Jeg blir visst aldri ferdig med NRK, og at det skulle ende sånn der. Underbevisstheten jobber med drømmene mine. På morgensiden i natt var jeg i Huset og lette etter det gamle kontoret mitt, vel vitende om at det var blitt tømt og veggene revet, det hele gjort om til kontorlandskap slik det var i tiden før jeg sluttet (faktisk en sterkt medvirkende grunn til at jeg sluttet), lette etter gjenstander, bånd og annet som jeg ville ta vare på, fant ikke noe, fant ikke fram, Det var plutselig Julaften, men det regnet voldsomt ute, og det hastet, veldig mange av mine kjære gamle kolleger var der i samme ærend som meg, lettere fortvilet over alt som var rasert, og det var kaos overalt. Særlig alle mine gode venner og arbeidskamerater i teknikken. Vi måtte skynde oss før vi ble kastet ut og Huset ble helt stengt og kondemnert. Noen av heisene sto allerede, og noen trappeoppganger var blitt avstengt. Omveiene for å komme fram var mange, og jeg gikk meg vill. Jeg fant ikke noe av det jeg lette etter, alt bare fadet vekk foran meg.

Dette avspeiler nok alle mine tanker omkring det fryktelig triste faktum at hele NRK, tomten med alle bygninger på Marienlyst er solgt, at dette kulturminnet og alt det unike utstyret ikke blir verdsatt og tatt vare på. I beste fall beholdes selve radiohusets fasade, men innmaten er allerede endret. Akkurat slik det ble gjort med de erværdige bygningene på Karl Johans gate, med restaurant Blom, Victoria kino m. m. Vandalene overtar og vil bare rive og bygge noe annet, slik at penger kan tjenes fort, særlig av entreprenører og eiendomsspekulanter. Utstyret blir fotografert og overført til et digitalt museum. Noen ildsjeler har forhåpentligvis sikret seg enkelte ting, som avspillere, miksebord og redigeringsutstyr ellers, slik at ettertiden har mulighet til å se gjenstandene i virkeligheten, og få forklart hvordan de ble brukt. Barn i dag vet ikke  hva en lydbåndopptaker eller et vanlig TV-kamera er, de kjenner bare mobiltelefonen. De vet heller ikke hva en vanlig telefon er. Eller brev, telegrammer, dagbøker. Nylig var jeg på museet til Polarskipet "Fram", som faktisk ble bygget rundt selve skipet da det ble dratt uhyre forsiktig på land på Bygdøynes i 1935. Der er det nå restaurert og tilgjengelig for besøkende, og særlig barn (min sønnesønn på 7) synes det er utrolig spennende å gå rundt inne i det, se kjøkken og spisesal, sovelugarene, maskinrommet, grisebingen og andre forrådskamre, våpenskapene, selskinnene, i det hele tatt alt som ble seilt rundt hele jorden på Nansens, Sverdrups og ikke  minst Roald Amundsens store ekspedisjoner. Sånn blir det når velstående idealister tar ansvaret for slike kulturminner, og ikke overlater til markedsliberalister og nyrike japper å tyne mest mulig profitt ut av det.

Akkurat slik som det ser ut til på gå med Ullevål sykehus. 

Det siste er enda verre. For er det noe vi trenger så er det nettopp Ullevål sykehus med sine store arealer for videre utbygging og forbedring av landets viktigste sykehus, med alle sine spesialavdelinger. Men så lenge pengemakta rår dør både idealismen, kulturforståelsen og vår historiske arv, og vår kulturelle arv blir omsatt i flyktig valuta og knust.