jeg visste om den. Jeg hadde en vanlig vekkerklokke, en slik hvor du trekker opp, med trekkoppskruer, både for viserne og for alarmen, og setter et tidspunkt for alarmen. Den stilte jeg på kl. 12. Og så laget jeg to kort, det ene med det nye årstallet på, dobbelt og brettet slik at det sto, og et med det gamle årstallet, enkelt, slik at det hvilte på det andre og dekket det. Begge var omhyggelig tegnet og fargelagt og utstyrt med hurra og godt nyttår og forsøksvis gnistrende fyrverkeri. Vi hadde ikke glitter og klistremerker på den tiden, tidlig 60-tall. I det gamle årets kort laget jeg et hull i det ene hjørnet og festet en hyssing. En lang hyssing, nøyaktig tilpasset hvor mange runder trekkoppskruen til alarmen ville gå, og festet hyssingen i denne.  Jeg testet at den satt så hardt at den ville vikle opp hyssingen. Så stilte jeg det hele opp på kommoden på rommet mitt. Der tikket det gamle året ut mens vi spiste nyttårsmiddag, pratet sammen, spilte spill eller sang sanger, senere så på TV (som vi fikk i 1963) og til sist gikk ut i gaten med stjerneskuddene. Det første jeg gjorde når vi kom inn igjen var å løpe ut på rommet mitt for å se om det hadde virket. Det hadde det. Hver gang. Det gamle året hadde falt, hyssingen var snurret opp, det gamle året falt ned og det nye året kommet fram. Immanuel Kant, gå og legg deg. Det skjedde, selv om ingen så det.

Og nyttårsforsetter? Joda, vi lovet alle å bli snillere mot hverandre. Søsteren min lovet å bli flinkere på skolen og jeg lovet å bli flinkere til å rydde rommet mitt. Og mamma lovet å slanke seg noen kilo. Og vi gjorde så godt vi kunne det følgende året, alle sammen.


Det er det eneste jeg kan love nå også. Å gjøre så godt jeg kan. På alle områder.